Kronikk
«Instruksene fra riksadvokaten har skapt en fryktkultur internt i politiet»
Når operative politifolk opplever at det sikreste for å unngå Spesialenheten er å skylle narkotikaen i do istedenfor å beslaglegge den, har vi nådd et historisk lavmål for rettsstaten.
Dette er en meningsytring. Innholdet gir uttrykk for forfatterens holdning.
Konsekvensene av riksadvokatens instrukser rammer ikke bare statistikken – det svikter de mest sårbare barna og åpner døren på vid gap for menneskehandel.
9. april 2021 mottok alle politidistrikter brevet «Påtalemyndighetens legalitetskontroll med tvangsmiddelbruk» fra riksadvokat Jørn Sigurd Maurud.
Nå har avsnittsleder Lise Mari Kasin-Paulsen ved Oslo politidistrikt undersøkt hvilke konsekvenser dette har fått for politiets innsatspersonell.
Etter riksadvokatens føringer og presiserende direktiv om bruk av tvangsmidler i mindre narkotikasaker, står operative mannskaper i spagat.
Enkelte oppgir at de i en presset situasjon heller velger å skylle narkotikaen i do enn å risikere å bli anmeldt til Spesialenheten.
Dette er ikke bare et varsku. Det er en fallitterklæring.
En kunstig virkelighet for de rusliberale
I flere år har samfunnets rusliberale stemmer – både politikere, medier på lederplass, debattanter og ideologer – kjempet for en avkriminalisering og oppmykning av narkotikapolitikken.
De har jublet over det de har kalt en mer «human» tilnærming.
Virkeligheten for operative mannskaper i førstelinjen har vært en helt annen.
Lise Mari Kasin-Paulsens undersøkelser viser med all tydelighet at prisen for den feilslåtte kursen ikke betales av dem som arrangerer konferanser, skriver kronikker eller utformer instrukser.
Politiet, som har fungert som samfunnets viktigste og mest tilgjengelige førstelinje, er spilt på sidelinjen.
Prisen betales først og fremst av utprøvende og sårbare ungdommer hvis begynnende rusproblemer aldri blir oppdaget før det er for sent – fordi politiet, som har fungert som samfunnets viktigste og mest tilgjengelige førstelinje, er spilt på sidelinjen.
Selv om de færreste av disse ungdommene ender opp som hardbarkede kriminelle i organiserte nettverk, er det likevel slik at de rammes på en mer stille og knusende måte ved at de ødelegger sin egen helse, sine framtidsutsikter og sine liv.
At den tidlige oppdagelsen uteblir, er kanskje den høyeste og mest tragiske prisen vi betaler.
Hva legges til grunn?
Man kan spørre seg hva systemet egentlig legger til grunn?
Hentet fra Riksadvokatens direktiv fra 2021, heter det at saker om bruk og besittelse av brukerdoser er «lovbrudd med en strafferamme i det nedre sjikt, som ikke innebærer noen integritetskrenkelse og som ikke har noen fornærmet eller andre skadelidte».
Eller andre skadelidte. Det er en formulering som krever ettertanke.
At det ikke finnes skadelidte i disse sakene, er et virkelighetsfjernt teoretisk glansbilde som knuser familier hver eneste dag.
Les den setningen igjen, og spør deg selv: Tror man foreldrene, familiene og de pårørende føler det på samme måten når de ser sine egne barn seile inn i rusmiddelavhengighet uten at hjelpeapparatet eller politiet griper inn før det er for sent?
At det ikke finnes skadelidte i disse sakene, er et virkelighetsfjernt teoretisk glansbilde som knuser familier hver eneste dag.
Hva er individuell frihet?
Hva er egentlig individuell frihet? Er det fravær av konsekvenser? Og hvor blir det av den individuelle retten til en rusfri skole? Et rusfritt nabolag? En rusfri ungdomstid?
I den offentlige debatten snakkes det ofte om avkriminalisering, at politiet gjennom årenes løp har gjort ulovlige ransakinger, at det er krenkende, og så videre – som om alt rundt narkotikasaker handler om at alle skal få slippe konsekvenser for egne valg.
Som om en oppmykning rundt reaksjoner skal handle om at politiet må la folk som velger å ruse seg få være i fred.
Når politiet fratas muligheten eller verktøyene til å gjøre de mindre kontrollene og beslagene, fjerner man samtidig detektorene som avdekker de kriminelle nettverkene.
Men poenget er at denne forenklede forståelsen overser de bakenforliggende og brutale konsekvensene.
Når politiet fratas muligheten eller verktøyene til å gjøre de mindre kontrollene og beslagene, fjerner man samtidig detektorene som avdekker de kriminelle nettverkene.
De mindre narkotikasakene på gata er ofte den første tråden i et større nøste. Når den tråden slutter å bli trukket i, gir man i praksis fritt leide til et kriminelt økosystem der bakmenn utnytter sårbare mennesker, driver med gjeldsslaveri, vold og menneskehandel.
Åpner døren for kynisk utnyttelse
Det som utad fremstilles som en harmløs reform for individuell frihet, fjerner i realiteten samfunnets tidlige varslingssystem og åpner døren for kynisk utnyttelse av mennesker i bakgrunnen.
Narkotikamarkedet er ikke en isolert hobby, det er selve motoren i et organisert kriminelt kretsløp.
Ordet «menneskehandel» har en brutal og grusom klang som altfor få i det brede lag av befolkningen forstår den fulle dybden av. Narkotikamarkedet er ikke en isolert hobby, det er selve motoren i et organisert kriminelt kretsløp.
Gjengene opererer ikke i et tomrom, de finansierer sin virksomhet gjennom tvang, utpressing og systematisk utnyttelse av sårbare unge mennesker.
Barn og unge som settes til å oppbevare stoffer, transportere penger eller utføre voldsoppdrag, blir i realiteten utsatt for menneskehandel i form av menneskelig utnyttelse og kontroll under trusler om vold.
Når politiets hender bindes, overrisles dette kyniske maskineriet med straffefrihet.
Kasin-Paulsens undersøkelser viser blant annet til at flere av informantene opplevde en negativ utvikling av menneskehandel etter at riksadvokatens brev kom ut.
Enkelte knyttet «crime as a service» til menneskehandelparagrafen, hvor unge mennesker grovt blir utnyttet av gjengkriminelle. En av informantene ble bedt om å beskrive hvordan brevet kunne ha konsekvenser for negativ utvikling av menneskehandel, og svarte at norsk politi ikke turte jobbe med narkotikasaker etter brevet.
Må opp til overflaten
At politifolk vegrer seg for å gripe inn fordi de frykter å bli hengt ut personlig eller etterforsket for tjenestefeil, viser at trusselen om straff nå lammer den operative innsatsen.
Resultatet er en ufrivillig handlingslammelse som rammer samfunnssikkerheten direkte.
Det er på tide at politidistriktenes toppledelse, politimestere og påtalemyndigheten tar inn over seg realitetene. Instruksene fra riksadvokaten har skapt en fryktkultur internt i etaten – en kultur der det oppleves som tryggere å late som ingenting enn å gjøre jobben sin.
Når politiet kvier seg for å håndheve loven av frykt for sin egen ledelse eller Spesialenheten, har vi ikke lenger en rettsstat som fungerer etter hensikten.
Når politiet kvier seg for å håndheve loven av frykt for sin egen ledelse eller Spesialenheten, har vi ikke lenger en rettsstat som fungerer etter hensikten.
Det er på tide å rydde opp i misforstått berøringsangst og gjenopprette en førstelinje som tør, får lov til, og har ryggdekning til å beskytte samfunnet.
Hvis ikke, er det de kriminelle nettverkene som overtar styringen – mens politiet står igjen med hendene bundet og skyller bevisene ned i do.
