Debatt
«Når politiet må prioritere bort rettssikkerheten»
I 2026 ser vi at gapet mellom lovens krav og politiets faktiske handleevne er i ferd med å bli et systemisk og alvorlig rettssikkerhetsbrudd.
Dette er en meningsytring. Innholdet gir uttrykk for forfatterens holdning.
Politiloven §1 er klar: «Staten skal sørge for den polititjeneste som samfunnet har behov for.»
Dette er en lovfestet plikt politiet har, for å sikre borgernes rettssikkerhet og trygghet. I 2026 ser vi imidlertid at gapet mellom lovens krav og politiets faktiske handleevne er i ferd med å bli et systemisk og alvorlig rettssikkerhetsbrudd.
De siste årene har politiet blitt pålagt en rekke nye, ressurskrevende oppgaver.
Vi står i en geopolitisk brytningstid hvor politiet må håndtere sammensatte trusler fra fremmede stater, beskytte kritisk infrastruktur, følge opp flere politiske markeringer og sørge for vakthold utenfor ambassader.
Dette er oppgaver som i stor grad drives frem av utviklingstrekk utenfor Norges grenser, men som likevel må håndteres av norsk politi – her hjemme.
Samtidig har cyberkriminaliteten økt kraftig. Antall saker som omhandler innbrudd i datasystemer ble tredoblet fra 2023 til 2025. I tillegg vil innføringen av EUs asyl- og migrasjonspakt legge ytterligere press på en allerede strukket etat.
Problemet er at disse nye oppgavene ikke følges av en tilsvarende økning i operativ kapasitet.
Problemet er at disse nye oppgavene ikke følges av en tilsvarende økning i operativ kapasitet.
Når nye oppgaver må løses uten nok nye ressurser, går det utover politiets kjerneoppgaver: forebygging, beredskap og etterforskning.
Konsekvensene av det vi nå ser, er rystende.
I 2025 ble over 30.000 straffesaker henlagt med begrunnelsen manglende saksbehandlingskapasitet. I over halvparten av disse sakene – mer enn 16.000 tilfeller – var det registrert en mistenkt i saken.
Det er vanskelig å beskrive dette som noe annet enn en de facto straffrihet for lovbrudd der politiet hadde konkrete spor, men ikke kapasitet til å følge dem opp.
Det undergraver både rettsstaten og borgernes rettsfølelse.
Når dette kombineres med økende grenseoverskridende kriminalitet, over 100 organiserte kriminelle nettverk i Oslo alene, og en hverdagskriminalitet som i stadig større grad overlates til forsikringsselskapene, begynner det å tære på både den opplevde og den faktiske tryggheten i samfunnet.
Forsikringsselskapene kan gi oss verdien av bilen, sykkelen eller verdisakene våre tilbake. Men rettssikkerheten kan de aldri erstatte.
For misforstå meg rett: Forsikringsselskapene kan gi oss verdien av bilen, sykkelen eller verdisakene våre tilbake. Men rettssikkerheten kan de aldri erstatte.
På samme tid uthules det gode og viktige forebyggende arbeidet.
Politidistriktenes egne rapporter peker på at forebyggende funksjoner er de første som rammes når ressurser må omdisponeres til akutte beredskapsoppgaver. Da hjelper det lite at politiet selv omtaler forebygging som etatens viktigste verktøy for å redusere skadevirkninger i samfunnet.
Når ressursene ikke strekker til, blir forebygging skjøvet til side.
Når ressursene ikke strekker til, blir forebygging skjøvet til side. Og når forebyggingen forsvinner, øker risikoen for at morgendagens kriminalitet aldri blir avverget.
Bemanningssituasjonen gjør bildet enda mer alvorlig.
Over 1000 politifolk har forlatt etaten de siste fire årene.
Samtidig viser tall fra Politidirektoratet at rundt 280 personer med politiutdanning sluttet i politiet både i 2024 og 2025. Når dette legges sammen med dem som går av med pensjon, mister politiet rundt 500 politiutdannede hvert år.
Det er omtrent det samme antallet som uteksamineres fra Politihøgskolen.
Med andre ord: Vi går i null.
Regjeringen har riktignok økt opptaket ved Politihøgskolen med 25 studieplasser. Men med dette tempoet vil det ta om lag 220 år å nå det nedre nivået av det europeiske gjennomsnittet på tre polititjenestepersoner per 1000 innbyggere. Jeg undres ofte over ambisjonsnivået.
Det tragiske er at viljen til å bidra finnes. I fjor søkte over 3000 seg til Politihøgskolen. Det viser at neste generasjon ønsker å ta ansvar og bidra til å løse samfunnets problemer.
Vi må gi dem, og oss, bedre forutsetninger for å ta tryggheten og rettssikkerheten tilbake.
Når staten ikke ressurssetter politiet til å håndtere det faktiske trusselbildet, bryter den med sin grunnleggende forpliktelse etter politiloven §1.
For når staten ikke ressurssetter politiet til å håndtere det faktiske trusselbildet, bryter den med sin grunnleggende forpliktelse etter politiloven §1.
En lov som pålegger staten å sørge for den polititjenesten samfunnet har behov for, kan ikke behandles som en ambisjon når behovet har økt til det nivået vi nå ser.
Samtidig kan staten ha litt is i magen.
Hadde den blitt anmeldt for ikke å følge loven, er det i dagens situasjon ikke utenkelig at saken selv ville blitt henlagt på grunn av manglende saksbehandlingskapasitet.
