Leder
«Det skjer oftere enn man tror at én patrulje har ansvaret for en hel by»
Jo mindre publikum vet om kapasiteten i politiet, jo større blir gapet mellom forventningene de har, og det politiet reelt sett kan levere.
Publisert
Dette er en meningsytring. Innholdet gir uttrykk for forfatterens holdning.
Det er ikke alltid lett for mannen i gata å forstå hvor dårlig politidekningen noen ganger kan være. Uttrykk som «krevende ressurssituasjon», «minimumsbemanning» eller «stramme rammevilkår» gir liten mening hvis du ikke kjenner realitetene bak.
Samtidig kan det være gode grunner til at politiet bevisst bruker vage ord når de beskriver ressurssituasjonen i etaten.
Dilemmaet topplederne står i, er i hvor stor grad de skal gå i rette med politisk ledelse – som har en åpenbar interesse i å sette politisatsingen i et best mulig lys.
Så er det hensynet til politiets operative evne. Informasjon som kan røpe hvor politiet er på sitt mest sårbare, er det forståelig at man er restriktive med å opplyse om.
Men forsiktigheten har også sin pris.
Jo mindre publikum vet om kapasiteten i politiet, jo større blir gapet mellom forventningene de har, og det politiet reelt sett kan levere. Det er en farlig vei å gå.
Når befolkningen ikke får den polititjenesten de forventer, vil det gå på tilliten løs.
For når befolkningen ikke får den polititjenesten de forventer, vil det gå på tilliten løs.
Og det er mye som ikke deles.
Med jevne mellomrom hører vi i Politiforum historier som ville fått hvermansen til å sperre opp øynene.
Historier om bemanning og beredskap som ikke er i nærheten av å oppfylle hverken politiske mål eller innbyggernes forventninger.
Like sikkert som at historiene er oppsiktsvekkende, er også beskjeden som også følger med:
«Men dette kan du ikke skrive.»
Denne forsiktigheten virker noen ganger å bunne i en taushetskultur som ikke gagner hverken politiet eller innbyggerne.
Innbyggere som i god tro forventer at de alltid vil få hjelp når de trenger det – men hvor tilfeldighetene bestemmer om de faktisk gjør det.
Et veldig konkret eksempel er politidekningen. Det skjer oftere enn man tror at én patrulje har ansvaret for en hel by eller region, ja til og med store deler av et politidistrikt.
Det skjer oftere enn man tror at én patrulje har ansvaret for en hel by eller region.
Da skal det ikke mer til enn ett oppdrag av alvorlig nok karakter før politidekningen i praksis er ikke-eksisterende for den mindre alvorlige hverdagskriminaliteten.
To politi per 50.000 gir ikke like god beredskap som to per 1000, for å si det slik. Men gjennomgangstonen er at heller ikke dette er noe politiet ønsker å gå ut med.
Tilbakeholdenheten omkring disse hendelsene bunner i en misforstått tankegang.
At en by med flere titalls tusen innbyggere noen ganger voktes av to uniformerte politifolk, er informasjon av åpenbar offentlig interesse.
At en by med flere titalls tusen innbyggere noen ganger voktes av to uniformerte politifolk, er informasjon av åpenbar offentlig interesse.
I bunn handler dette om tryggheten til innbyggerne.
Klar og tydelig tale gjør at flere får en bedre forståelse av hvordan det egentlig står til med ressurssituasjonen i politiet.
Den forståelsen er også politiet selv tjent med at innbyggerne har. En informert offentlighet er vesentlig mer tilbøyelig til å legge press på politikerne for å ruste opp politiet til den standarden og bemanningen de forventer – og fortjener.
Et bedre ressurssatt politi vil også være til fordel for politimannskapene som strekker strikken for å gjøre alt de må med det lille de har.
Spørsmålet om åpenhet handler dermed ikke bare om deling av informasjon, men om tilliten til politiet og arbeidshverdagen til de ansatte.
