Fagartikkel
«Krevende oppdrag: Det er normalt å ikke huske alle detaljer»
Ved oppdrag med høy aktivering påvirkes både persepsjon, beslutninger og hukommelse på måter som kan være krevende å forstå i etterkant. Kunnskap om disse mekanismene kan gjøre det lettere å håndtere tvil, frustrasjon og ulikheter i erindring.
Publisert
Dette er en faktabasert tekst om en spesifikk problemstilling eller tema.
Som forsker, kollegastøtte, utvalgsleder og sakkyndig har jeg de siste årene snakket med mange polititjenestepersoner som har vært involvert i oppdrag med høy aktivering.
Felles for dem er at de forteller om forstyrrelser i persepsjon, automatiserte handlinger og utfordringer med hukommelse i etterkant.
Noen av utfordringene som kan komme i etterkant – som grubling, tvil om egne beslutninger og frustrasjon over «hull i hukommelsen» – kan være lettere å stå i dersom man vet litt om hvordan hjernen fungerer i slike situasjoner.
Aktivering
Høy aktivering betyr her at det sympatiske nervesystem dominerer og at en trussel er detektert. Operativt sett gjelder dette for eksempel angrep på tjenestepersoner fra kapabel motpart, trusler med skytevåpen eller høy fare for tredjepersoner gjennom pågående voldshandlinger.
I slike settinger prioriterer hjernen å legge til rette for en hensiktsmessig håndtering av situasjonen, og aktiveringen øker.
Den fysiske delen av aktivering er gjenkjennbar for de fleste polititjenestepersoner, gjennom utdanning og egenerfaring.
Puls og blodtrykk øker, kroppen «mobiliserer» og grovmotorikk prioriteres fremfor finmotorikk.
Mentale prosesser
Men: konsekvenser for mentale prosesser ser ut til å være langt mindre kjent og forstått. Hjernens prioriteringer påvirker hva som oppfattes i situasjonen, hvordan informasjonen bearbeides, og hvilke handlingsalternativer man blir i stand til å vurdere.
Mentale prosesser er et stort tema, så jeg har valgt ut noen relevante eksempler. Økt aktivering fører til innsnevret oppmerksomhet og fokus på trusselen.
Man kan oppleve å være alene i situasjonen fordi man ikke ser kolleger i periferien, eller overse andre trusselaktører.
Synsystemet prioriterer ofte trusselrelevant informasjon, på bekostning av enkelte typer fininformasjon og det som skjer perifert i synsfeltet.
Man kan oppleve å være alene i situasjonen fordi man ikke ser kolleger i periferien, eller overse andre trusselaktører.
Tiden går raskere
Temporale forstyrrelser er også vanlige, ved at tiden oppfattes som å gå raskere eller saktere enn den faktisk gjør.
Polititjenestepersoner som har løst et oppdrag sammen kan være påvirket ulikt, ved at én oppfattet at tiden gikk sakte og en annen opplevde at oppdraget gikk raskt.
Arbeidsminnet (informasjon som holdes tilgjengelig for å brukes her og nå) kan også påvirkes, fordi informasjonen der både må vedlikeholdes og oppdateres.
I en pågående situasjon med høy trussel må informasjon mottatt tidligere i oppdraget holdes i arbeidsminnet, samtidig som ny informasjon kommer til.
Hurtighet går dermed på bekostning av omfanget av informasjon som kan holdes i arbeidsminnet.
I tillegg tyder noen studier på at kapasiteten i arbeidsminnet reduseres fordi rask prosessering blir en prioritet. Hurtighet går dermed på bekostning av omfanget av informasjon som kan holdes i arbeidsminnet.
Evnen til kommunikasjon kan svekkes (både direkte kommunikasjon og sambandskommunikasjon), noe som påvirker samarbeid og informasjonsdeling.
Beslutninger
Flere av mekanismene som er omtalt ovenfor er godt kjent fra «vitnepsykologi». Et mer korrekt begrep vil være «minnepsykologi», fordi prosessene som beskrives gjelder alle og ikke bare «vitner».
Polititjenestepersoner skiller seg fra andre grupper fordi det er forventet at de skal fungere i kritiske situasjoner.
Polititjenestepersoner skiller seg fra andre grupper fordi det er forventet at de skal fungere i kritiske situasjoner.
De må ta beslutninger om hvordan oppdraget skal håndteres, også i situasjoner med usikkert informasjonsgrunnlag.
Å ta beslutninger påvirket hukommelsen direkte i en studie av Hope og kolleger i 2016. De gjennomførte et eksperiment som viste at de polititjenestepersonene som måtte beslutte valg av maktmiddel husket færre detaljer korrekt enn de som hadde en observerende makkerrolle, trolig på grunn av høyere kognitiv belastning.
Redusert evne
Hjernens omprioriteringer kan redusere evnen til analytisk vurdering og fleksibel beslutningstaking. Under høy aktivering prioriterer hjernen trusselhåndtering og handling.
Intuitive vurderinger og innøvde handlingsmønstre får da lettere forrang fremfor langsom og analytisk tenkning. Dette trenger ikke være negativt.
Når situasjonen gjenkjennes riktig og responsen er godt innøvd, kan automatiseringen muliggjøre rask og effektiv handling.
Risikoen for feilhandlinger øker særlig når situasjonen er ny, tvetydig eller endrer seg, eller når aktiveringen gjør det vanskelig å oppdage at situasjonen har endret seg.
Tid til rådighet er en viktig faktor her, fordi tidspress begrenser hvor mye analytisk tankearbeid man har mulighet til å gjøre.
Hukommelse
Hjernestrukturer som er viktige for hukommelse (for eksempel hippocampus, amygdala og prefrontal korteks) påvirkes alle av aktivering.
En gjennomgang av studier på feltet viste at akutt stress både kan forverre og forbedre episodisk hukommelse. På samme måte kan stresshormoner både fasilitere og forstyrre kognitiv yteevne.
En mye brukt forklaring på dette er den «omvendte U-en» – stresshormoner og andre fysiologiske reaksjoner på høy aktivering er gunstige opp til et punkt, deretter påvirker de negativt.
Hvor dette «knekkpunktet» befinner seg, avhenger av veldig mange faktorer.
Søvn, ernæring, tid på døgnet, hvem man jobber sammen med, sambandsdekning, samtidighetskonflikter, med flere er eksempler på påvirkningsfaktorer.
Kunstige settinger
En utfordring med majoriteten av disse studiene er at de foregår i kunstige settinger, som ved bruk av spørreskjema eller papirscenarioer. Studiene er nyttige for å studere mekanismer i hjernen, men overføringsverdien til reelle situasjoner med høy aktivering er diskutabel.
Studier som er gjort i mer realistiske settinger som simulatorer og feltøvelser utløser høyere aktivering og større påvirkning på hukommelse.
Studier som er gjort i mer realistiske settinger som simulatorer og feltøvelser utløser høyere aktivering og større påvirkning på hukommelse.
Aktivering er vist å kunne påvirke alle stadiene i hukommelsesprosessen fra innkoding til gjenopphenting.
Her ligger det et operativt interessant poeng: Informasjon i arbeidsminnet vil ikke alltid lagres i langtidshukommelsen. Dessuten kan automatiserte beslutninger være vanskelige å sette ord på i etterkant.
Under høy aktivering rettes oppmerksomheten mot det som må gjøres umiddelbart, og personen har ikke nødvendigvis bevisst tilgang til alle vurderingene og signalene som utløste handlingen.
Dette betyr ikke at hendelsen er «glemt». Poenget er at det aldri ble dannet et fullstendig, språklig formulert resonnement som enkelt kan hentes frem etterpå.
En forklaring i etterkant vil derfor ofte være en rekonstruksjon.
Forventede forskjeller
Det er også forventet at det vil være forskjeller mellom polititjenestepersoner i hva de husker fra det samme oppdraget.
Poenget er: det er normalt å ikke huske alle detaljer fra oppdrag utført under høy aktivering og krevende betingelser. Det er også forventet at det vil være forskjeller mellom polititjenestepersoner i hva de husker fra det samme oppdraget.
Man bør derfor gå inn i gjennomgang av hendelse som defusing/taktisk debrief med en forventning om å finne slike forskjeller og ikke være så skråsikker på at man selv husker 100 prosent korrekt.
Da kan det oppstå utfordringer når oppdraget skal diskuteres med andre som var til stede, som har en annen versjon av hendelsesforløpet.
Dersom man har en forventning om å huske «alt», kan det være veldig frustrerende å ikke kunne redegjøre for egne observasjoner, vurderinger og beslutninger.
Opptak av hendelsen fra overvåkningskamera/mobiltelefon/drone som ikke stemmer med ens egen hukommelse kan også være en kilde til usikkerhet.
For noen fører slike uoverensstemmelser til tvil og grubling: «Så jeg det? Overså jeg noe? Hvorfor husker ikke makker det på samme måte som meg?»
Kunnskap om at dette er normalt og en konsekvens av at hjernen prioriterer som den gjør kan forhåpentligvis bidra til litt mindre grubling.
Hjernen er konstruert for overlevelse, ikke for å være et godt vitne i retten.
