Politidirektoratets argumentasjon er problematisk, mener førsteamanuensis ved PHS, Henning Kaiser Klatran. (Foto: Privat)

«Ja, takk, begge deler»-tilnærming til rusbruk er problematisk

Atle Roll-Matthiesen skriver at avkriminalisering ikke er veien å gå, samtidig som han vil møte flere rusbrukere med helsehjelp fremfor straff.

  • Endret

I en kronikk i Politiforum 20. april 2017 skriver fagdirektør i Politidirektoratet Atle Roll-Matthiesen at avkriminalisering av narkotika ikke er veien å gå. Samtidig tar han til orde for å i større grad møte rusbrukere med helsehjelp fremfor straff. Imidlertid er en «ja, takk, begge deler»-tilnærming til rusbruk problematisk i praksis.

Skadereduksjon, altså tiltak for å redusere helseskader hos rusbrukere, har for lengst blitt en del av norsk ruspolitikk. Dette kan for eksempel dreie seg om utdeling av rene sprøyter, etablering av sprøyterom og helseteam som driver oppsøkende arbeid overfor sårbare rusbrukere. Skadereduksjon i Norge har imidlertid hittil ikke vært et mål i seg selv, men et slags supplement i en strafferettslig tilnærming der målet er et narkotikafritt samfunn (Hauge 2000). Hvilke problemer skaper en slik kombinasjon av disse to perspektivene?

Kriminalisering av bruk kan føre til kontrollskader

I sin doktorgradsavhandling fant Nafstad (2013) at kriminalisering av bruk og besittelse av ulovlige rusmidler skaper store problemer for sårbare brukere. Brukere blir utsatt for gjentatte kontroller og bortvisninger. En konsekvens av dette er ofte at brukerne ekskluderer seg selv og fjerner seg fra områder hvor hjelpetiltak rettet mot sårbare brukere befinner seg. I enkelte situasjoner er frykten for politikontroll så stor at brukerne setter seg selv i livsfare for å få medisinert seg selv uten å bli tatt.

Et annet problem med dagens lovgiving er at det ikke skilles mellom problembrukere og sporadiske brukere som ikke har et rusproblem. Brukere skal enten straffes eller så skal de få hjelp med rusproblemet sitt, uavhengig av om de faktisk har et rusproblem eller ikke. Overfor unge brukere har det blitt populært å bruke såkalte ruskontrakter med urinprøvekontroll. I ruskontrakten skal det gjennomføres urinprøver under oppsyn i 6-12 måneder. Disse kontraktene inngås ofte frivillig. Imidlertid kan det stilles spørsmålstegn ved hvor frivillig disse kontraktene oppleves når alternativet er straffeforfølgning. Som ved flere andre forebyggende programmer som brukes overfor ungdom, vet vi svært lite om effekten av ruskontrakter, og vi vet lite om hvordan ungdom opplever å være på ruskontrakt. En evaluering gjennomført av Kompetansesenter Rus (KoRus) konkluderer med at man tror ungdommer med et etablert rusproblem kan ha stor nytte av programmet. Imidlertid slås det også fast at kontraktene kan oppleves som ufrivillige, invaderende, urimelig kontrollerende og som en form for sanksjon fremfor hjelp.

Det kommer også frem at mange av ungdommene på ruskontrakt verken har et rusproblem eller andre problemer (for eksempel skole- eller atferdsproblemer) som tilsier at de vil utvikle rusproblemer (Lien og Larsen 2015). Stan Cohen beskriver samfunnets økte bruk av ulike kontrollregimer som «net widening», der en stadig større del av befolkningen underlegges myndighetenes kontrollregimer, og der graden av inngripen blir stadig større. På denne måten viskes skillene mellom velferdsstaten og straffesystemet gradvis ut (Cohen 1994). Et spørsmål vi må stille oss er om bruken av ruskontrakter kan være et eksempel på en slik nettutvidelse.

Dersom bruk av ulovlige rusmidler var avkriminalisert, slik tilfellet er i Portugal, ville det vært opp til en helse- og sosialfaglig kommisjon å vurdere hver enkelt bruker hvorvidt det er hensiktsmessig med et rusprogram. De fleste sporadiske brukere møter derfor i all hovedsak kun informasjon første gang de blir tatt (Stoltenberg-utvalget 2010). Et godt hjelpetilbud til problembrukere er ikke avhengig av en bakenforliggende trussel om straff. Tvert i mot kan dette hindre hjelpeapparatet i å komme i kontakt med dem som virkelig trenger hjelp.

Gir kriminalisering lavere bruk av ulovlige rusmidler?

Roll-Matthiesen presenterer to argumenter for at politiet fortsatt skal kunne strafferettslig forfølge brukere av ulovlige rusmidler.

For det første hevder han at rusbruk fører til annen kriminalitet, og at det dermed er viktig at politiet kan gripe inn overfor rusbruk før det utvikler seg til mer alvorlig følgekriminalitet. For marginaliserte brukere i et tungt rusmiljø er det sannsynlig at det er kort vei mellom bruk og annen kriminalitet, for eksempel gatesalg eller vinningskriminalitet.

Problemet med dette resonnementet er imidlertid at alle rusbrukere skjæres over én kam og blir sett på som kriminelle, uavhengig av om de faktisk begår annen kriminalitet eller ikke. En avkriminalisering av bruk og besittelse vil dessuten ikke hindre politiet i å gripe inn overfor omsetning og annen kriminalitet. For brukere av ulovlige rusmidler generelt kan vi ikke konkludere med at bruk fører til annen og mer alvorlig kriminalitet. Pedersen og Skardhamars (2009) longitudinelle studie av cannabisbrukere og senere kriminalitet fant at det var en statistisk sammenheng mellom bruk av cannabis og kriminalitet. Imidlertid forsvant denne sammenhengen hvis man så bort fra brudd på narkotikalovgivningen. Dette forteller oss at det i stor grad er dagens narkotikalovgivning som genererer en god del av kriminaliteten som brukere blir straffet for.

For det andre hevder Roll-Matthiesen at så lenge bruk og besittelse er straffebelagt, så vil dette fungere normdannende og føre til lavere bruk av ulovlige rusmidler. Dette er det også vanskelig å dokumentere. Det europeiske overvåkingssenteret for narkotika og narkotikamisbruk (EONN) undersøker blant annen strafferammer og bruk av ulovlige rusmidler i ulike europeiske land. En gjennomgang av land som har gjennomført enten en økning eller reduksjon av strafferammen for besittelse av cannabis, viser at det ikke er noen sammenheng mellom endring i strafferammen og befolkningens bruk av cannabis (EONN 2011).

I Portugal, der all bruk og besittelse av ulovlige rusmidler er avkriminalisert, gikk bruken av ulovlige rusmidler ned, samtidig som antall narkotikarelaterte dødsfall ble kraftig redusert. Denne nedgangen skyldes trolig ikke avkriminaliseringen alene; en forutsetning for å lykkes med en helhetlig skadereduksjon og hindre nyrekruttering har vært en solid satsing på helse- og sosialfaglige tiltak, samtidig som bruk og besittelse av ulovlige rusmidler fortsatt er ulovlig (Hughes og Stevens 2012).

Politiets rolle i debatten om avkriminalisering

Politiet spiller en sentral rolle i debatten om hvorvidt vi bør avkriminalisere bruk og besittelse av ulovlige rusmidler. Politiet sitter på verdifull kunnskap om bruk og omsetning av ulovlige rusmidler i ulike miljøer. Imidlertid bør debatten om avkriminalisering, også innad i politiet, inkludere kunnskap fra forskning på rus og rusbrukere, samt faglige råd fra andre enn politiet. Verdens helseorganisasjon anbefaler avkriminalisering av bruk av ulovlige rusmidler og en sterk satsing på skadereduserende tiltak basert på frivillig behandling av rusbrukere (WHO 2014). I Portugal, som løftes frem som et vellykket eksempel på avkriminalisering, spiller politiet en viktig rolle i å oppdage og henvise rusbrukere til tverrfaglige nemder som vurderer hvilke tiltak som skal settes inn overfor den enkelte bruker. Jeg håper vi kan få en debatt også i Norge om hva politiets rolle kan være i håndhevelsen av en narkotikalovgivning der bruk og besittelse av ulovlige rusmidler til eget bruk er avkriminalisert.

MER FRA NARKOTIKADEBATTEN

Referanser:

  • Cohen, S. (1994):Den sociale kontrols nye former. Kriminalitet, straf og klassifikation. København: Hans Reitzels forlag
  • Europeisk overvåkingssenter for narkotika og narkotikamisbruk (2011).Narkotikasituasjonen i Europa. Årsrapport 2011. Lisboa: EONN
  • Hauge, R. (2000). «Har narkotikapolitikken spilt fallitt?» INordisk Tidsskrift for Kriminalvidenskab, 87 (3)
  • Hughes, C. E. og Stevens, A. (2012). “A resounding success or a disastrous failure:
  • Re-examining the interpretation of evidence on the Portuguese decriminalisation of illicit drugs.” IDrug and Alcohol Review, 31 (1)
  • Lien, M. I. og Larsen, Y. (2015).Flinkiser og «dropouts». Erfaringer med ungdom på frivillig ruskontrakt.Oslo: KoRus Øst
  • Nafstad, I. (2013).Et anstendig menneske.Møter mellom rusbrukere og det offentlige rom i Oslo.Oslo: Universitetet i Oslo.
  • Pedersen, W. og Skardhamar, T. (2009). «Cannabis and crime: Findings from a longitudinal study.” IAddiction,105
  • Stoltenberg-utvalget (2010).Rapport om narkotika. Oslo: Helse- og omsorgsdepartementet
  • Verdens Helseorganisasjon (2014).Consolidated Guidelines on HIV prevention, diagnosis, treatment and care for key populations.Genève: WHO.
Til toppen