Debatt
«Politiet trenger styring, ikke politisk ansvarsfraskrivelse»
Når politiet presses til å løse mer med mindre, blir ikke resultatet automatisk mer effektivitet.
Dette er en meningsytring. Innholdet gir uttrykk for forfatterens holdning.
Problemet er at hun snakker som om omstillinger og organisasjonsendringer i politiet først og fremst er et resultat av frihet og lokalt handlingsrom.
Det er en virkelighetsbeskrivelse som ikke holder mål.
Når politiet tvinges til å omorganisere, flytte på folk, utsette satsinger eller finne stadig nye måter å få endene til å møtes på, skyldes det som regel ikke at de endelig har fått frihet til å styre smart.
Det er sultefôring, ikke styringsfrihet, som driver fram mange av disse grepene.
Det skyldes at ressursene er for knappe. Det er sultefôring, ikke styringsfrihet, som driver fram mange av disse grepene.
Det er en viktig forskjell.
For regjeringen kan ikke først gi etaten knappe ressurser, og deretter fremstille konsekvensene av knapphet som om det var uttrykk for god og ønsket utvikling.
Når politiet presses til å løse mer med mindre, blir ikke resultatet automatisk mer effektivitet. Ofte blir resultatet harde prioriteringer, intern flytting av ressurser og løsninger ingen egentlig ønsker, men som tvinger seg fram.
Da blir det også feil når justisministeren snakker som om dette handler om å gi politiet frihet.
Frihet er ikke å overlate krevende kutt og omstillinger til politiet selv, og så kalle det lokal styring.
Frihet er å gi etaten handlingsrom innenfor tydelige mål og tilstrekkelige ressurser. Frihet er ikke å overlate krevende kutt og omstillinger til politiet selv, og så kalle det lokal styring.
Politiet er statens viktigste verktøy for trygghet og beredskap.
Da holder det ikke med fine formuleringer om effekt og fleksibilitet. Regjeringens jobb er å sørge for at etaten har rammer som gjør det mulig å levere på samfunnsoppdraget, ikke presse frem stadig nye omorganiseringer og løsninger ingen egentlig ønsker.
Ingen er tjent med unødvendig detaljstyring. Men vi må heller ikke late som om manglende ressurser er det samme som frihet.
Når organisasjonsendringer og omprioriteringer skjer fordi budsjettene er for stramme, er det et politisk ansvar.
Det er nettopp her justisministerens resonnement svikter. Hun snakker som om problemet er styring. Det egentlige problemet er at politiet over tid er blitt satt i en situasjon der krevende grep tvinger seg fram fordi ressursgrunnlaget er for svakt.
Det er ikke god styring. Det er ansvarsfraskrivelse.
Hvis regjeringen vil gi politiet bedre mulighet til å styre langsiktig, må den først sørge for at etaten har økonomi og kapasitet til nettopp det.
Uten det blir «frihet» bare et finere ord for å måtte klare seg med mindre.
