Kronikk
«Æresrelatert vold: Taushetsplikten blir en trygghetstrussel»
Norsk politi har blitt betraktelig bedre til å håndtere akutt vold. Men når det kommer til de lukkede rommene – der negativ sosial kontroll og æresrelatert press gradvis bryter ned enkeltmennesker – står etaten ofte overfor et usynlig problem.
Publisert
Dette er en meningsytring. Innholdet gir uttrykk for forfatterens holdning.
Æresrelatert vold starter sjelden med fysiske overgrep som etterlater blåmerker eller utløser voldsalarmer. Det starter med en glidende overgang av isolasjon, digital overvåking og systematisk frihetsberøvelse.
Fra et sikkerhetsfaglig perspektiv er dette et kritisk landskap: Det er nemlig i disse lukkede, parallelle strukturene at grobunnen for kognitiv radikalisering og sårbarhet for ekstremisme etableres.
For den operative polititjenestepersonen krever dette en helt spesiell form for årvåkenhet.
Spørsmålet er om dagens system overhodet gir rom for å bruke dette blikket, eller om byråkratiske barrierer gjør oss blinde for radikaliseringsrisikoen.
Puslespillet ingen får samle
Den største operative blindsonen i arbeidet mot æresrelatert vold og ekstrem kontroll er ikke mangel på informasjon, men måten informasjonen er spredt på.
Tallene fra Nasjonalt kompetanseteam mot negativ sosial kontroll og æresrelatert vold underbygger alvoret: Teamet har håndtert et rekordhøyt antall på over 1400 enkeltsaker, og over halvparten av de berørte barn under 18 år.
Det er verdt å merke seg at det er nettopp barnevernet og politiet som oftest tar kontakt med Kompetanseteamet. Likevel stopper denne samhandlingen ofte ved sektorgrensene.
Hver etat sitter med sin unike puslespillbit, og ingen ser det helhetlige risikobildet for radikalisering.
Asylmottaket sitter på én observasjon om en kvinne som aldri får gå ut alene. Skolen merker at en ungdom plutselig faller utenfor og endrer adferd. Det lokale politiet mottar bekymringsmeldinger som isolert sett virker bagatellmessige.
Hver etat sitter med sin unike puslespillbit, og ingen ser det helhetlige risikobildet for radikalisering.
SLT-koordinator som lim
Det er her kommunens SLT-koordinator (Samordning av Lokale Kriminalitetsforebyggende Tiltak) skal være limet.
SLT-koordinatoren har den unike rollen som brobygger mellom politiet og de sivile etatene, og er rigget for nettopp denne tverretatlige samhandlingen for å fange opp tidlig sårbarhet.
Men altfor ofte ser man at selv ikke SLT-modellen klarer å demme opp for systemiske svakheter; fordi taushetsplikten mellom sektorene tolkes så strengt og praktiseres så ulikt, opplever koordinatorene at det handlingsrommet som trengs for å avdekke tidlige radikaliseringstegn, i praksis snevres inn av byråkrati.
Fra sosial kontroll til radikaliseringsrisiko
Fra et samfunnsvitenskapelig og sikkerhetsperspektiv må vi våge å se sammenhengen mellom ekstrem kontroll og radikalisering.
Miljøer preget av totalitær kontroll og æreskultur deler mange av de samme dynamikkene som vi finner i voldelige ekstremistiske grupperinger: det handler om en «oss mot dem»-mentalitet, streng sanksjonering av avvik, og en fundamental mistillit til storsamfunnet og politiet.
Når unge mennesker vokser opp i parallelle samfunnsstrukturer hvor svik mot familiens ære straffes hardere enn brudd på norsk lov, skapes det en dyp fremmedgjøring.
Når unge mennesker vokser opp i parallelle samfunnsstrukturer hvor svik mot familiens ære straffes hardere enn brudd på norsk lov, skapes det en dyp fremmedgjøring.
De frarøves eierskap til eget liv, og denne emosjonelle og sosiale isolasjonen gjør dem ekstremt sårbare.
Enten blir de presset inn i rollen som utøvere av kontroll, eller så søker de tilhørighet i destruktive, radikaliserte miljøer på utsiden som utnytter deres utenforskap.
Negativ sosial kontroll er derfor ikke bare et integreringsproblem; det er en direkte inkubator for kognitiv radikalisering og en langsiktig samfunnssikkerhetsutfordring.
Når taushetsplikten trumfer avvergingsplikten
En av de største faglige utfordringene er balansegangen mellom taushetsplikt, opplysningsplikt og den strafferettslige avvergingsplikten.
Taushetsplikten er ment å verne individets rettssikkerhet og tillit til hjelpeapparatet, men i møte med lukkede æresstrukturer og radikalisering blir den altfor ofte brukt som et skjold mot å ta vanskelige avgjørelser.
Når fagpersoner i skolen, hjelpeapparatet eller kommunen blir usikre på juridiske gråsoner, trumfer taushetsplikten nesten alltid opplysningsplikten.
Når jurister og saksbehandlere blir mer opptatt av å unngå regelbrudd enn å avverge at unge menneskers liv ødelegges, har systemet gått av sporet.
Enda alvorligere er det at den lovfestede avvergingsplikten – plikten enhver har til å søke å forhindre alvorlige straffbare handlinger som grov vold, tvangsekteskap og terror – i praksis overskygges av frykten for å bryte forvaltningsrettslige regler.
Når jurister og saksbehandlere blir mer opptatt av å unngå regelbrudd enn å avverge at unge menneskers liv ødelegges, har systemet gått av sporet.
Taushetsplikten må aldri få bli en handlingslammende sovepute som hindrer oss i å oppfylle vår primære plikt: å trygge og beskytte enkeltmennesket.
Frontlinjen trenger mer enn juss
For å avdekke disse mekanismene på et tidlig stadium, kan ikke politiet bare være saksbehandlere som huker av i juridiske sjekklister.
Politiet har over flere år implementert gode, strukturerte verktøy for voldsrisikovurdering. Mens SARA-V3 brukes målrettet i partnervoldssaker, finnes også retningslinjene i PATRIARK for å vurdere risikoen spesifikt for æresrelatert vold.
Disse verktøyene fungerer absolutt etter hensikten når de brukes riktig – de gir et felles fagspråk og bidrar til å avdekke skjulte sårbarhetsfaktorer.
Verktøyene har en fundamental svakhet: De er prisgitt kvaliteten på informasjonen som mates inn i dem.
Men verktøyene har en fundamental svakhet: De er prisgitt kvaliteten på informasjonen som mates inn i dem.
Hvis taushetsplikten hindrer SLT-koordinatoren, skolen og barnevernet i å dele de tidlige varseltegnene med politiet, blir PATRIARK i verste fall redusert til et skrivebordsverktøy for etterpåklokskap. Radikaliseringsanalyser hjelper lite hvis det operative politiblikket nektes tilgang til brikkene de skal analysere.
Man trenger ikke bare sjekklister; de trengs tid, relasjonskompetanse, og fremfor alt et system som tillater at informasjonen flyter før sårbarhet rekker å bli til en reell sikkerhetstrussel.
