«Trøst-frykt-paradokset i partnervold»

Da jeg jobbet i helsevesenet for en tid tilbake, møtte en av mine pasienter opp med tett bandasje rundt hodet.

Hun formidlet etter hvert at hun nå kom rett fra krisesenteret, og at hennes tidligere samboer hadde lugget henne så kraftig, at hun hadde store, bare flekker og åpne sår fra tinningen og bakover.

Håret hennes var røsket ut med rota.

Jeg så ikke pasienten på en stund etter denne konsultasjonen, men så dukket hun igjen opp på pasientlisten min: Hun entret kontoret mitt i et strålende humør, og fortalte entusiastisk at hun skulle gifte seg, og at hun aldri hadde vært så lykkelig som nå.

Hun hadde blitt fridd til av sin tidligere samboer – ja, han som tidligere det året nærmest hadde skalpert halve hodet hennes.

Det at et offer for partnervold, en eller flere ganger går tilbake i til voldsutøver er politiet godt kjent med, men hvilke psykologiske mekanismer «tikker inn» og nærmest er drivhjulet i slike forhold?

Hvordan kan vi ved hjelp av psykologifaget forklare det som for de fleste av oss virker så kontraintuitivt?

Tilknytningsteori

Tilknytningsteori bygger på en enkel, men kraftfull idé: Når vi er redde, såret eller i nød, er vi biologisk programmert til å søke trøst hos den personen som betyr noe for oss. Barnet roper jo ofte på mor/far/nær omsorgsperson når hen har slått seg.

Teorien beskriver hvordan barnet etablerer følelsesmessige og relasjonelle bånd til foreldre, og hvordan disse båndene påvirker barnets utvikling videre i livet.

Målet med tilknytningssystemet er å oppnå nærhet til en omsorgsperson som kan beskytte og gi trygghet.

Det interessant i vår kontekst, er at vi også betrakter parforholdet som et emosjonelt tilknytningssystem, og det er de samme psykologiske mekanismene som styrer barns tilknytning til foreldre, som også ligger til grunn i voksnes parforhold.

LES OGSÅ

«Å lære av erfaring: Slik formes et profesjonsklart politiblikk»

Uforutsigbar veksling

Så skulle man nesten tro at det er det trygge og stabile som ligger til grunn for de sterkeste og mest robuste emosjonelle båndene, men dessverre er det ikke nødvendigvis sånn.

Tilknytningssystemet vårt skrues ikke av selv om relasjonen er farlig – tvert imot!

Det er den uforutsigbare vekslingen mellom trygg, overdreven og hengiven omsorg på den ene siden, og vold på den andre, som faktisk danner en sterkere emosjonell binding og tilknytning enn stabil trygghet eller konstant vold.

Vi «klamrer» oss altså følelsesmessig og relasjonelt mer til en person som kan rive av oss halve håret, enn en stabil og trygg omsorgsperson som aldri har gjort en flue fortred.

Avhengighetsmønstre

Enkelte forskere hevder sågar at denne vekslingen også gir sterke avhengighetsmønstre, og i parforhold med vold trigges tilknytningssystemet vårt, for eksempel ved at vi søker trøst, samtidig som «alarmsystemet» aktiveres av frykt.

Det er denne kombinasjonen som kan gi den tilsynelatende irrasjonelle atferden.

Denne intermitterende volden, med variabel ratio, skaper altså ingen trygg binding, men binding er traumebasert («trauma bonding») med sterke emosjonelle bånd. Man kan også tenke seg at kjærlighetsavhengighet, maktubalanse og frykt sameksisterer i partnervold.

Volden bryter altså ikke båndet i et slikt regime – den forsterker det ved hjelp av både håp, lettelse og stress.

LES OGSÅ

«Politi og helse: Informasjonsdeling er nøkkelen til en felles forståelse»

Stockholmsyndromet

Stockholmsyndromet brukes gjerne for å beskrive en overraskende menneskelig reaksjon på fare. Selve begrepet stammer fra en konkret historisk hendelse i Sverige, da raneren tok fire gisler under et bankran på Normalmstorg i Stockholm i 1973.

Den dramatiske situasjonen varte i seks dager, og det som ga ekstra oppmerksomhet var at gislene som ble frigitt utrykte sympati for gisseltakerne, og sågar nektet å vitne.

Det som overrasker oss er gjerne det at en person er utsatt for vold, trusler eller sterk kontroll, utvikler positive følelser for voldsutøveren.

Sett utenfra virker dette ikke bare kontraintuitivt, men direkte ulogisk, og som en livsfarlig lek med ilden.

Fra innsiden handler syndromet utelukkende om overlevelse. Det er grunn til å anta at når vi opplever at tryggheten og friheten er truet, og flukt er umulig, så gjør hjernen det den kan for å øke sannsynligheten for å overleve.

Det som gir ekstra bensin på bålet, er når voldsutøveren gir små øyeblikk uten vold eller trusler – som eksempelvis betryggende og vennlige ord.

«Hvis jeg gjør akkurat som han sier nå og bare er grei, kommer jeg garantert til å overleve.»

Med dette bakgrunnsteppet kan positive følelser vokse fram. Årsaken er ikke at volden er borte, men at frykten er så sterk.

Polyvagal teori

Polyvagal betyr egentlig mange grener av vagusnerven. Denne nerven er den lengste av hjernens nerver og går fra hjernestammen, ned gjennom halsen og inn i store deler av kroppen.

Den er en del av det autonome nervesystemet, som styrer alt som skjer automatisk i kroppen.

Polyvagal teori er et nevrobiologisk rammeverk for å forstå menneskers reaksjoner på fare, trygghet og relasjonelt stress. Psykiateren og forskeren Stephen Porges hevdet at denne nerven besto av flere funksjonelt ulike systemer, og man kan tenke seg vagusnerven som et kontrollpanel med flere programmer (poly).

Gjennom sin forskning forsøkte Porges å forklare hvorfor vi reagerer så forskjellig på stress, trusler og relasjoner, og hvorfor kroppen ofte reagerer før vi rekker å tenke.

Polyvagal teori bygger på tanken om at det autonome nervesystemet ikke bare handler om stress og ro, men om flere biologiske overlevelsesstrategier.

LES OGSÅ
«Politiledelse i en mer krevende tid»

«Skanner» omgivelsene

I henhold til denne teorien nærmest «skanner» kroppen omgivelsene, mer eller mindre konstant, etter trygghet, fare eller noe som er livstruende. I henhold til Porges kan tre ulike grunnleggende tilstander aktiveres i nervesystemet:

1. Trygg og sosial kontakt (ventral vagus) hvor puls og pust er rolige, stemmen vår er fleksibel, vi kan tenke klart, regulere følelser og knytte oss til andre.

2. Kamp eller flukt (sympatisk aktivering): Her opplever kroppen fare, muskler spennes, pulsen øker og oppmerksomheten innsnevres. Denne tilstanden kan aktivere både sinne, irritabilitet, angst og kontrollbehov. Kroppen gjør seg altså klar til å overleve.

3. Nedstengning/kollaps (dorsal vagus): I denne tilstanden oppleves fare som svært overveldende og uunngåelig, og det er som om systemet slår seg av. I denne tilstanden kan vi blant annet oppleve nummenhet, tomhet, uvirkelighetsfølelse, skam, eller mer depressive tilstander. Dette er altså, i henhold til nevnte forsker, kroppens siste overlevelsesstrategi.

Undertegnede er ikke nevrobiolog, men jeg er kjent med at det er visse forbehold om og forskningsmessige begrensinger ved polyvagal teori. Det betyr ikke nødvendigvis at teorien er «feil», men at nevrobiologien er mer kompleks en det den framstilles som i teorien.

Forståelsesramme

I partnervold pendler kroppen ofte raskt mellom tilknytning, frykt og nedstengning, og således kan teorien gi en forståelsesramme for hvorfor mennesker søker trøst og knytter seg tett til den som skader dem.

Dette kan også forklare hvorfor «bare-gå-fra-ham-rådene» ikke fungerer.

Kroppen prioriterer rett og slett overlevelse før refleksjon, og disse kontraintuitive tilbakefallene er altså ikke så kontraintuitive, men snarere biologisk meningsfulle.

Det handler altså ikke om å like volden, men om å overleve den.

Når vi betrakter fenomenet partnervold gjennom ulike briller, forsvinner det som mange av oss har betraktet som et paradoks, og noe som er kontraintuitivt.

Det som fra utsiden kan se uforståelig ut – at man klamrer seg og søker omsorg hos den som har truet deg på livet, kan bli forstått som en dyp menneskelig respons på ekstrem utrygghet, avhengighet og mangel av alternativer for overlevelse.

På flere vis har nevnte teorier et fellespunkt:

Når volden kommer fra en partner man har knyttet seg til, søkes ikke trøst fordi det er trygt, men fordi det er det eneste stedet nervesystemet kjenner igjen som mulig.