Studentropet
«Vi trenger en etat som tar vare på sine ansatte»
Hvor lang tid det tar fra man starter i arbeidslivet til man kjenner på motstanden, manglende ressurser og annet som reduserer muligheten til å hjelpe?
Publisert
Dette er en meningsytring. Innholdet gir uttrykk for forfatterens holdning.
Mediebildet presenterer overskrifter på overskrifter om manglende ressurser og personell i politietaten. Parallelt med disse overskriftene, fremstilles også et samfunn preget av økt kriminalitet.
Som politistudent skal jeg snart ut i denne etaten.
Å gjøre en forskjell og hjelpe, er for mange motivasjonen til å bli politi, og det er stor interesse for å søke seg til Politihøgskolen. Motivasjonen hos studentene oppleves som stor, til tross for det mediebildet som presenteres.
Håpet om å være der det skjer og få muligheten til å kunne bidra er til stede, og mange av studentene blir gratulert med å ha valgt et spennende og variert yrkesvalg. På den andre siden ser man en stadig økende flukt fra politietaten.
Dette får meg til å lure på hvor lang tid det tar fra man starter i arbeidslivet til man kjenner på motstanden, manglende ressurser og annet som reduserer muligheten til å hjelpe.
Hva blir holdningen hvis politiet selv ikke har tro på at man strekker til? At ressursmangelen oppleves som en begrensning?
Hva blir holdningen hvis politiet selv ikke har tro på at man strekker til? At ressurs-mangelen oppleves som en begrensning?
Det snakkes en del om satsning på politiet, og jeg lærte fort at den faktiske satsingen ikke var så stor som det gis uttrykk for.
Det er frustrerende å vite at man må forvente begrensninger knyttet til økonomi og ressurser i sitt kommende yrke. Et yrke man mener har en viktig samfunnsoppgave, og et yrke der man har mulighet til å gjøre en forskjell.
Politiet i dag må prioritere de mest alvorlige sakene, og man leser ofte om saker som henlegges – saker som man trodde var alvorlige nok. Prioriteringen fører til at de mindre alvorlige sakene og hverdagskriminaliteten blir nedprioritert.
Politiets arbeid skal også virke allmennpreventivt, men når så mange saker henlegges, er det vanskelig å tenke at befolkningen blir avskrekket fra å begå kriminalitet i det nedre sjiktet.
I tillegg kan det tenkes at ressursmangelen og antallet henleggelser har en innvirkning på befolkningens tillitt til politiet. For de i befolkningen som blir utsatt for kriminelle forhold har det ofte en stor innvirkning på deres trygghet og hverdag, uansett hvor stor eller liten saken er.
At disse sakene ikke når opp i politiets prioritering og dermed blir henlagt, kan ha stor betydning for de fornærmede og kan i verste fall føre til at man ikke opplever å bli tatt alvorlig av politiet.
Prioriteringer må alltid gjøres i alle yrker, men når midlene ikke strekker til må prioriteringene skjerpes enda mer, og går spesielt utover publikum.
For å beholde befolkningens tillit til politiet og øke oppklaringsprosenten på straffesaker trenger vi en etat som tar vare på sine ansatte. Dette kan gjøres ved å utdanne flere studenter slik at flere kan ansettes som etterforskere og patruljearbeidere.
I tillegg må de som allerede er ansatte ivaretas slik at de ønsker å bli i etaten.
