Debatt
«Hvorfor prioriterer ikke politiet menneskehandel?»
Riksadvokaten har sagt det rett ut: Menneskehandel skal prioriteres. Likevel innrømmer Bergens-politiet at de ikke har etterforsket et nettverk to masterstudenter avdekket på fritiden.
Dette er en meningsytring. Innholdet gir uttrykk for forfatterens holdning.
I over et tiår har jeg dekket menneskehandel som journalist. Jeg har reist til Nederland for å forstå hallikøkonomien. Jeg har snakket med hjelpeorganisasjoner og ofre i Ukraina og har lett etter et menneskehandelsoffer i Albania, som ble tvunget til å selge sex i Norge. Jeg har laget dokumentar og skrevet utallige saker.
Det som slår meg mest når jeg ser TV 2-dokumentaren «Cowboyhattene», er ikke at den avdekker noe nytt.
Det er at den avdekker noe vi har visst i mange år. Og som ingen har stoppet.
Den samme metoden – åtte år senere
Adressen som TV 2 har kartlagt i dokumentaren, ligger på Askøy, et kvarters kjøretur fra Bergen sentrum. Det leies av en mann som ble siktet for menneskehandel i 2018. Saken ble henlagt.
Herfra blir kvinner kjørt fra Askøy til Bergen sentrum for å selge sex på gata. Sjåfører venter ved bilene sine. De samme bilene leverer mat for Foodora og Wolt om kvelden, og frakter kvinner hjem fra prostitusjon klokken 03.30.
Annonser på RealEscort kan kobles til samme nettverk gjennom telefonnumre og adresser.
Organisasjonen Rosa, som driver den nasjonale hjelpetelefonen for ofre for menneskehandel, sier til TV 2 at de samme kvinnene dukker opp på Østlandet, Sørlandet, Vestlandet og i Trøndelag.
Nettverkene flytter kvinner mellom landsdeler i et tempo som gjør lokal oppfølging nesten umulig. Dette er et nasjonalt fenomen.
Det kanskje mest oppsiktsvekkende: To masterstudenter fra UiB sporet hele dette nettverket – på fritiden, fra benker og busskur. Politiets eget svar til TV 2 er at de «ikke har gjort en slik kobling» og «heller ikke etterforsket det».
Et brudd på Riksadvokatens direktiv
I prioriteringsrundskrivet for 2026, signert 9. februar i år, skriver Riksadvokat Jørn Sigurd Maurud følgende:
«Saker [...] hvor det er mistanke om menneskehandel, må vies særlig oppmerksomhet.»
Dette er ikke en oppfordring. Det er et direktiv fra øverste påtalemyndighet, gjentatt år etter år i tilsvarende skriv.
Likevel forklarer påtaleleder Gunnar Fløystad i Vest politidistrikt at «til og med avsnitt for menneskehandel har måtta bruke tida på saker som ligg litt utanfor deira segment».
Med andre ord: Selv spesialavsnittet som er satt til å etterforske menneske-handel, bruker tiden sin på andre saker.
Med andre ord: Selv spesialavsnittet som er satt til å etterforske menneskehandel, bruker tiden sin på andre saker.
Og dette er neppe unikt for Vest. Rosa sier til TV 2 at de hører fra alle politidistrikt at menneskehandel nedprioriteres.
Dette er i så fall stikk i strid med tydelige styringssignaler fra Riksadvokaten – og peker mot et politi som ikke har kapasitet til å følge opp egne prioriteringer.
Kunnskapen finnes – kapasiteten mangler
Det har aldri vært mer kunnskap om dette feltet enn nå. Det som mangler, er at noen tar denne kunnskapen i bruk.
Det handler om at Stortinget og regjeringen i praksis ikke har gitt politiet kapasitet til å følge opp Riksadvokatens prioriteringer.
Og det handler ikke først og fremst om politiets vilje. Det handler om at Stortinget og regjeringen i praksis ikke har gitt politiet kapasitet til å følge opp Riksadvokatens prioriteringer.
Når direktiver fra øverste påtalemyndighet konsekvent taper mot hverdagens kapasitetsbeslutninger ute i distriktene, mister direktivene sin praktiske betydning.
Og mens politiet venter, tilpasser de kriminelle seg. De selger cowboyhatter på festival. De kjører Foodora om kvelden. De legger ut RealEscort-annonser med søkefilter for hudfarge og brystmål.
De vet at risikoen er minimal.
Hvordan vet vi det? Fordi de opererer åpenlyst, år etter år – i Bergen, i Oslo, og der vi ellers ikke har sett etter.
Er dette samfunnet vi vil ha?
Ingen forventer at politiet kan løse alt.
Når menneske-handel år etter år omtales som prioritert kriminalitet uten at kjente miljøer etterforskes systematisk, oppstår spørsmålet om prioriteringen er reell.
Men når menneskehandel år etter år omtales som prioritert kriminalitet uten at kjente miljøer etterforskes systematisk, oppstår spørsmålet om prioriteringen er reell.
Når en nyhetsredaksjon med to masterstudenter klarer å kartlegge et nettverk som politiet i landets nest største by ikke har sett, sier det noe svært alvorlig om hvor lavt menneskehandel ligger på den reelle prioriteringslisten – uavhengig av hva som står i rundskrivene.
Og det er ingen grunn til å tro at situasjonen er vesentlig annerledes andre steder i landet. Snarere tvert imot.
Det sier også noe om hvem som vinner og taper i dette regnestykket. Vinnerne er bakmennene, plattformselskapene som gjemmer seg bak «selvstendige oppdragstakere», og en sexkundekultur der menn deler anmeldelser på nettforum som om det var en hobby.
Taperne er kvinnene – sårbare, kontrollerte, ofte traumatiserte – som dette systemet bruker opp og spytter ut.
Spørsmålet til justisministeren, justiskomiteen, politidirektøren, politimesteren i Vest og landets øvrige politimestre er enkelt: Mener dere det er akseptabelt at Riksadvokatens direktiv ignoreres? Og hvis ikke – hva tenker dere å gjøre med det?
Hvis ikke dette utløser handling, må vi slutte å late som menneskehandel faktisk er prioritert.
