Politijuss
Bruk tiden på jus istedenfor administrasjon
Påtalejurister foren dere! I hvert fall i spørsmålet om hvordan man best sikrer notoritet over dokumenter forsvarer mottar mot taushetsplikt overfor klient. I dag spriker denne praksisen fra Lindesnes til Nordkapp.
Publisert
Dette er en faktabasert tekst om en spesifikk problemstilling eller tema.
Det har utviklet seg en praksis hvor mange påtalejurister krever at forsvarer signerer et skjema hvor vedkommende bekrefter at hen vil overholde pålagt taushetsplikt.
Det er det ikke grunnlag for å kreve, så langt jeg kan se.
Siden det også finnes mange jurister som ikke krever signatur, men informerer om hvilke dokumenter som er klausulert, er tiden inne for litt skogrydding i denne juridiske jungelen.
Hovedregelen er at forsvarer har fullt innsyn i alle straffesakens dokumenter.
Hovedregelen er at forsvarer har fullt innsyn i alle straffesakens dokumenter.
I særlige tilfeller kan påtalemyndigheten begrense denne retten til innsyn, og pålegge forsvarer taushetsplikt overfor egen klient.
To løsninger
Imidlertid krever mange påtalejurister og etterforskere at advokaten signerer et dokument hvor det bekreftes at man aksepterer denne praksisen.
Andre sender en e-post og informerer om hvilke dokumenter som er underlagt taushetsplikt overfor klienten.
Sistnevnte løsning er etter min oppfatning i tråd med loven. Førstnevnte løsninger har jeg ikke klart å finne rettsgrunnlaget for, hverken i lov eller instruks.
Når denne løsninger er unødig tungvint, er det heller ikke grunn til å beholde ordningen. Skrot praksisen, snu og bruk tiden på jus i stedet for administrasjon.
Er lovregulert
Spørsmålet om innsyn mot taushetsplikt er lovregulert. I straffeprosessloven § 242 annet ledd, fremgår det at ved mottak av dokumentene «plikter forsvareren å bevare taushet om opplysningene han får innsyn i».
Det er en klar bestemmelse.
Påtalejuristen beslutter hvilke dokumenter som er underlagt taushetsplikt. Beskjed om dette gis advokaten som har sagt ja til å motta dokumenter før eller samtidig med mottak.
Herfra har det utviklet seg et aldri så lite signaturregime. Dokumenter sendes ikke til forsvarer uten at vedkommende signerer et skjema med penn, og bekrefter at vedkommende vil bevare taushet som besluttet av påtalejuristen.
Dette er en tidkrevende, forsinkende og unødig prosess.
Dette er en tidkrevende, forsinkende og unødig prosess.
Nekter forsvarer å signere, risikerer man at vedkommende blir suspendert fra sin rett og plikt å utøve et effektivt forsvar for klienten.
Et systematisk problem
Det er vanskelig å vite hvordan denne praksisen med å kreve signatur oppsto. Hvem besluttet den og hvordan har den fått utvikle seg?
Det kan vanskelig argumenteres med at ordningen er nødvendig av hensyn til notoritet, fordi man enkelt kan sikre det ved å sende en e-post som bekreftes, eller skrive den inn i oversendelsesdokumenter.
Den ulike praksisen er etter min oppfatning et systematisk problem.
Den ulike praksisen er etter min oppfatning et systematisk problem. Rettsgrunnlaget er klart, og det hjemler ikke krav om signatur.
Når heller ikke hensynet til notoritet krever signatur, ber jeg påtalejuristene om å forene seg og finne en løsning som ivaretar alle hensynene bak straffeprosessloven § 242, annet ledd.
Da gjenstår kun spenningen ved å se om vi har fått en enhetlig praksis på plass når rakettene går i været og markerer starten på året 2027.
