Fagartikkel
«Hvordan vet politiet det de mener de vet?»
Kunnskapsbasert politiarbeid handler ikke bare om hva som anses som fakta og forskning, men også om hvem som får definere virkeligheten. Hvordan skapes det politiet hevder er sant?
Dette er en faktabasert tekst om en spesifikk problemstilling eller tema.
I sommer har professor Arnstein Mykletun har utfordret kunnskapsgrunnlaget for politiets virkelighetsbeskrivelser.
Ifølge ham er politiets fortellinger om økt fare i samfunnet preget av feilaktighet, følelser og egeninteresse for økte ressurser og flere maktmidler.
Mykletun mener politiet ikke presenterer noe reelt grunnlag utover en «instruks om å stole på oss».
Hvordan skapes kunnskap vi kan stole på?
Hvordan skapes kunnskap vi kan stole på? For et politi som det norske, som har den verdifulle ambisjonen om å arbeide kunnskapsbasert, har spørsmålet relevans også utenfor spørsmålet om bevæpning.
Da blir også viktig å undersøke hvem som får definere hva som teller som kunnskap, og hvilke konsekvenser dette får for polisiære praksiser, beslutninger og samfunnets forestillinger om fare og kriminalitet.
Når distriktet plutselig ble farligere
Kunnskap om hendelser, kriminalitet og risiko oppstår ikke som en direkte avlesning av virkeligheten, men skapes gjennom handling.
Et lite, men illustrerende eksempel på hvordan politiets praksis kan forme virkelighetsoppfatninger kan hentes fra operasjonssentralene:
Etter innføringen av responstidsmåling for hasteoppdrag utviklet det seg ulike lokale praksiser for når oppdrag skulle klassifiseres med de høyeste prioritetsnivåene, og dermed bli målt og rapportert oppover i systemet.
I ett distrikt var operatørene tilbakeholdne med å nivåsette oppdrag høyt, og ledelsen ønsket endring:
Operatørene skulle ikke lenger være sikre på at en hendelse var alvorlig nok til å gis høy prioritet, men de skulle være sikre på at den ikke var det for å gi den lavere.
Resultatet ble selvsagt flere pri 1- og Alarm-oppdrag. Høyere opp i systemet, hos de som mottok statistikken, fremstod dette som en bekymringsfull og kraftig økning i antallet alvorlige oppdrag.
Var distriktet plutselig blitt farligere? Tallene indikerte det, men i realiteten var det ingen endring noe annet sted enn i registreringspraksisene.
Kunnskap og makt i politiet
Det som får status som sannhet og kunnskap om hendelser og fenomener formes gjennom samspillet mellom mennesker, teknologier, spørsmålene som stilles og metodene som tas i bruk.
I politiets praksiser, enten det er i operasjonssentralene, på patruljenivå, i etterforskning eller etterretning, samhandler politiansatte med ulike digitale systemer, i prosesser som former hvordan informasjon produseres, sirkulerer og oppnår status som gyldig kunnskap.
Det finnes mange ulike kunnskapssyn i og utenfor politiet, både historisk og i dag.
Det finnes mange ulike kunnskapssyn i og utenfor politiet, både historisk og i dag, og det som gis status som kunnskap, brukes på ulike måter i styringen av virksomheten.
Hva registreres og hva registreres ikke? Hvorfor oppfattes noe som støy, mens noe annet tillegges avgjørende betydning? Hva skjer når noen henter ut data produsert i en kontekst, og bruker den i en annen?
Hvilke verktøy, registre og modeller fremhever enkelte fenomener på bekostning av andre, som vi kanskje aldri får øye på?
Ingen nøytral prosess
Å formidle eller implementere kunnskap er heller ikke en nøytral prosess.
Å formidle eller implementere kunnskap er heller ikke en nøytral prosess. Informasjon og data fortolkes gjennom organisatoriske, politiske og verdimessige prioriteringer.
Samlet etablerer disse politiets virkelighetsforståelser og påvirker hvilke beslutninger som fremstår som legitime og rasjonelle.
«Kunnskap» forstås dermed ikke best som et gitt og objektivt beslutningsgrunnlag som ikke kan utfordres, men som noe som blir til i et samspill mellom mennesker, teknologi og organisatoriske praksiser.
At kunnskap slik er sosialt og organisatorisk produsert innebærer ikke at alle kunnskapspåstander er like gode. Noen beskrivelser av virkeligheten er bedre dokumentert, mer etterprøvbare og sterkere enn andre.
Derfor er åpenhet om hvordan kunnskapen blir til så viktig.
Hvem får definere virkeligheten?
Politiets rolle i samfunnet gir etaten både ansvar og makt, og politiets utsagn tillegges stor autoritet. Denne autoriteten hviler på tillit, og offentlig debatt om grunnlaget for den kunnskapen politiet presenterer, er dermed avgjørende.
Dagens politi, og dagens samfunn, preges av enorme mengder informasjon og data som ønskes omsatt til kunnskap og beslutningsgrunnlag.
Det er derfor avgjørende å kritisk undersøke prosessene som leder frem til at noe får status som kunnskap og sannhet.
Det krever transparens fra politiets side, både når det gjelder grunnlaget for påstandene, hvordan dataene er blitt til, og metodene som er brukt for å analysere dem.
At politiets beskrivelser av samfunnsutviklingen møtes med kritiske spørsmål er et samfunnsmessig gode.
At politiets beskrivelser av samfunnsutviklingen møtes med kritiske spørsmål er et samfunnsmessig gode, og også for politiet selv er det viktig å reflektere over hva som får status som kunnskap, hvilke kunnskapsformer som etterspørres og får gjennomslag, og hvilke dilemmaer, verdier og utfordringer som finnes i dette arbeidet.
Slik politiets etterforskningsmetoder de siste tiårene har blitt gransket og videreutviklet for økt rettssikkerhet, kan også politiets kunnskapsgrunnlag og påstander om hva som er sant og usant undersøkes og videreutvikles.
Mykletun spør om vi kan stole på det politiet sier. I et kunnskapsintensivt samfunn som dagens ligger det også til politiet selv å på en tillitsvekkende og troverdig måte kunne overbevise samfunnet om at svaret er ja.
Spørsmålet er derfor ikke bare hva politiet vet, men også hvordan noe blir til det politiet mener de vet.
Dette er både et faglig spørsmål og et spørsmål om politiets kunnskap, autoritet og makt i samfunnet.
