Når «svært bekymret» er det eneste politiske verktøyet igjen

To stortingspolitikere fra Arbeiderpartiet – regjeringspartiet – står i lokalavisen og sier de er svært bekymret. Ikke bare bekymret, men svært. Det høres alvorlig ut. Problemet er bare dette: De har hatt makten i flere år allerede. Og mens de har vært bekymret, har kriminaliteten fått fotfeste.

Ski sentrum er ikke blitt utrygt over natten. Dette er ikke en akutt hendelse. Dette er resultatet av en utvikling som lokalavisen har dokumentert i årevis: Slag, spark, kniv, machete og våpen brukt av barn og tenåringer mot andre barn og tenåringer. Rundt togstasjonen. På kjøpesenteret. På skoleveien. I skolegården. Voldsnivået er blitt råere, blodet flyter oftere, og legevakten brukes jevnlig. 

Hvem styrer egentlig skuta?

Politiet har advart. Gjentatte ganger. De har pekt på manglende kapasitet, svekket forebygging og fravær av kontinuitet. De har forklart hva som skjer når bevilgninger ikke gir politiet evne til å slå tilbake kriminalitet i et lokalsamfunn. Først da kommer politikerne på banen – med bekymring.

Det er her det skurrer så det synger. Hvem styrer egentlig denne skuta?

De samme politikerne sier at de vil ta bakmennene. At de vil skjerpe straffene. At de jobber «langs flere spor». At de er opptatt av forebygging. At barnevernet må få flere virkemidler. At samarbeid er viktig. At de vil gripe inn før det sprer seg til de under 15 år. Floskler. Kommunikasjonsspråk. Politisk fyllmasse.

For samtidig vet vi dette: Politiet vet hvem disse ungdommene er. Noen titalls står for en stor del av den alvorlige kriminaliteten. Likevel tas de ikke ut av sirkulasjon, og plasseres på et dertil egnet sted. De får fortsette å dominere gatene. Fortsette å rekruttere. Fortsette å terrorisere lokalmiljøene. Og resten av oss får høre at «de fleste ungdommer er snille». Det er fullstendig irrelevant. Det er verstingene som ødelegger. 

Uakseptabelt

Så kommer den groveste påstanden: At politibudsjettet er styrket kraftig. Det er feil – på grensen til løgn. Det politiet har fått, er kortvarige prosjekter og symbolske satsinger som forsvinner etter noen måneder. Det som trengs, er langsiktighet, kontinuitet og prioritering. Det har uteblitt.

Dette er ikke mangel på kunnskap. Det er mangel på vilje. Og det er her politikerforakten fødes: Når de samme menneskene som har hatt makten i årevis, plutselig later som om de står på utsiden og kommenterer en utvikling de selv har latt skje.

Ord skaper ikke trygghet. Bekymring stanser ikke kriminalitet. Kommunikasjonsspråk beskytter ingen barn.

Hvis Arbeiderpartiet virkelig mente alvor, ville vi sett handling for lenge siden. I stedet får vi mer snikksnakk, mens tryggheten i Nedre Follo forvitrer.

Og det er uakseptabelt. Hvorfor reagerer ikke lokalbefolkningen på det politiske hykleri? 

LES OGSÅ: Politidirektøren mener kriminaliteten er i endring: – Det blir rekruttert barn hver dag