«Politi og helse: Informasjonsdeling er nøkkelen til en felles forståelse»

Jeg synes begrepet «å falle på to stoler» er bedre enn «å falle mellom to stoler» når vi snakker om personer hvor lovbrudd og psykiske lidelser skygger for hverandre. Den klassiske problemstillingen er at en er for syk for å bli fengslet og straffeforfulgt av politiet, samtidig som tilstanden ikke er alvorlig nok til at man blir tvangsbehandlet av det psykiske helsevernet.

I min verden er disse menneskene et ansvar som tilhører både politiet, helsevesenet og kommunen.

«Han er jo kriminell, politiet tar seg av ham». «Han er jo psykisk syk, helsevesenet tar seg av ham». I ytterste konsekvens fører dette til at personer kan bli gående i lang tid med en alvorlig psykisk lidelse under utvikling. 

Til slutt kan de ende opp med en så sterk virkelighetsbrist at de blir ustabile, paranoide og farlige.

En hemsko

Taushetsplikten til de ulike etatene viser seg gang på gang å være en hemsko når det kommer til samarbeid og informasjonsdeling.

Når en pasient med psykose kan tenkes å ha økt voldsrisiko, foretar det psykiske helsevernet en volds-risikovurdering. 

Hensikten er å sette i verk tiltak for å forebygge vold. Politiet har ofte opplysninger om voldshistorikk og kriminalitet hos pasienter. 

Helsepersonell er ikke opplært og trent i det å vurdere fare på lik linje med politiet. Her vil politiet kunne fungere som en viktig støttespiller ved slik vurdering.

Politiet og helsevesenet forholder seg blant annet til helsepersonelloven og politiloven. Tolker man disse lovverkene på én måte, kan man forenklet si at helsevesenet har interessene til den enkelte pasient i sentrum, mens politiet har hovedfokus på å ivareta samfunnets trygghet.

Jeg synes vi må bruke lovene på en måte som styrer oss mot et samlet mål: Et tryggere og bedre samfunn for alle, inkludert pasienten.

Helsepersonelloven poengterer blant annet viktigheten av å opprettholde «pasientens sikkerhet og kvalitet i helsetjenesten samt tillit til helsepersonell og helsetjeneste».

For meg betyr sikkerhet for pasienten også å forhindre at pasienten begår handlinger han eller hun ellers ikke ville ha begått, om det ikke var for aktuell psykisk uhelse.

Arv og miljø

Psykisk sykdom og mentale lidelser er et resultat av samspillet mellom arv og miljø. En person som er arvelig utsatt for mentale lidelser, vil være ekstra sårbar for utvikling, opprettholdelse og økning av symptomtrykk når han oppholder seg i visse miljøer. 

Miljøet vil igjen kunne fungere som en katalysator på personens mentale uhelse.

Politiet kan fremskaffe viktig informasjon om hvordan personer som ofte begår kriminalitet oppfører seg i samfunnet utenfor institusjon og behandlingsklinikker, samt hvilke miljøer de oppholder seg i.

Dette er viktig informasjon for helsevesenet for å forstå seg på en persons sykdomsutvikling.

Politiet og helsevesenet må rett og slett bli bedre til å dele informasjon med hverandre når det er åpenbart at vi har å gjøre med personer som faller på to stoler. 

Informasjonsdeling er nøkkelen til en felles forståelse av hva vi står ovenfor. 

En felles forståelse skaper et bedre grunnlag for rett involvering av de ulike etatene for å forebygge sykelighet og kriminalitet.

Jeg ingen pådriver for at man skal være slepphendt med lovpålagt taushetsplikt. Bestemmelsene er der for en grunn, og vi skal være glade for at vi har et strengt lovverk som beskytter den enkeltes privatliv i møte med offentlige instanser. 

Det jeg mener er at vi som samfunnsaktører skal våge å arbeide bredt innenfor de rammene lovgiver har etablert, i stedet for at vi selv gjør handlingsrommet vi er satt til å arbeide i smalere enn hva det er. 

Dette til det beste for den enkelte pasient så vel som for samfunnet ellers.