«Bry deg» om narkotikapolitikken

«Bry deg» er Norsk Narkotikapolitiforening (NNPF) sitt slagord. Et virkelig godt slagord som tydeliggjør hvor avhengig politiet er av andres engasjement, for å kunne gjøre en god jobb. Det er viktig at vi bryr oss om hverandre, og det er spesielt viktig at vi bryr oss om de som har det vanskeligst. Politifolk bør bry seg om hvordan lover og håndhevelse påvirker enkeltpersoner og samfunnet vi lever i.

Du tenker kanskje at dette ikke er noe som berører deg, eller at det er noe som du ikke kan påvirke. Det stemmer ikke. Uansett hvem du er eller hvor du hører til, berører narkotikapolitikken deg på en eller annen måte. Det kan være fordi du ikke får den hjelpen du trenger når politiet er opptatt med å pågripe rusbrukere. Eller det kan være fordi du jobber i politiet og merker at du aldri har de ressursene som er nødvendige for å kunne løse oppgavene. Sannsynligvis opplever du også hvordan ruspolitikken påvirker de rundt oss.

Hva du mener betyr noe. Jeg er en enkel politimann på et lite kontor i 6. etasje på Politihuset i Oslo. Jeg har ingen posisjon eller rolle som gir meg påvirkningskraft, ut over det at jeg ikke er redd for å si hva jeg mener. Din mening betyr like mye min, også om du er helt uenig i det jeg sier.

Få ting påvirker samfunnet vi lever i så mye som hvordan politiet velger å møte rusproblemene. En rusbruker som pågripes og stemples som kriminell, får tidlig beskjed om at han ikke passer inn i samfunnet. Ofte stenges vedkommende ute fra jobb og utdanning. Er overtredelsen stor nok, plasseres vedkommende sammen med andre lovbrytere i fengsel. Der vil han med stor sannsynlighet oppleve at rusbruken ikke på noen måte er til hinder for sosial aksept. I det hele tatt er aksepten i kriminelt belastede miljø et stort problem, når rusbrukeren samtidig møter en fordømmelse fra samfunnets side. På denne måten kan et relativt uskyldig lovbrudd på grunn av valget av rusmiddel, bli porten inn til et mye større fremtidig problem.

Riktignok har rusbrukeren begått et lovbrudd han har ansvar for det selv, men konsekvensene står ikke i forhold til alvorligheten. Gjerningsmannen har ikke gjort mer enn det statsledere i Norge og i andre land har innrømmet at de også gjorde da de var unge. Dette fikk ikke noen konsekvenser for dem, men det kan få dramatiske konsekvenser for de som er litt mer uheldige.

Når det gjelder et rusmiddel som Cannabis, kan ikke reaksjonen mot bruk og besittelse forklares med hvilke konsekvenser bruken har for den enkelte eller samfunnet. Konsekvensene kommer ført og fremst av justisvesenets håndtering av lovbruddet, og problemet blir stort fordi dette berører så mange. Selv NNPF er enige i at Cannabis er et mindre farlig rusmiddel enn alkohol. For meg blir det da et paradoks at det farligste rusmidlet er lovlig, mens bruk av et mindre farlig rusmiddel straffes hardt. Det blir som å tillate sprit, men forby øl og vin.

Som et argument mot legalisering eller mildere straffer, påstås det at cannabisbruken vil komme i tillegg til annen eksisterende rusbruk. Noe som vil medføre at rusbruken generelt vil øke. Jeg skal ikke avvise argumentet helt, men forskning på hva som skjer i de statene der man har legalisert Cannabis gir ikke noe grunnlag for en slik bastant konklusjon. Om vi igjen drar parallellen til alkoholbruk, så blir dette på mange måter som å argumentere for et forbud mot øl og vin mens man tillater sprit, og si det er nødvendig fordi øl og vinkonsumet kommer i tillegg. Så enkelt er det nok ikke, og det er selvfølgelig svært uheldig om spritkonsumet går opp.

Rapportene om utviklingen i de landene og statene som har legalisert cannabis varierer. Noen rapporterer om en liten oppgang, og noen om en liten nedgang. Variasjonene er uansett små, fra minus 2 prosent til pluss 2-4 prosent endring. Bedre forskningsresultater vil være tilgjengelig om noen få år, da det nå er svært mange stater i USA som har legalisert cannabis bruk. Det er viktig at vi følger med på denne utviklingen. Så langt har jeg ikke lest rapporter som sier noe fornuftig om hvorvidt bruk av alkohol påvirkes.

Etter TV-debatten om ruspolitikken var det mange kolleger og andre som takket for mitt bidrag i debatten. Det har de gjort til meg personlig, noe jeg har satt stor pris på. De som helst hadde sett at jeg ikke tok ordet, snakker om meg eller kommuniserer gjennom lukkede sosiale media.

For ti år siden hadde jeg nok risikert å miste jobben, om jeg hadde ytret meg offentlig slik som jeg gjør i dag. Jeg hører at enkelte ledere på mellomnivå ønsker seg en slik løsning nå også, men ingen har forsøkt å ilegge meg noen munnkurv. Snarere tvert imot.

Selv om noe er bedret, er det fortsatt tabu å snakke om disse tingene i politiet. Jeg er fortsatt alene om å åpent si at det er behov for drastiske endringer. NNPF sa i debatten på TV at de er åpne for endringer og at Portugal sine løsninger er gode, hadde det bare ikke vært for avkriminaliseringspolitikken. For meg fremstår dette som lite troverdig og som en selvmotsigelse. Det er nettopp avkriminalisering som er grunnideen bak løsningene i Portugal og de fleste andre land i Europa.

Selv er jeg skeptisk til avkriminalisering da jeg mener det en løsning som tilbyr få alternativer, men som innbyr til en form for anarki det er vanskelig å forholde seg til i en rettsstat. Derfor mener jeg legalisering og streng kontroll er langt bedre.

Vi hadde i sin tid et spritforbud som skapte store problemer. Dette ble avviklet, og løst på en forbilledlig måte ved streng regulering istedenfor. Alt ligger til rette for at vi også kan håndtere andre og mindre farlige rusmidler på samme måte.

Jeg ønsker en debatt om dette, men merker meg at det tar tid før det er mulig å få det til i politiet. Derfor mente jeg det var nødvendig å løfte debatten ut i offentligheten. Etter TV debatten, er det fortsatt nesen like vanskelig å kommunisere internt og med NNPF om rusmiddelhåndteringen. Dette tar tid. Fortsatt velger de som tror på streng lovregulering å ikke svare når informasjon de legger fram imøtegås. De politifolk som er tilhengere av dagens politikk velger å holde diskusjonene i lukkede fora, eller stenger meningsmotstandere ute. Jeg tenker det kan være slik at de er redde for å komme fram i lyset, fordi de forstår at «trollet sprekker» når lyset blir sterkt. Muligens tar jeg feil, men det får vi ikke vite før de endrer strategi.

Les de andre innleggene i narkotikadebatten i politiet:

• Bård Dyrdal: Politifolk bør delta i rusmiddeldebatten
• Norsk narkotikapolitiforening: amfunnsproblemer løses sjelden alene
• Bård Dyrdal: Norsk narkotikapolitiforening svarer ikke når forskningen deres imøtegås
• Hadia Tajik: Vi vil reformere norsk narkotikapolitikk
• Anonym politibetjent: Ingenting tilsier at vi må straffe for å hjelpe