«Å lære av erfaring: Slik formes et profesjonsklart politiblikk»

Praksisåret gir politistudenter erfaringer med å omsette taktiske og juridiske vurderinger, og praktiske ferdigheter i reelle operative situasjoner. Likevel er det ofte møtene med mennesker i krise og sårbare situasjoner som setter dypest spor.

Ved Politihøgskolen (PHS) i Bodø har vi gjennomført en pilot hvor vi prøvde ut en ny bacheloroppgave, det vitenskapelige essayet. Her gransker studentene én egen, krevende praksiserfaring.

Målet er ikke å gjøre utdanningen mer akademisk, men å gi studentene rom til å forstå erfaringer som ellers blir stående uforløst.

En nylig publisert studie viser at studenter som valgte å skrive et vitenskapelig essay, utviklet et bredere, mer menneskelig profesjonsblikk og en styrket etisk dømmekraft.

LES OGSÅ

– Ikke noe B-politi

Hvorfor ny oppgave?

Ved Politiutdanningen har det lenge pågått en polarisert debatt om akademisering. Å innføre en erfaringsbasert bacheloroppgave er ikke et innspill i den diskusjonen. Vi argumenterer hverken for mer eller mindre teori eller mer eller mindre praksis.

Det er likevel verdt å merke seg at profesjonsmeldingen viser til et behov for å styrke sammenhengen mellom profesjonsutdanningene og praksisfeltet. Det vitenskapelige essayet kan derfor ses på som en metode som imøtekommer denne ambisjonen, uten at vi tar stilling til hvor tyngdepunktet mellom teori og praksis bør ligge.

Utgangspunktet for piloten var et annet. I vårt virke som fagansatte ved PHS har vi hørt mange studenter fortelle om opplevelser i praksis som de aldri får gjort til gjenstand for faglig refleksjon, men som likevel påvirker dem. Dette handler om profesjonell bærekraft.

Hvordan skal fremtidige politibetjenter utvikle trygghet, dømmekraft og etisk bevissthet hvis sentrale erfaringer ikke blir forstått? På bakgrunn av dette ble det vitenskapelige essayet introdusert som et pedagogisk verktøy som kunne hjelpe studenter til å genere kunnskap av en praksiserfaring.

Hva er dette?

Det var 34 (av 144 Bodø-studenter) som valgte å skrive vitenskapelig essay i stedet for de tradisjonelle bacheloroppgavene. Halås og McGuirk beskriver fire byggesteiner i det vitenskapelige essayet:

1. Fortellingen: En ærlig fortelling fra én konkret hendelse som «skurrer».
2. Kritisk refleksjon: Systematisk utfordring av egne antakelser, holdninger og blindsoner.
3. Teoretisk refleksjon: Allmenngjøring av konkret erfaring gjennom teori og begreper som belyser erfaringen. Måler er ikke å «bevise» eller forklare hva som skjedde, men å gå i dialog med teori for å utforske og å øke forståelsen for egen erfaring.
4. I piloten la vi til et metodekapittel hvor studenter reflekterer over prosessen med å skrive frem essayet.

Studentene ble tilbydd målrettet undervisning, veiledning av fagansatte med kompetanse på vitenskapelig essay, og strukturerte skrivedager (Shut-up and write).

LES OGSÅ

Studentene grillet Støre om lønnet praksis

Hva skrev de om?

Analysen av studentenes vitenskapelige essay og en spørreundersøkelse med åpne svarkategorier, viser at flertallet valgte å skrive om et hverdagsoppdrag med høy menneskelig kompleksitet. Det var oppdrag som involverte personer som opplevde psykiske kriser, rus, trusler og familiekonflikter.

Felles for studentenes tekster var følelsen av ikke å strekke til, selv når praksisveileder og kollegaer var fornøyde med studentens prestasjon.

For eksempel opplevde en student å skjule gråt i patruljebilen etter et møte med en sint forelder. En annen forstod ikke hvorfor en «ufarlig» pågripelse satte seg i kroppen. En tredje følte skam over en korrekt, men ubehagelig maktanvendelse. 

Studentene skrev at slike erfaringer ble stående uutforsket i B2.

I motsetning til de andre bacheloroppgave typene, er det et poeng å gjøre følelse til en kilde til utvikling av praktisk politikunnskap. De pedagogiske rammene rundt, ga dem et faglig trygt rom å undersøke dem i.

Hva lærte de egentlig?

Analysen vår peker på tre hovedfunn. De to første informerer om hvordan studenter erfarte å skrive vitenskapelig essay, mens det siste om hva de lærte:

1. Motivasjon og eierskap. Flere som kalte seg «lite akademiske», valgte essay nettopp derfor. De oppdaget imidlertid raskt at akademisk arbeid kan være mest meningsfullt og morsomt når det springer ut av egen erfaring.
2. Å ville engasjere seg i emosjonelt arbeid. I praksisperioden måtte studentene tåle å stå i ubehaget: kjenne på frykt, skam, sinne eller handlingslammelse. Tilbake på campus, i veiledningssamtalene, ble disse følelsene koblet til begreper som rolleforståelse, relasjonell etikk, situasjonsdømmekraft og maktens virkninger. Slik ble en ubehagelig opplevelse i forbindelse med taktiske og juridiske vurderinger og utøvelse av praktiske ferdigheter forvandlet til analytisk innsikt. Flere studenter understreket at dette arbeidet måtte de ha vilje til å gjøre.
3. Et utvidet politiblikk. Fra et smalt, oppgaveorientert «politiblikk», som kom til uttrykk i essay-fortellingen, beveget studentene seg mot en profesjonsforståelse der lovens grenser, menneskers sårbarhet og egen påvirkningskraft sees i sammenheng. Mange beskriver hvordan de i ettertid vurderer egne holdninger til politiets maktbruk, kommunikasjon og timing annerledes, med større innsikt i hvordan politiets tilstedeværelse oppleves av den andre.

LES OGSÅ

Kutter uniformer:

– Handler om kostnader

Hvorfor er dette viktig?

Hvorfor er denne kunnskapen viktig for politiet og for samfunnet? Vår studie viser at det vitenskapelige essayet fyller et hull mange studenter allerede kjenner på: behovet for å forstå erfaringer som preger dem. 

Dette handler om å utvikle praktisk kunnskap som fremmer modning, dømmekraft og profesjonell bærekraft som er viktig for polititjenestepersoner som daglig opplever etisk press og emosjonelt krevende arbeid.

Politirollen utøves i spennet mellom hjelp og makt. Et politi som reflekterer over dette spennet, reduserer risikoen for unødige konflikter og opplevde krenkelser, og styrker samtidig legitimiteten i møte med publikum.

Når studenter gis mulighet til å kultivere egne følelser, er det grunn til å tro at de settes bedre i stand til å tolke situasjoner relasjonelt og etisk. Dette kan det øke sjansen for at riktig tilnærming til oppdraget velges, kommunikasjonen treffer, og tvang blir siste utvei.

I arbeidet med det vitenskapelige essayet utvikler studentene et språk for å undersøke sammenhengen mellom handlinger, følelser og antagelser. 

Resultatet er dypere forståelse for sammenhengen mellom politiets handlinger og samfunnsoppdraget, samt å utvikle profesjonsidentitet med plass til sårbarhet og autoritet.

Ved å gjøre rom for systematisk, frigjørende erfaringsrefleksjon i B3 investerer vi i polititjenestepersoner som er bedre rustet til å utøve makt klokt, verne om rettssikkerhet og bygge tillit, på hver eneste vakt.