«Et samfunn er avhengig av politifolk som tør å si ifra»

Vi sender politifolk inn i andres verste dager. Vold. Død. Rus. Trusler. Ulykker. Familietragedier. Overgrep. Kaos. 

Alt det vi andre håper vi aldri må se, skal noen andre gå rolig inn i med uniform på og stemmen under kontroll.

Da kan vi ikke lage systemer som gjør det farlig for dem å ha sine egne dårlige dager.

For dette handler egentlig ikke bare om politiet. Det handler om noe de fleste av oss kjenner igjen fra arbeidslivet: følelsen av at det kan være tryggere å holde kjeft enn å være ærlig.

Du ser noe som ikke fungerer. En kultur som er på vei feil. En leder som ikke lytter. En kollega som knekkes sakte. Et system som sliter ut folk. Du vurderer å si ifra. 

Så kommer tanken: Orker jeg dette? Blir jeg stemplet som vanskelig? Kan dette slå tilbake på meg? Mister jeg muligheter? Blir jeg hun eller han som alltid lager styr?

Og så lar mange være.

Ikke fordi de er feige. Ikke fordi de ikke bryr seg. Men fordi de har lært at åpenhet ikke alltid belønnes. Noen ganger straffes den.

LES OGSÅ

Seks av ti politiansatte mener politiet er preget av en fryktkultur

Preget av fryktkultur

Politiforum viste i 2023 at nesten seks av ti politiansatte mente politiet var preget av fryktkultur. Mange hadde lagt munnkurv på seg selv av frykt for konsekvenser for egen karriere.

Tenk litt på det. Dette er ikke folk uten ryggrad. Dette er folk som går på jobb for å beskytte oss andre. Folk som møter voldelige mennesker, desperate mennesker, traumatiserte mennesker, døde mennesker og livsfarlige situasjoner. 

Folk som må ta beslutninger på sekunder, og så kan bruke måneder eller år på å bli vurdert av alle oss andre etterpå.

Hvis mange av dem ikke tør å si fra, bør vi ikke starte med å spørre hva som er galt med dem. Vi bør spørre hva som er galt med systemet. 

Kulturen som råtner

For et samfunn er avhengig av politifolk som tør å si ifra. Ikke bare når noe er straffbart. Ikke bare når alt er så alvorlig at det blir en formell varslingssak. 

Men når kulturen råtner litt i kantene. Når beredskapen ikke holder. Når ledelsen ikke lytter. Når ressursene er for små. Når de som står i virkeligheten ser noe som ikke fungerer.

Det er de som vet. Det er de som møter konsekvensene av fine strategier, pene rapporter og politiske vedtak som ser ryddige ut på papiret, men som kanskje ikke overlever møtet med en nattpatrulje, en psykotisk pasient, en voldssak eller en familie som akkurat har mistet alt.

LES OGSÅ

En av fire politiansatte rammes av psykiske helseplager

Vi mister varsellampene

Når de blir stille, mister vi varsellampene. Og det samme gjelder helse. For hva skjer når en politibetjent, en etterforsker, en ansatt i Forsvaret eller en annen person med sikkerhetsklarering begynner å kjenne at kroppen ikke spiller på lag? 

Søvnen ryker. Hodet går på høygir. Man blir flat, irritabel, trist, engstelig eller helt tom. Kanskje det er lett depresjon. Kanskje det er begynnende utbrenthet. Kanskje det bare er et menneske som har båret for mye for lenge.

Hos alle andre sier vi: Gå til legen tidlig. Snakk med noen. Ikke vent til det smeller.

Men hvis du jobber i et system der helseopplysninger kan få betydning for klarering, tillit, karriere, inntekt og fremtid, blir spørsmålet plutselig ikke bare: Trenger jeg hjelp?

Det blir: Hva kan det koste meg å be om hjelp?

Og der ligger hele problemet.

Den som går til legen tidlig, blir synlig. Den som skjuler alt, går under radaren. Hva slags sikkerhet er det?

Sikkerhetsmessig paradoks

Som lege vet jeg hvor viktig tidlig hjelp er. Lett depresjon er ofte behandlingsbart. Søvnproblemer kan ofte snus. Angst kan roes ned. Stressreaksjoner kan håndteres. Utbrenthet kan stoppes før kroppen river i håndbrekket selv.

Men da må folk tørre å komme før alt rakner. 

Hvis systemet lærer folk at det tryggeste er å smile, bite tennene sammen og si «det går fint», så har vi ikke laget et trygt system. Vi har laget et system for flinke skuespillere.

Og flinke skuespillere kan se veldig friske ut helt til de ikke gjør det lenger.

Dette er det sikkerhetsmessige paradokset: Den ansvarlige ansatte som søker hjelp tidlig, kan oppleve å bli behandlet som en risiko. Den ansatte som skjuler alt, slipper unna fordi ingen vet noe.

Da belønner vi taushet og straffer ærlighet. Det er dårlig medisin. Men det er også dårlig sikkerhet.

For skjulte problemer blir ikke mindre farlige av at ingen vet om dem. De blir bare vanskeligere å håndtere.

LES OGSÅ

Først på stedet da kollegaen ble drept: – Overveldet av redsel og sorg

Mennesker er ikke maskiner

Vi må også tørre å si noe om måten psykisk helse fortsatt behandles på. En politibetjent kan ha sett for mange døde mennesker og fortsatt være en god politibetjent. En etterforsker kan ha sett for mange overgrepsbilder og fortsatt være lojal. 

En soldat kan ha søvnproblemer og fortsatt ha dømmekraft. En ansatt med sikkerhetsklarering kan være deprimert en periode uten å være illojal, upålitelig eller uskikket som menneske.

Mennesker er ikke maskiner. 

Og det er ganske spesielt at vi på den ene siden elsker å snakke om åpenhet, psykisk helse og hvor viktig det er å søke hjelp, mens vi på den andre siden har systemer der folk med tunge samfunnsoppdrag kan oppleve at nettopp åpenheten er det farlige.

Da blir det mye festtaler og lite virkelighet.

Det må være forskjell

Selvfølgelig skal nasjonal sikkerhet tas på alvor. Selvfølgelig skal alvorlig ustabilitet, rusproblemer, farlig dømmekraftsvikt eller reell sikkerhetsrisiko vurderes. Ingen seriøse mennesker mener noe annet.

Men det må være forskjell på en sikkerhetstrussel og et menneske som er slitent.

Det må være forskjell på illojalitet og ærlighet. Det må være forskjell på farlig ustabilitet og en behandlingsbar depresjon. 

Det må være forskjell på å skjule et alvorlig problem og å gjøre det vi alltid ber folk gjøre: søke hjelp tidlig.

For hvis vi mener alvor med beredskap, må vi også mene alvor med menneskene som bærer den.

LES OGSÅ

Britene sparer millioner på å hjelpe politifolk

Systemer med tillit

Vi kan ikke hylle politiet på 17. mai, dele blå hjerter når noe dramatisk skjer, snakke varmt om trygghet og samfunnsoppdrag, og samtidig akseptere systemer som gjør det risikabelt for dem å være ærlige når de selv begynner å slite.

Vi må verne dem som verner oss.

Ikke ved å late som alle alltid er sterke. Ikke ved å kreve at folk i uniform skal være laget av stål. Ikke ved å gjøre vanlig menneskelig belastning til et karakterproblem.

Men ved å bygge systemer med nok tillit til at folk faktisk tør å bruke dem.

Folk snakker når det er trygt å snakke. Folk søker hjelp når det er trygt å søke hjelp. Folk sier fra når de tror systemet tåler sannheten.

Når det tryggeste er å holde kjeft, har vi et problem.

Og hvis de som skal beskytte oss selv ikke føler seg beskyttet når de trenger hjelp, da har vi et problem alle bør bry seg om.

---

Teksten ble først publisert på forfatterens Facebook-side, og gjengis etter avtale.