Fagartikkel
«Konfidens kan være et verktøy for å forstå og håndtere usikkerhet»
Det er alltid usikkerhet om hendelsene beskrevet i etterretningsprodukter kommer til å inntreffe. En annen, underkommunisert er usikkerheten rundt kunnskapsgrunnlaget for etterretningsproduktet.
Publisert
Dette er en faktabasert tekst om en spesifikk problemstilling eller tema.
Etterretningsprodukter beskriver ofte hendelser som kan inntreffe i fremtiden. Det er alltid en usikkerhet knyttet til om hendelsene kommer til å inntreffe.
Men det finnes også en annen usikkerhet, som er underkommunisert: Usikkerheten rundt kunnskapsgrunnlaget for etterretningsproduktet.
Siden Sherman Kents «Words of Estimative Probability» begynte å sirkulere i 1964, har mye av diskusjonen rundt kommunikasjon av etterretningsprodukter dreid seg om å tydeliggjøre hvordan man oppgir sannsynligheter.
Det er lagt ned mye arbeid i å teste ut og standardisere forholdet mellom tall og ord.
I dag finner man resultatet av dette arbeidet i ulike etterretningsdoktriner, også i Norge. Det mest fremtredende eksemplet er definisjonslister av typen man finner i politiets og Forsvarets etterretningsdoktriner:
| Nasjonalt standardord | Sannsynlighetsgrad i prosent |
| Meget sannsynlig | > 90 % |
| Sannsynlig | 60 – 90 % |
| Mulig | 40 – 60 % |
| Lite sannsynlig | 10 – 40 % |
| Meget/Svært lite sannsynlig | < 10 % |
Omsatt i praksis, kan man ha ett etterretningsprodukt som sier at sannsynligheten for sabotasje mot kraftforsyningsanlegget i et gitt geografisk område i inneværende år ligger på 10 prosent, mens et annet produkt omtaler sannsynligheten som nærmere 40 prosent.
Begge tallene skal da i henhold til doktrinene kommuniseres utad som «lite sannsynlig».
Varierer i kvalitet
I prinsippet kan begge etterretningsproduktene være like gode.
Men er alle etterretningsprodukter like gode? Selvsagt ikke. Produktets kvalitet avhenger nødvendigvis av forutsetningene som gjaldt da produktet ble utformet.
Én måte å kommunisere disse forutsetningene på er gjennom konfidens.
Det står forbausende lite om konfidens i de åpne norske etterretningsdoktrinene.
Det står forbausende lite om konfidens i de åpne norske etterretningsdoktrinene:
Politiets etterretningsdoktrine omtaler ikke konfidens i det hele tatt, mens Forsvarets etterretningsdoktrine anbefaler å utvise forsiktighet i bruk av konfidens «for å unngå forvirring hos etterretningsbruker».
Ikke så komplisert
Forvirringen kommer nok av at både sannsynlighet og konfidens kan uttrykkes i prosent, men forskjellen mellom dem er egentlig ikke så komplisert:
Tenk deg at du skal kaste en terning og håper å få det høyeste tallet. Sannsynligheten for en sekser er 1/6 (det vil si 16,7 prosent), gitt at det er en rettferdig terning. Konfidens handler om hvor sikker du er på at terningen er rettferdig.
La oss si at du er nesten helt sikker, 90 prosent. Vurderinger med dette konfidensnivået forventes å være korrekte i ni av ti tilfeller.
Mål på konfidens
Din konfidens om at terningen er rettferdig er ikke basert på tilfeldigheter, men på det du vet om den. Man kan definere konfidens som «styrken på kunnskapen som ligger til grunn for vurderingene i et etterretningsprodukt».
Kunnskapsstyrke kan bedømmes ut fra følgende kriterier, som kan ha varierende relevans avhengig av etterretningsbehovet:
Rimelige antakelser og forutsetninger.
Tilstrekkelig og relevant data og informasjon.
Grad og type enighet mellom eksperter.
Forståelse av fenomenet.
I hvilken grad underliggende kunnskap(shull) er evaluert.
Store likheter
Ideen om å operasjonalisere konfidens på denne måten er hentet fra risikovitenskap. Det er store likheter mellom risikoanalyser og etterretning. Begge er verktøy for å forstå, beskrive og håndtere usikkerhet.
Disse kriteriene kan også kobles til andre kvalitetskriterier for etterretning, som for eksempel rettidighet og fullstendighet.
Avveiningen mellom de to sistnevnte bygger blant annet på hvor mye eventuelle nye funn kan påvirke konklusjonene i etterretningsproduktet.
Friedman og Zeckhauser kaller dette for «følsomhet for ny informasjon» («responsiveness to new information»). Denne følsomheten kan vurderes med bakgrunn i kunnskapsstyrke-indikatorene 1, 2 og 5.
Her ser vi at kunnskapsstyrke-definisjonen av konfidens ikke bare kan være nyttig i å underbygge kommunikasjonen utad, men også til å styre etterretningsprosessen.
Legitime bekymringer
Dette bringer oss til et av argumentene mot å kommunisere konfidens utad; at det kan avsløre noe om det graderte underlaget eller den aktuelle tjenestens kapasiteter.
Hvis det for eksempel blir offentliggjort at en trusselvurdering bygger på mye relevant informasjon om en trusselaktørs intensjoner, kan aktøren komme frem til at de er infiltrert eller overvåket, noe som ikke alltid er ønskelig.
Tilsvarende, kan lav konfidens på et konkret scenario gi trusselaktøren informasjon om hvilke etterretningsbehov det er mot dem, slik at de kan iverksette beskyttelsestiltak.
Fordeler og ulemper
Det er fornuftig å være bekymret for å avsløre noe om eget kunnskapsunderlag eller kapasiteter. Samtidig spørs det om ikke ulempen blir liten i forhold til fordelene.
Utvalget som evaluerte politiets og PSTs håndtering av terroraksjonen i Bærum i 2019 trekker frem følgende poeng om etterretning som beslutningsstøtte:
«Jo mer presist myndighetene kommuniserer om terrortrusler, desto bedre understøtter de en demokratisk debatt om hvordan samfunnet skal imøtegå disse truslene. Samtidig blir allmenheten bedre rustet til å forstå hva slags tips og informasjon myndighetene behøver i det forebyggende arbeidet. […] Presis kommunikasjon innebærer også kommunikasjon om hvor solid grunnlaget for myndighetenes ulike vurderinger er. Når myndighetene gir seg selv en utfordring med å kommunisere presist og konkret kan det også virke skjerpende, forpliktende innad og bidra til kvalitet og stringens i analysearbeidet.»
Det er med andre ord vesentlige fordeler med å kjenne til konfidensen, og konfidens kan fint kommuniseres sammen med sannsynlighet. Min påstand er at konfidens – i betydningen kunnskapsstyrke – bør kommuniseres i større grad enn i dag.
Konfidensangivelser hjelper mottakere med en hensiktsmessig vekting opp mot andre momenter.
Hvis ikke mottakere skal agere med passende styrke på etterretning, hva er da vitsen med etterretningsprodukter?
