Ønsker NNPF egentlig endringer?

– Det er lett å la seg forføre av så vakre ord og ønsker, skriver Bård Dyrdal.

Publisert Sist oppdatert

De fleste betydningsfulle politiske partier har nå signalisert at det er behov for omfattende endringer i ruspolitikken. Hvem hadde vel sett den komme for et halvt år siden. For en gangs skyld våger politikerne å ta nødvendige, men potensielt upopulære beslutninger.

For oss som gleder oss over disse signalene, gjenstår det viktige arbeidet med å bidra til at dette ikke kun blir festtaler. Derfor er jeg skeptisk til de som tidligere har jobbet mot enhver endring, men som melder seg på løpet i det man nærmer seg oppløpssiden.

I leserinnlegg den 24. mars skriver Jan Erik Bresil at Norsk narkotikapolitiforening ønsker endringer. De ønsker å bidra til at vi i Norge får verdens beste ruspolitikk. Egentlig er han og NNPF bare opptatt av at samfunnet viser omsorg for og ivaretar sårbare mennesker.

Det er lett å la seg forføre av så vakre ord og ønsker. For å forstå hva han egentlig sier, og hvem denne ruspolitikken egentlig er best for, må man derfor vite hvem han representerer og snakker på vegne av. Bresil representerer politiets mektigste interesseorganisasjon utenfor fagforeningene. En organisasjon for frontkjemperne i krigen mot narkotika. De som disponerer samfunnets sterkeste maktmidler tillatt brukt i fredstid. Foreningens medlemmer kommer blant annet fra politiet, forsvaret, tollvesenet og påtalemyndigheten. Bare et fåtall av disse jobber i realiteten med forebyggende arbeid.

Kan det da være slik at man på tross av dette, faktisk ønsker en reell omlegging av ruspolitikken? Oppsummert er det han sier; at man ønsker å bruke mer tvang i rehabiliteringsarbeid, og at man for å få til dette trenger flere ressurser til å fortsette krigen. I tillegg er det viktig at man beholder alle maktmidler, og for all del må man få lov til å fortsette med å registrere rusmiddelbrukere slik at de kan holdes utenfor store deler av samfunnslivet.

Smak litt på dette med viktigheten av registrering og utenforskap; er dette nestekjærlighet, og er det egentlig så viktig for samfunnet? Hvis det er slik at det er viktig å sørge for at mennesker som bruker rusmidler i forskjellige sammenhenger, ikke får mulighet til å delta i omsorgsyrker eller bekle maktposisjoner, hvor mange av oss vil det da bli igjen som kan fylle disse rollene? For avkriminaliserer man bruken, er det jo ikke lenger lovbrytere man registrerer. Da registrerer man alle de som bruker rusmidler. Å si at man ikke kan avkriminalisere fordi man må registrere lovbrytere, blir en helt håpløs sirkelargumentasjon. Argumentasjonen fungerer ikke, når vi i dag vet at alkohol er et av farligste rusmidlene som finnes.

Alternativet er da at vi registrerer alle som bruker rusmidler. Jeg er ikke sikker på hvor mange avholdsmennesker vi har her i landet, men jeg tror vi vil få et problem. Slik jeg kjenner medlemmene i NNPF, vil det neppe bli mange medlemmer igjen der heller. Rus finnes i alle samfunn og samfunnslag, og de som ikke ruser seg på ting de inntar i kroppen, er som regel flinke til å trigge kroppens egenproduksjon av dopamin og endorfiner. Gjør dette oss til dårligere mennesker i hverdagen?

For enkelte som har et så trist liv at kroppen ikke selv er i stand til å produsere stoffene man trenger for å føle seg vel, kan trangen til å bruke ytre stimuli bli så stor at man får et problem. Dette rammer særlig mennesker som av forskjellige grunner har problemer med å bygge gode relasjoner. Det er ikke fornuftig å møte disse menneskene med mer tvang, og sørge for at de stigmatiseres eller holdes utenfor fellesskapet.

Powered by Labrador CMS