«Ord skaper ikke trygghet»

Når politiet mister kontroll, barnevernet er presset og barn må ta hensyn til hvor og når de beveger seg til og fra skole og fritid, hjelper det lite med nye planer og pene ord. 

Hovedstadsløftet lover trygghet, men regnestykket går ikke opp.

For mens vi lanserer nye ord, løper virkeligheten fra oss. Det er den brutale sannhet.

Oslo er ikke hvilken som helst by. Den er hovedstad, politisk maktsentrum og landets største møteplass for handel og ungdom. Nettopp derfor er det politiske ansvaret større når kriminaliteten får feste. 

Hovedstadsløftet presenteres som svaret: fritidstiltak, jobbmuligheter, miljøarbeidere og oppfølging av unge lovbrytere. På papiret ser det gjennomtenkt ut. I praksis mangler det de avgjørende forutsetningene: kontroll, kapasitet og konsekvens.

VG har de siste dagene dokumentert alvoret. I én sak slår Oslos politimester alarm igjen, og denne gangen bredt og uten forbehold. Samtidig innrømmer politiet at hverdagskriminalitet må nedprioriteres for å håndtere vold, gjengkonflikter og narkotikarelaterte oppgjør. 

Faglig sett er dette svært alvorlig. Når kriminalitet ikke får konsekvenser tidlig, senkes terskelen, og rekrutteringen øker.

Tryggheten forvitrer 

I en annen sak brettes gjengkrigen ut. Volden beskrives ikke lenger bare som et internt problem i kriminelle miljøer, men som en direkte trussel mot lokalsamfunn og vanlige menneskers trygghet. Det mest avslørende er kontrasten: De samme politiske miljøene som tidligere forsikret oss om at «vi har verdens beste politi» og at gjengene skulle knuses, erkjenner nå at utviklingen er ute av kontroll.

Avstanden mellom retorikk og virkelighet er åpenbar. Det merkes i sentrum, på t-baneknutepunkter, på kjøpesentre, på skoleveier og i bydeler der ungdom vet at sjansen for å møte politi er liten.

Dette er poenget politikerne ikke forholder seg til. Hovedstadsløftet treffer noen få, mens kriminaliteten drives av hundrevis av aktive gjengangere som setter preg på bydeler, skoleveier, kollektivknutepunkter og kjøpesentre. Når politiet presses til å prioritere grov vold, barnevernet mangler kapasitet, og Riksrevisjonen kaller innsatsen mot barne- og ungdomskriminalitet kritikkverdig, er det disse miljøene som vinner rom, ikke tiltakene.

Skolene merker det først. Lærere rapporterer om mer vold, trusler, ran og uro. Elever velger ruter, tidspunkt og hvem de går sammen med. 

Når barn må opptre som sine egne sikkerhetsrådgivere, er det ikke ungdommen som svikter – det er styringen av byen.

Samtidig forvitrer nabolag. I deler av sentrum, Groruddalen, Søndre Nordstrand, indre øst og sentrum ser vi mønstre som minner om svenske forsteder før de tippet over: Foreldre trekker seg tilbake, frivillighet dør ut, butikker sliter, og trygge voksne forsvinner fra gatebildet. 

Dette forsterkes av politiske valg der belastning samles i de samme bydelene år etter år. Det handler ikke om hvem som flytter inn, men om hvor mye belastning ett område tåler før systemene knekker.

Samtidig flyter narkotikaen fritt. 

Statlig svikt 

Toll og politi er ikke finansiert i takt med virkeligheten, mens nettverkene er globale, profesjonelle og hensynsløse. Når en 14-åring kan få tak i cannabis raskere enn skolen får tak i en miljøarbeider, snakker vi ikke lenger om et ungdomsproblem, men om statlig svikt. Tiden for å ta kontroll og reformere er nå.

Bak mye av den alvorlige kriminaliteten står en kjerne unge gjengangere. De er involvert i vold, utpressing og narkotika, og trekker yngre barn inn. Det er denne gruppen Hovedstadsløftet knapt når. 

De trenger ikke flere generelle tilbud, men en kjede som fungerer: politi med kontroll, et barnevern med reell handlekraft og et rettsapparat som reagerer raskt og forutsigbart. I dag er kjeden full av brudd.

Likevel fortsetter politikerne å snakke om «løft» og «verktøykasser». Men ord skaper ikke trygghet. Uten reell kontroll, synlig lokalt politi, et barnevern med muskler og konsekvente reaksjoner, blir Hovedstadsløftet først og fremst en språklig øvelse, et luftslott.

Nå holder det.

Justisministeren kan ikke skyve dette nedover i systemet, og Oslo-byrådet kan ikke late som om kommunale prosjekt alene kan kompensere for et politi uten kapasitet. Oslos byrådsleder har varslet ved flere anledninger at nå må regjeringen stille opp for, men enda ikke blitt hørt.

Enten gjenopprettes kontrollen – i gatene, på skoleveien i nabolagene, og rundt kjøpesentrene, eller så må regjeringen ta ansvaret for konsekvensene.

For dette handler ikke lenger om løfter. Oslo trenger en ærlig diagnose og en troverdig snuoperasjon som når dem som driver kriminaliteten, ikke bare dem vi håper skal slippe å havne der.

Det handler om hvem som reelt sett styrer byen.