Den glemte politimannen 

– Når jeg tar på meg uniformen er jeg villig til å gå foran, ta risiko og bære ansvar uten å tenke på konsekvensene for meg selv. Men når belastningen blir for stor og du selv trenger hjelp, er det ingen som fanger deg opp. Det synes jeg var så vondt å kjenne på.

Slik beskriver politibetjent Vladimir Podbarac Martinsen tiden i etterkant av det han opplevde på jobb for over to år siden.

Han rykket tidlig ut på oppdraget hvor en 65 år gammel mann skjøt og drepte sine døtre, Katrine Nordli (30) og Victoria Nordli (24), samt sitt 10 måneder gamle barnebarn, Emily Nordli Andresen, i et hus i Skogbygda.

Tragedien gikk inn på en . På Eidsvoll politistasjon i Øst politidistrikt, mistet de også en kollega den dagen. Katrine var politi, og huskes som en omsorgsfull, blid og hjelpsom person. 

Vladimir var den første politibetjenten på åstedet etter trippeldrapet.

Vi møter ham hjemme på Romerike, hvor han og kona Camilla tar oss imot.

Vi er her for å snakke om hva han opplevde den dagen, men først og fremst for å høre om alt som har gått galt i tiden etterpå. 

Å stille opp i Politiforum har vært et vanskelig valg for Vladimir.

– De siste to årene har vært blant de tøffeste i mitt liv, og det koster meg mye å være så åpen. Men jeg gjør det fordi jeg ønsker å rette oppmerksomheten mot manglende oppfølging etter krevende oppdrag. For jeg vet hvor langt mine kollegaer er villige til å strekke seg i jobben for at andre skal ha det bra, og ingen av dem bør bli stående alene når de selv trenger hjelp, slik jeg ble.

Alene i bilen

Den 23. januar 2024 starter som de fleste andre for Vladimir. Det er januar og snøen har lagt seg over store deler av Østlandet. Han tusler ut døren klokken 08.00 og setter seg inn i bilen. Han skal på jobb for utrykningspolitiet (UP), hvor han er inne i sitt femte strake år. 

Vanligvis har han en fast makker å kjøre med, men denne tirsdagen har makkeren et sykt barn og Vladimir må derfor kjøre alene.

En trafikkontroll er første post på programmet. Til sammen skulle de være tre stykker på kontrollen, men andre gjøremål sørger for at Vladimir blir værende der alene. 

Men han rekker ikke å gjøre stort, for etter få minutter kaller operasjonssentralen opp tre patruljer samtidig. Det gjør at Vladimir spisser ørene litt ekstra.

En mann har ringt inn til politiet og sagt at han har drept barna sine.

Vladimir får høre adressen og skjønner at han kommer til å være først på stedet. 

Han hiver laseren i baksetet, bevæpner seg og tar med hjelmen i bilen. Underveis blir det formidlet at adressen kan tilhøre kollegaens foreldre.

Fra innsatsleder blir det skissert tre scenarioer over sambandet mens Vladimir kjører: Enten er gjerningsmannen i drift utendørs, i drift innendørs eller så har han skutt seg selv. 

– Jeg er i PLIVO-modus, selv om oppdraget aldri ble definert som det fra Operasjonssentralen.

Innringeren er dessuten en dreven jeger, med fullt av våpen hjemme. 

– Jeg tenkte at det blir skuddveksling. Det blir meg eller han nå, for jeg er jo alene. Jeg må bare stole på mine ferdigheter og gjøre det jeg er trent på i så mange år, sier Vladimir og fortsetter:

– Den tanken at jeg kan dø på jobb har jeg ofte hatt når jeg går ut døra hjemme og sier ha det til jentene mine. Da er den tanken med meg. 

Sikker på å bli skutt 

Vladimir har over 16 års erfaring fra operativ polititjeneste og har tilbragt utallige dager og timer på skytebanen.

– Men det er noe annet når du kjører bil med en MP5 mellom beina. Da er det på ekte. Samtidig er det så mye adrenalin, så jeg klarer liksom ikke å tenke på den redselen jeg egentlig har og hva jeg er i ferd med å utsette meg selv for.

Etter elleve minutters kjøring er han på plass. Noen minutter senere kommer også en patrulje fra Innlandet.

Vladimir kjører først sakte forbi huset, og ser masse sot på innsiden av vinduene. Han deler informasjonen på sambandet, før han går ut av bilen.

– Da er jeg 100 prosent sikker på at jeg skal bli skutt. Jeg vet jo ikke hvor han er.

Vladimir søker dekning bak en betongsøyle utenfor huset og etablerer seg bak den. En kollega kommer til og tar den andre søyla. De anroper, men ingen svarer.

Flere patruljer og brannvesen kommer også. De går på døren, som er låst. 

Det velter ut røyk når de bryter den opp. Røykdykkerne stormer inn.

Vladimir stopper opp i fortellingen. Av hensyn til de pårørende ønsker han ikke å gå detaljert inn på det han får se de neste minuttene. Synet har gjort sterkt inntrykk på ham.

– Jeg får panikk

Når oppdragets mest kritiske fase er over og ofrene er hentet ut, merker Vladimir at klokken hans vibrerer. Den er koblet opp mot telefonen og det er hans nærmeste leder i UP som gjentatte ganger har forsøkt å nå ham. 

Lederen sitter på Gjøvik og har lest operasjonsloggen. Der ser han at Vladimirs patrulje er på stedet, samtidig som det står «skudd avfyrt». Han har ringt Vladimirs makker, som har fortalt at han er alene i bilen.

– Jeg merket en lettelse i stemmen hans når jeg ringte ham tilbake. Jeg tror han var bekymret for meg, sier Vladimir.

Lederen gir Vladimir beskjed om å «ta tiden til hjelp». For dette vil ta lang tid å bearbeide. Men der og da forstår ikke Vladimir omfanget.

– Jeg følte meg helt fin og tenkte «hva er det du snakker om?».

Politi, ambulanse og brannvesen som var involvert i oppdraget får beskjed om å samle seg på øvingssenteret på Hvam. På vei dit kommer det en reaksjon. Vladimir kjenner et voldsomt ubehag i brystet. 

– Jeg blir veldig engstelig og redd. Jeg får panikk. Skjelver i kroppen. Jeg har ikke kontroll på kroppen min og begynner å gråte. Jeg gråter hele veien. Det er snakk om en kjøretur på litt over en halvtime. Jeg klarer ikke å kontrollere meg.

Alle etatene hadde en felles debrief, og en debrief hver for seg. 

– Men vi hadde aldri noen én til én-samtale hvor noen snakket direkte til meg. Det savnet jeg, sier Vladimir.

Reagerte på øvelse 

Han kom hjem sent den kvelden, men var på jobb igjen neste dag, og ting var tilsynelatende som normalt. Kona Camilla ble ikke nevneverdig bekymret da hun forsto at mannen hadde vært på det helt spesielle oppdraget.

– Han er alltid på de verste oppdragene. Han var blant annet på raset i Gjerdrum og det har alltid gått bra før. Så jeg har ofte lurt på hva han egentlig er laget av, sier hun.

Én uke senere var det tilbake til Hvam for innsatspersonelltrening. For å være operativt godkjent kreves det over 50 timer slik trening i året.

– Da var det en vanlig øvelse hvor patruljen får melding om husbråk, men så kommer du på stedet og så er det noe annet. Da må du handle ut fra den forutsetningen du har fått. Ved åpning av døren ble det i dette tilfellet avdekket en dukke iscenesatt som knivstukket. Jeg skulle inn døra i leiligheten, og så bare stopper jeg helt opp. Jeg bare frøs. Da tror jeg kollegaen min skjønte det, så han bare dro meg til side og gikk rett på dukka for å starte førstehjelp. Jeg har aldri kjent på den kroppslige reaksjonen tidligere.

Vladimir forstår at en pause er nødvendig. Hendelsen i Skogbygda har gått mer inn på ham enn han forstår. Han har opplevd mye, men dette er noe annet.

42-åringen er født og oppvokst i Kroatia og var syv år da krigen på Balkan startet. Tidlig måtte han ta voksenrollen for å erstatte en far som var tvunget til å dra ut og krige. 

Som 14-åring kom han til Norge, hvor han bodde tre år på asylmottak. Dagen før opptaket til Politihøgskolen, døde lillebroren i en motorsykkelulykke, bare 19 år gammel.

– Så Politihøgskolen var «heavy shit» for meg, for å si det sånn.

Tre psykologtimer

Etter øvelsen på Hvam blir han sykmeldt for en liten periode. Den første uken er det flere som ringer og spør hvordan han har det. Kollegastøtten er blant dem.

– Jeg føler at støtten fra mine nærmeste kollegaer alltid har vært der. De har sendt meldinger, kommet hjem til meg og vist et tydelig ønske om å ha meg tilbake i jobb. Den støtten har betydd mye, understreker Vladimir. 

Men ettersom tiden gikk og han begynte å isolere seg mer og mer, uteble naturlig nok nærheten til kollegaene. Oppfølgingen fra ledelsen uteble også, ifølge Vladimir. 

– Den var OK første uken etter hendelsen. Etter det ble det gradvis stille, og i praksis opplever jeg svært lite systematisk oppfølging.

Den første uken får han melding fra sin daværende stasjonssjef, som sier hun skal bestille psykologtime til Vladimir gjennom bedriftshelsetjenesten. Han møter opp på Ullevål stadion, hvor han har totalt tre timer med psykolog.

– Jeg følte ikke at det ble noen match i det hele tatt. Så etter den tredje timen takket jeg pent for meg. 

Det har da gått over én måned siden oppdraget i Skogbygda. Vladimir merker at han mer eller mindre blir overlatt til seg selv.

Lederen hans i UP tar kontakt, og sier det er Øst PD som har ansvar for å følge han opp. Han er nemlig fast ansatt på Gardermoen politistasjon, men innbeordret til UP.

– Jeg har hatt noen samtaler med min leder i UP på telefon. Han har gitt meg gode råd opp imot det han har opplevd i sin lange politikarriere, men det har vært lite handling. Det har jeg savnet, sier Vladimir.

Fra glede til frustrasjon 

I april 2024 tikker det inn en melding fra avsnittslederen på Gardermoen politistasjon. Han spør om han kan komme hjem til Vladimir.

– Da blir jeg veldig glad, for det er endelig noen som ser meg. Jeg forteller hvordan jeg har hatt det den siste måneden og at jeg er kjempeaktivert hele tiden. Alt er farlig. Jeg går med høye skuldre hele tida. Jeg har hodepine og vondt i nakke, skuldre og rygg.

Helseforsikringen gjennom Politiets Fellesforbund (PF) har han brukt opp på et blunk. Men seks timer hos kiropraktor var ikke nok for å bli bra. 

– Men jeg hadde ikke råd til å betale 700 kroner i behandling, for jeg jobber jo ikke. Jeg får sykepenger, og jobber ikke noe overtid.

Vladimir kunne se at samtalen preget lederen, og at han ønsket å hjelpe. Avsnittslederen forsikrer om at Gardermoen politistasjon skal hjelpe ham og betale kiropraktor-regningene.

– Da ble jeg så glad at jeg begynte å gråte. Det var det første lyspunktet etter å egentlig ha vært alene i hvert fall to måneder, sier politibetjenten.

Det skulle imidlertid ikke gå så smertefritt som Vladimir trodde. Først rundt fire måneder senere får han en melding fra avsnittslederen, som ber ham skaffe bekreftelse fra fastlegen på at han trenger kiropraktorbehandling. Det gjør han samme dag.

Så går det ytterligere tre måneder uten at han hører noen ting. 

Først i november i 2024 får en overrasket stasjonssjef vite at Vladimir fortsatt venter på å få dekket de nødvendige timene hos kiropraktor. Han har delegert ansvaret videre og blir helt stum når han forstår hvor lang tid ting har tatt.

Til slutt får Vladimir beskjed om å bare dra til kiropraktor, og sende dem regningen. Gardermoen politistasjon endte med å dekke fire kiropraktortimer.

– I ettertid har jeg blitt fortalt at min avsnittsleder trolig møtte motstand høyere opp i systemet, og at det oppsto uklarhet rundt hvordan saken skulle behandles, hvem som hadde ansvar og hvordan kostnaden skulle håndteres. Samtidig ble jeg ikke informert om dette underveis. Mangelen på tilbakemelding og forutsigbarhet bidro til opplevelsen av å bli stående alene, også i perioden der jeg var sykmeldt.

Gråter på telefonen

Vi skrur tiden litt tilbake, til våren og sommeren i 2024. Det ble en svært utfordrende periode for Vladimir, som beskriver det som å være i en konstant beredskapstilstand.

– Hverdagen fortsatte rundt meg, men jeg var liksom ikke en del av den. Jeg drev bare ute og følte ingen forsto meg. Selv om jeg nå ser hvor mye Camilla har gjort for meg, så hadde jeg ikke sjans til å se det da, sier han.

Det var kona som fikk ansvaret for å stå opp med ungene, lage matpakke og få dem på skolen og i barnehagen. Alle ba ham ta det med ro og slappe av, men livet stopper ikke opp. 

– Jeg er håndballtrener for laget til min eldste datter. Jeg sitter i styret i det lokale håndballaget her også. I tillegg er det forventet at jeg skal bidra hjemme.

Kollegastøtten ringer ham imidlertid for andre gang siden hendelsen denne våren. 

– Han sier da at han hører jeg ikke har det bra og ber meg ringe HR. Men det er kjempevanskelig å be om hjelp, for jeg er ikke et offer. Slik jeg hadde det på den tiden kan man ikke forvente at den som sliter, selv skal ta initiativ og navigere i systemet. Når jeg har det tøft og er tydelig deprimert, er terskelen for å be om hjelp ekstremt høy. Særlig i et yrke der vi er vant til å være den sterke, sier Vladimir.

Likevel overmanner han frykten og kontakter HR to dager senere. 

– Jeg går i garasjen, ringer dem, utleverer meg og griner. Så sier de bare: «Ja, vi hører hva du sier, men det er ikke noe vi kan gjøre. Du må søke yrkesskade.» Da faller jeg enda lenger ned, for jeg får ikke noe hjelp. 

– Tenkt på verden uten meg 

Til slutt ble det for mye for Vladimir. 

– Jeg må være ærlig og si at jeg har tenkt hvordan verden ville vært uten meg.

På campingtur med familien og flere vennepar kom traumene frem. 

– Triggere kommer uten forvarsel og reaksjonene utløses av helt hverdagslige situasjoner. Jeg har ingen kontroll over når eller hvor de oppstår. Kroppen reagerer før jeg rekker å forstå hva som skjer, og da blir man kastet rett tilbake i hendelsen. Ett eksempel er når et vennepar tar sitt nyfødte barn opp av barnevogna. For dem er det øyeblikk av glede. For meg kan det utløse en umiddelbar og voldsom reaksjon, sier han og legger til: 

– Det er vanskelig å forklare dem hvorfor jeg går når de tar opp babyen sin. Det blir veldig spesielt. 

Særlig på denne tiden, men også senere, var han svært frustrert og lettantennelig. Spesielt ovenfor de han er mest glad i – Camilla og ungene. Han beskriver flere situasjoner hvor sinne overtar og han mister hodet. 

Men den egentlige grunnen til at han føler det slik, mener Vladimir er arbeidsgiveren. Frustrasjonen over å ha blitt glemt og overlatt til seg selv.

For selv om han behøvde hjelp, var det stille fra hans sjefer i politiet. 

Etter at Camilla fant han gråtende i garasjen, gjorde hun det tydelig for Vladimir at «nå må du ha hjelp.» 

– Hun foreslo å bruke sparepengene våre for å få profesjonell hjelp. Men da kom vi på at vi har helseforsikring fra Politiets Fellesforbund (PF).

Han ringte PF og forklarte situasjonen. Én time senere ble han oppringt av en psykolog fra Bergen.

– Hun var kjempedyktig på traumer og sånt. Jeg har endt opp med å ha elleve eller tolv behandlinger gjennom telefon med henne. Allerede etter første behandling så merket jeg en lettelse. Jeg var kjempefornøyd med det tilbudet, for jeg fikk hjelp veldig fort, samtidig som det ga meg en del verktøy jeg kunne jobbe med.

Etter noen måneders sykmelding i 2024 ønsket han å komme tilbake i jobb. Og det var også planen. 

– Men da jeg gikk på badet for å skifte til uniform, stoppet det helt opp. Jeg klarte ikke ta på meg skjorta. Det føltes som om hele kroppen skrek «ALARM ALARM». Det var som å være tilbake igjen på åstedet 23 januar. Hjertet begynte å hamre, jeg ble overveldet av redsel og sorg og begynte å gråte. Kroppen tok fullstendig over, og jeg mistet all kontroll. Da måtte jeg sende melding til makker at jeg ikke ble med på jobb den dagen likevel.

Ingen svar fra arbeidsgiver

Allerede to måneder før sommeren, i april 2024, får han en advokat gjennom PF. Advokaten hjelper med å søke yrkesskade gjennom NAV for det han opplevde i Skogbygda. Det er en forutsetning for å få dekket behandlingsutgifter og videre oppfølging. 

Søknaden sendes inn 18. april. Månedene går, og rett før jul samme år får Vladimir en e-post fra advokaten, som spør om han har fått vedtaket på yrkesskade fra NAV. Det hadde han ikke og Vladimir kontakter NAV om dette. 

Da får han beskjed fra NAV om at de etterspurte skademelding fra arbeidsgiver samme dag som de mottok søknaden, for å bekrefte hendelsen. De kontakter både UP på Gjøvik, Øst PD og Grønland politistasjon (Vladimirs tidligere arbeidsgiver).

Men NAV mottar ikke noe svar, heller ikke etter å ha purret i august. Vladimir sender derfor e-post til sin leder i UP og på Gardermoen for å finne ut hvorfor de ikke har svart NAV. Først i januar dukker det opp et vedtak – de har godkjent psykisk belastning som en yrkesskade.

– Selv i dag vet jeg fortsatt ikke hvem av dem som har gjort feil og ikke sendt de papirene de skulle, sier Vladimir. 

Med vedtaket på plass, søkte han Helfo om å få dekket utgifter på nærmere 9000 kroner, for blant annet kiropraktor og lege. Men han fikk kun utbetalt 1200 kroner. Noen av kvitteringene var ikke spesifiserte nok, mens andre var for gamle etter Helfos fristregler.

– Det er ikke min skyld at arbeidsgiverne har brukt ti måneder på å sende inn en skademelding og at de kvitteringene derfor har blitt for gamle, sier Vladimir.

Da en av de hovedtillitsvalgte i PF fikk høre om dette i juni i 2025, gjorde han sitt for at Vladimir skulle få hele summen dekket. Han tok det opp med øverste ledelse, og utbetalingen kom som en del av lønnen i oktober samme år.

– Men jeg måtte betale skatt på det. De ba meg skrive det av på skatten, men da sa jeg; «Jeg har ikke kapasitet til det. Staten kan bare få de pengene av meg, jeg orker ikke mer.»

Kona Camilla legger til: 

– Han har ikke klart å fylle ut de sykemeldingene heller. De har ringt ham og sagt at nå må du fylle ut, ellers så får du ikke penger.

– Det tikker inn meldinger fra NAV, men jeg må bare overse det. Jeg har ikke kapasitet til å gå inn, fylle ut og sende den sykemeldingen, selv om det kun tar noen få minutter. Så jeg skulle egentlig ønske at jeg hadde noen som kunne hjelpe meg litt når det ble for mye, rett og slett. Jeg har endt opp med å fylle dem ut i aller siste liten, sier Vladimir. 

Les Øst PD og UPs svar på kritikken fra Vladimir lenger ned i saken.

– Blitt paranoid

Vladimir sover dårlig i tiden han er sykmeldt. Fæle drømmer gir lite søvn.

– Jeg har bråvåknet mange ganger etter å ha drømt at en gjerningsmann står på plenen her med hagle og skal ta meg og mine. Da måtte jeg opp på natta og fysisk sjekke om det er liv i jentene mine. Det har skjedd mange ganger, sier han, mens tårene presser på.

– Etter det har jeg blitt helt paranoid. Jeg har skaffet overvåkningskameraer ute. I tillegg har jeg kjøpt airtag som jeg har hatt i skolesekkene og på syklene deres.

Han forteller om da han bråvåknet i den tro at Camilla kom til å rygge på ungene da hun skulle kjøre ut fra garasjen.

I bare undertøyet åpner han ytterdøra og skriker til ungene, som allerede står trygt plassert på siden av garasjen: «Nå må dere passe dere, så ikke mamma kjører på dere!»

– Jeg er helt gæren liksom. Jeg står der i trusa og naboene kan se det og alt. Det føles helt ekte.

Han tar et dypt pust. 

– Det er ikke lett å leve med et menneske som har sånne vrangforestillinger. Jeg er veldig takknemlig for at Camilla har holdt ut.

Ventet halvannet år 

Etter et 2024 preget av mange psykiske plager og ut og inn av sykemeldinger, starter Vladimir det nye året tilbake på jobb for UP. Men han merker raskt at han er tilbaketrukken på oppdrag.

Han isolerer seg og vil ikke omgås folk, samtidig føler han en redsel og angst ved å kjøre alene i patruljebilen.

– Jeg følte meg veldig deprimert. Jeg ville bare kjøre et sted, sette opp trafikkontroll og være der hele dagen. Tidligere kunne jeg svinge innom en politistasjon og omgås kolleger, prate litt og spise sammen, men det hadde jeg ikke lyst til i det hele tatt fra januar. Det var ingen reel dialog med arbeidsgiver som kunne fange opp hvordan jeg hadde det, selv om mine nærmeste kollegaer og min nærmeste leder kjente til min situasjon, til en viss grad.

Også på de operative treningene merker Vladimir at noe er galt. Han vil ikke være først inn døra og er generelt tilbaketrukket på oppdragene.

– Så jeg tok en avgjørelse om å gå til legen. For her var det noe mer. Du vet aldri hva som skjer når du starter tjenesten. Jeg måtte være 100 prosent klar, ikke bare for meg selv, men for makkeren min også. 

Han blir sykmeldt på nytt 2. juni 2025 – etter nesten 26 uker sammenhengende i jobb.

Selv om sykmeldingene på det tidspunktene har kommet titt og ofte de siste 17 månedene, skjer det første dialogmøtet mellom Vladimir og ledelsen først 18. juni 2025 – nesten halvannet år etter hendelsen. 

I henhold til folketrygdloven og arbeidsmiljøloven plikter arbeidsgiver å innkalle til dialogmøte når arbeidstaker har vært sykmeldt i syv uker.

På møtet får han spørsmål om han vil fortsette i UP eller jobbe på Gardermoen politistasjon og få tjenesten tilrettelagt. Vladimir tar ingen avgjørelse da, men krever at han ikke skal gå ned i lønn om han slutter i UP. Han blir forsikret om at det skal avklares kjapt.

Han tar likevel sommerferie med en uavklart fremtid. Det går flere uker uten at han hører noe mer om lønn. Først flere uker etter ferien, når han er tilbake i 50 prosent jobb, ringer avsnittslederen. 

Da er Vladimir lei av den manglende oppfølgingen.

– Han ringte og beklaget at han ikke hadde tatt kontakt tidligere. Jeg svarte at jeg kom til å bli i UP, hvor jeg vet jeg får lønna mi.

Tøffe beskjeder 

Samme sommer går Vladimir til behandling hos distriktspsykiatrisk senter (DPS). Der får han påvist PTSD og depresjon. 

Dette skjer på en onsdag. Neste dag blir han oppringt av sin nærmeste leder i UP. 

Da jobber Vladimir 50 prosent og er ute og kjører patrulje. I skrivende stund er dette hans siste vakt som operativ politimann. 

I telefonsamtalen opplyser lederen at arbeidsgiverperioden på sykemeldingen går ut om 16 dager og at Vladimir ikke vil få noe lønn hos politiet etter 1. oktober 2025. Dette fordi han ikke var i jobb i alle de 26 ukene mellom sykemeldingene, som i Vladimirs tilfelle kreves for å få utbetalt sykepenger. 

– Jeg har vært veldig klar på at hendelsen ikke skal svekke meg økonomisk. Så jeg kjente det som et skikkelig slag i trynet. På det tidspunktet var jeg psykisk dårlig, og hadde hverken overskudd eller forutsetninger til å ha oversikt over regelverk og tidsfrister knyttet til sykepenger, sier Vladimir og fortsetter:

– Lederen ga meg tre valg: Søke om arbeidsavklaringspenger (AAP) og leve kun på det, kombinere AAP med jobb eller komme 100 prosent tilbake i jobb om et par uker. Jeg følte meg tvunget til å komme tilbake i jobb 100 prosent, selv om det var forespeilet et behandlingsløp gjennom DPS som frarådet det.

Til slutt i samtalen nevner Vladimir at han har søkt om et år til i UP, men også der får han en nedslående beskjed: 

– Jeg fikk beskjed om at «det nok blir en tur inn». Så det var slag på slag for en som allerede ligger nede. Det føltes ikke som om jeg ble møtt med forståelse, men som om systemet manglet både kunnskap og verktøy til å håndtere en ansatt i en slik situasjon.

De mørkeste tankene 

Igjen kommer de mørkeste tankene. 

– Da hadde jeg rett og slett ikke lyst til å leve mer. Jeg hadde en konkret plan om å ta livet mitt, men så dukket det opp en stemme som sa at det ikke var min tid ennå. Jeg kunne heller ikke se for meg jentene mine vokse opp uten meg. Det er så tøft og veldig viktig å si høyt, for jeg unner ingen det jeg har gått gjennom, sier Vladimir. 

I ettertid har han stilt seg spørsmålene om «hvem som har ansvaret når en ansatt blir så dårlig etter en alvorlig hendelse i tjenesten, at livet oppleves uutholdelig, og hvem som i så fall kunne stått med rak rygg og sagt at oppfølgingen som ble gitt, var god nok dersom dette hadde endt tragisk?».

Det er nå Camilla forstår hvor ille det står til. Hun spør om de kan gå i garasjen og ta en prat. Så spør hun rett ut: «Har du tenkt til å ta ditt eget liv?»

Vladimir kjemper mot tårene når han forteller, der vi sitter i familiens stue. 

– Det er jo kjempetøft. Jeg erkjente, men lovte at jeg ikke skulle gjøre det.

Camilla forteller om da det sto på som verst rundt denne tiden:

– Det gikk ikke an å snakke til ham. Han var helt i sin egen boble. Det var så ille at da jeg kjørte den yngste datteren vår hjem fra håndballtrening, turte jeg ikke slippe henne inn i huset først. Da måtte jeg be henne sitte i bilen, så jeg bare fikk sjekket, sier hun, mens tårene triller ned kinnene. 

Vladimir legger til: 

– Det er vanskelig å forklare. Du er helt alene. Alt går imot deg. Du føler at alle er imot deg, og det er siste utvei. Men samtidig lukker jeg øynene og ser for meg at Camilla drar på skolen og henter jentene, og gir beskjed til ungene om at pappa ikke er her lenger. Da klarer jeg ikke å gjennomføre det.

Camilla tror han i utgangspunktet ikke ville fått så mørke tanker på grunn av det som skjedde i Skogbygda, isolert sett.

– Men det er det at arbeidsgiver har snudd ham ryggen gang på gang. Det er det som har gjort ham syk, sier kona.

Øst tar selvkritikk

Politiforum har fremlagt Vladimirs sitater og beskrivelse av situasjonen til Øst PD. De ønsket ikke å stille til et fysisk intervju eller videointervju om saken. 

Fungerende stasjonssjef på Gardermoen, Roy Alkvist, skriver istedenfor i en e-post til Politiforum at politidistriktet først og fremst «har et oppriktig ønske om å ivareta våre ansatte når krevende hendelser oppstår», og at de er lei seg «for at Vladimir opplever at oppfølgingen ikke har vært god nok».

«Siden han både var tilknyttet Øst politidistrikt og Utrykningspolitiet (UP) da hendelsen skjedde – kan han ha falt mellom to stoler, og oppfølgingen ble mer fragmentert enn den burde vært. Det beklager vi. Vi tar selvkritikk på at våre ansvarslinjer og kontaktpunkter ikke var tydelige nok», skriver Alkvist videre.

Politiforum har også kontaktet UP for å få deres syn på denne saken. De har blitt fremlagt sitatene i saken og Vladimir har selv uttrykt ønske om at de fritas fra taushetsplikten i ansettelsesforholdet og frigir opplysninger.

I en e-post viser de likevel til taushetsplikten de er underlagt:

«Dette innebærer at vi ikke kan kommentere eller gi innsyn i oppfølgingen av enkeltansatte eller konkrete personalsaker. Taushetsplikten gjelder også i tilfeller hvor en navngitt medarbeider selv uttrykker ønske om å frigi opplysninger. Regelverket åpner ikke for at taushetsplikten kan oppheves gjennom en slik erklæring alene. Vi ber derfor om forståelse for at vi har vurdert det dit hen at vi ikke kan gi kommentarer til påstander som er fremsatt i din epost, som omhandler opplysninger om andre involverte», skriver administrasjonssjef i UP, Marianne Farnes.

På generelt grunnlag viser hun til UPs rutiner og praksiser i tilfeller som dette: 

«Selv om vi legger stor vekt på god og systematisk oppfølging, kan det i enkelte tilfeller oppstå ulike opplevelser av kommunikasjon og forventningsavklaringer. Dette er et område vi kontinuerlig arbeider med å forbedre, og vi evaluerer både enkeltsaker og våre rutiner fortløpende for å sikre best mulig støtte til ansatte som har vært utsatt for belastende hendelser. I dette arbeidet deltar vernetjenesten, tillitsvalgte, HMS og ansatte for å sikre at oppfølgingen er så god og helhetlig som mulig», avslutter Farnes, og viser til at det er Øst PD som skal svare ut.

En etterlengtet opptur 

Bare tre dager etter de tunge beskjedene er det duket for årets B2-leir – et 14 dagers leiropphold for politistudenter som skal ut i praksisåret. Der har Vladimir vært instruktør mange ganger tidligere. 

Vladimir var naturligvis spent på hvordan oppholdet ville gå etter de tunge beskjedene i forkant. 

Og det hele starter som han frykter. Han kommer inn i spisesalen mandag morgen og får voldsom angst. Men han står i det og hilser på de andre instruktørene, som kommer fra ulike steder i Norge og ikke kjenner Vladimir fra før.

Instruktørene fordeles, og Vladimir blir sendt på skytebanen med fem andre instruktører og en hovedinstruktør. Da velger han å åpne seg for de andre.

– Jeg visste jeg kom til å få en reaksjon på skytebanen, og da må de vite hvorfor jeg reagerer som jeg gjør.

Responsen var overveldende. Tårene triller blant flere når han forteller. Støtten og forståelsen er enorm, og de blir en sammensveiset gjeng allerede på første dag. Hovedinstruktøren ønsket å gjøre studentene kjent med det. Kort tid senere står Vladimir foran nærmere 100 studenter og gråter, mens hovedinstruktøren forklarer hva Vladimir har opplevd på jobb.

«Så hvis han får noen reaksjoner på skytebanen, skal han få lov til det. Enten det er å begynne å gråte eller gå vekk», sa hovedinstruktøren ifølge Vladimir. 

– Studentene ble tatt litt på senga, for de forventet ikke det, sier Vladimir. 

Leiren viste seg å være helt nødvendig og Vladimir fikk en livsgnist han ikke hadde hatt de siste månedene.

– Jeg lo mer enn jeg hadde gjort på halvannet år. De 14 dagene var veldig bra. Hovedinstruktøren hadde sjeldent sett en gjeng klikke så bra på så kort tid. Han sa det var takket være én som turte å være åpen og sårbar.

Ønsket lederbytte 

Tilbake fra leir, og hjemme i sofaen fredag kveld, ringer avsnittslederen og forteller at Vladimir beholder lønna og kan bli overført til Øst PD fra mandag. De avtaler også det aller første dialogmøtet med NAV, som skulle finne sted i begynnelsen av september 2025, ett år og åtte måneder etter hendelsen.

– Jeg sa samtidig at jeg ønsket å fullføre mitt engasjement i UP og først returnere til Øst PD i januar i 2026. Jeg kunne ikke sykmelde meg igjen, for da ville jeg ikke få lønn. Jeg var tvunget til å jobbe selv om jeg ikke var i stand til det. 

Men da han etter helgen skulle på jobb for UP og igjen ikke klarte å få på seg uniformen, forsto han at en endring måtte til. Han kontaktet avsnittslederen på ny, som nesten på dagen overførte ham tilbake til Øst PD.

I denne samtalen gjør Vladimir det også klart at han ønsket en ny avsnittsleder.

– Med all respekt sa jeg at jeg må ha en leder jeg kan stole på. En som gjør det han sier han skal gjøre, og som er der for meg. Det hadde ikke han vært. Han ble betenkt, men respekterte det jeg sa. 

De blir enige om et fysisk møte, hvor seksjonsleder og avsnittsleder er til stede, sammen med Vladimir og tillitsvalgt. Der gjentar han ønsket om å bytte avsnittsleder. 

– Da bryter seksjonslederen inn og sier: «Ja, ja, men nå skal vi tilrettelegge. Ikke tenk på det.» Jeg ønsket å begrunne hvorfor jeg ikke vil ha ham som leder, men han ville ikke høre på det. Jeg følte det bare ble bagatellisert.

Under møtet kjenner Vladimir at det bobler i hele kroppen. Han nærmest slår i bordet, lener seg mot seksjonslederen, ser han i øynene og spør: «Er du klar over at jeg hadde tenkt til å ta mitt eget liv? Er du klar over det?» 

– Da blir det en lang stillhet. Jeg er helt gråtkvalt. Jeg tror det er først da de skjønner hvor alvorlig det er.

Men det ble aldri noe lederbytte.

– Han er fortsatt min leder i dag, så jeg orker ikke å styre noe mer rundt det. Jeg har ikke krefter til det.

Likevel har oppfølgingen vært en annen i ettertid. 

– Nå har vi jevnlige samtaler.

Politiforum har forelagt Vladimirs uttalelser for den aktuelle avsnittslederen. Han viser til svaret fra fungerende stasjonssjef på Gardermoen, Roy Alkvist.

Vil fremme psykisk helse 

Høsten 2024 fikk Vladimir en forespørsel om han ønsket å holde et foredrag for hele Gardermoen politistasjon om det han hadde opplevd. Det gjorde han i oktober samme høst.

– Det var svært tøft å gjennomføre. Både fordi jeg måtte gjenfortelle det som hadde skjedd for aller første gang, men også fordi jeg måtte sette ord på hvordan det hadde påvirket meg og min familie. Samtidig var det under trygge rammer. Jeg var blant mine egne, sier Vladimir.

Senere har han holdt foredrag for flere andre – deriblant foran politimesteren i Øst PD. Tilbakemeldingene har vært positive, og flere har gitt utrykk for at de kjenner seg igjen i mye av det han beskriver.

Hovedfokuset i foredraget er ikke hendelsen i seg selv, men de personlige konsekvensene i ettertid.

– Jeg er veldig åpen og ærlig i foredraget. Det går litt på hvordan en enkelthendelse kan prege et liv. Det her skal ikke skje igjen. Jeg synes vi bør ha en bedre oppfølging, som også innebærer nærmeste familie. Det er derfor jeg holder foredraget, sier Vladimir.

Et viktig poeng er også behovet for bedre og mer systematisk oppfølging i politiet, legger han til.

– Jeg ser til Forsvaret, hvor kollegastøtten er forankret høyere i organisasjonen og hvor både den ansatte og familien følges opp profesjonelt over tid, også etter at man har sluttet. I politiet opplever jeg at kollegastøtten i stor grad er drevet av ildsjeler. Det er vanlige polititjenestepersoner som i tillegg til egen jobb og eget liv, også tar ansvar og følger opp andre.

Når han ser tilbake på det i dag, tror ikke Vladimir at ledelsen hadde noen forutsetninger for å vite hvordan han hadde det. 

– Selv om de har vært politifolk lenge, så er dette en såpass alvorlig hendelse som ikke skjer så ofte. Jeg følte ikke at de bagatelliserte det, men jeg følte at de ikke hadde noe kunnskap om hvordan de skal prate til en som har PTSD og depresjon etter et «heavy» oppdrag.

Han påpeker at mange opplever mye i løpet av en politikarriere, som de ikke nødvendigvis prater om eller får hjelp til å fordøye.

– Tiden løper fra oss og plutselig er du pensjonert, men sekken er ikke tømt i det hele tatt. Jeg kjenner til flere pensjonister som sliter psykisk og ikke har det bra etter en lang politikarriere. Hvis man får bedre oppfølging tidlig, vil man kunne ha et bra liv etter politikarrieren. Jeg er ganske overbevist om det, sier Vladimir.

Avlyste foredrag 

Foredraget har gitt ham en energi og mestringsfølelse han sjelden har kjent på de siste to årene. Derfor var det vanskelig å forstå beskjeden han fikk kort tid etter han var tilbake på Gardermoen politistasjon høsten 2025.

I et nytt møte med seksjonsleder, avsnittsleder og tillitsvalgt, fikk Vladimir beskjed om at han ikke lenger kunne holde foredraget.

– De pekte på hensynet til de pårørende, men jeg har snakket med nærmeste pårørende, og fått grønt lys til å holde foredraget. I tillegg trakk de frem bruken av lydloggen fra gjerningsmannens samtale med politiet. Det er ikke Øst PD, men drapsavsnittet i Oslo som etterforsker saken, og jeg har det skriftlig fra etterforskningsleder og politijurist på saken at jeg kan bruke lydloggen. De sendte meg lydloggen på e-post. De pekte også på min egen helse, men den har jeg kontroll på selv. Å holde foredraget har hjulpet meg, sier Vladimir.

Både psykolog, terapeut ved DPS og fastlegen hadde oppfordret ham til å fortsette med foredragene, fordi det hjalp ham å bearbeide det han hadde vært gjennom.

Konklusjonen ble at arbeidsgiver skulle ta en ny vurdering om foredraget. Likevel ble Vladimir bedt om å avlyse et foredrag han skulle holde i Bergen kun to uker senere, 20. november i fjor.

Vladimir tok beskjeden tungt og følte han ble straffet for å ha vært ærlig om hvordan han hadde det. 

– For meg opplevdes det som et stort tilbakeslag. Jeg hadde så vidt begynt å kjenne på livsglede igjen. Jeg trente litt, sov litt bedre og kjente på mestring. Da denne beskjeden kom, føltes det som om alt raste sammen igjen. Små ting kan bety enormt mye når jeg allerede er langt nede.

– Fikk helt sjokk 

I samtale med stasjonssjef Alkvist neste dag får Vladimir vite at det er han som står bak beslutningen. 

– Da fikk jeg helt sjokk. Jeg var sikker på at det var forankret høyere opp. De samme begrunnelsene ble gjentatt, og jeg la fram skriftlig dokumentasjon fra fastlege som anbefalte at jeg fortsatte med foredrag. Likevel sto beslutningen fast. Jeg ba om en skriftlig begrunnelse, noe jeg aldri fikk, sier Vladimir.

Han fortsetter: 

– Alkvist sa at ansatte hadde kommet og fortalt at jeg ikke hadde det bra. Da gjorde jeg det klart at det er hele poenget – at jeg kan stå der, gråte og fortelle at det er slik jeg blir når jeg ikke blir fulgt opp. Det er ikke noe hemmelighet i det. Han sa videre at han hadde blitt kontaktet av folk som lurte på hvorfor jeg ikke ble fulgt opp bedre. Da skjønte jeg at det var han som hadde fått kritikk, ikke jeg. Så da er det bare å legge to og to sammen. Men de erkjenner ikke det, mener Vladimir.

Les Alkvists svar på kritikken i tilsvaret fra Øst politidistrikt.

Like etter dette er Vladimir med på lønnsmøte med PF. De har tidligere hørt foredraget og forstår lite når han forteller at han ikke lenger får holde det.

– De spør hvor det står og hvem som kan nekte meg det, og da blir de også påkoblet, sier Vladimir.

Senere tok kolleger i Bergen kontakt med Vladimirs leder, og etter dialog fikk han likevel tillatelse til å holde foredraget – på vilkår om at det ble forankret med kommunikasjonsavdelingen i distriktet. De hadde ingen innvendinger mot innholdet, annet enn at foredraget skulle merkes «unntatt offentligheten» og kun være for politiansatte.

Dermed ble det tur til Bergen – og fortsatt foredragsvirksomhet for Vladimir.

– Begynner å bli meg selv igjen 

I forbindelse med verdensdagen for psykisk helse, sendte Vladimir en e-post til visepolitimester Lena Susann Fosaas Reif. Hun hadde selv lagt ut et innlegg hvor hun skrev at hun hadde slitt, men blitt hjulpet av blant annet bedriftshelsetjenesten og kollegastøtten.

– Jeg sendte henne en lang e-post hvor jeg hyllet at hun som øverste leder er åpen om sine erfaringer, men fortalte at det hun ramset opp har ikke fungert for meg.

Tilbake fikk han en skriftlig beklagelse, hvor hun understreket at de har tatt til seg Vladimirs erfaringer. Reif fikk også lov til å dele e-posten med stasjonssjef Alkvist og lederen for geografisk driftsenhet på Romerike. 

– Jeg sa at det var helt greit, men var klar på at min åpenhet og ærlighet i denne sammenhengen blir møtt med forståelse, og at det ikke blir til hinder dersom det senere blir aktuelt for meg å vende tilbake til operativ tjeneste. Det fikk jeg garantier for.

I dag har Vladimir en kontorstilling på Gardermoen politistasjon.

– Jeg kjenner jo alle der. Det er jo en overgang fra å jobbe 16 år som operativ politimann og plutselig sitte på et kontor, men jeg føler meg veldig godt tatt imot.

Selv om han er tilbake i 100 prosent jobb, går han fortsatt til behandling. Han har én time hver uke hos DPS på Jessheim. Der har han én til én-samtale med psykolog og får behandling mot traumer og PTSD. 

– Jeg føler meg lettere i brystet. Jeg har hatt mye trykk og vondt i brystet. Rett og slett sorg. Jeg føler at jeg begynner å bli meg selv igjen. Nå kan jeg sitte i lunsjen med andre kolleger, dra litt på smilebåndet og være med på samtalene, sier Vladimir.

Han sover bedre, har ikke lenger vonde drømmer, og klarer i større grad å være til stede – både på jobb og hjemme.

– Jeg er takknemlig for å kunne følge opp familien min, som har betalt en høy pris de siste to årene.

Samtidig er det vanskelig å erkjenne at han kanskje ikke lenger skal være operativt godkjent.

– Det å være ute i tjeneste har vært en stor del av identiteten min, og de siste seks årene i UP har jeg trivdes svært godt med både kolleger og arbeidsoppgaver. Jeg opplevde jobben som meningsfull og viktig. Kanskje er jeg nå klar for andre oppgaver i politiet, der jeg fortsatt kan bidra, men på en annen måte enn ute i gata.

Les også:
Politimannen opplevde alle foreldres mareritt: – Alt inni meg raste