Kronikk
«Norge trenger ikke nødvendigvis flere politifolk»
Norge trenger et politi med riktigere kompetanse. Da er digital kapasitet og bedre samarbeid viktigere enn rene bemanningstall.
Publisert
Dette er en meningsytring. Innholdet gir uttrykk for forfatterens holdning.
Gir flere politifolk mindre kriminalitet?
Spørsmålet lar seg neppe besvare med et ja eller nei. Paradoksalt nok vil man kunne hevde, med en viss rett, at økt politibemanning fører til økt kriminalitet, av den registrerte kriminaliteten vel og merke.
Med andre ord: Desto flere politifolk, desto større er sjansene er det for at en større andel av den skjulte kriminaliteten avdekkes, anmeldes, etterforskes og iretteføres.
I denne artikkelen drøftes hvilken mening det egentlig har å diskutere hvor mange politifolk vi «trenger.»
Er det ikke langt viktigere å diskutere hvilken kompetanse våre politifolk trenger mere av i dag, gitt den kriminalitetsutviklingen vi er vitne til?
Ingen gode svar
I redaktørens leder (Politiforum nummer 2/26), «Målet som mangler», skriver han at det ikke skorter på mål for hva politiet skal levere på. Det har han rett i.
De eksemplene redaktøren nevner er tall og statistikk for; responstid, oppklaringsprosent og saksbehandlingstid.
Når det gjelder spørsmålet om et mål for hvor mange politifolk vi «trenger», har redaktøren imidlertid ikke funnet noen gode svar på det spørsmålet.
Sett fra mitt ståsted gir ikke flere politifolk nødvendigvis en mer effektiv kriminalitetsbekjempelse.
Det er ikke så rart. Sett fra mitt ståsted gir ikke flere politifolk nødvendigvis en mer effektiv kriminalitetsbekjempelse.
Påstanden kan begrunnes slik: 100 nye administrative politistillinger, alternativt 100 nye politistillinger til vaktholdtjeneste, transporttjeneste, beredskapstjeneste, forebyggende tjeneste, operativ tjeneste, eller i spanings-, etterretnings- og/eller etterforskningstjeneste, kan selvfølgelig ikke gi oss noe måltall for effekten av kriminalitetsbekjempelsen.
Måltall og statistikk
Hvis våre justispolitikere sier seg fornøyd med at saksbehandlingstiden i straffesaker går merkbart ned, men samtidig unnlater å si at oppklaringsprosenten dessverre også går merkbart ned, så gjelder det å være på vakt.
Det vil fort kunne smake av tallmagi hvis man selekterer eller trekke ut den statistikk eller de måltall som passer best for ens egen kriminalpolitiske argumentasjon.
Hvis politikeren deretter begrunner sine egne budsjettforslag med egne selekterte måltall for politiinnsats, er det virkelig fare på ferde.
Da vil behandlingen av politibudsjettet lett kunne bli en pinlig forenklet diskusjon om hvem som har bevilget mest til politiet.
Da vil behandlingen av politibudsjettet lett kunne bli en pinlig forenklet diskusjon om hvem som har bevilget mest til politiet, herunder hvem som har sørget for størst vekst i politibemanningen.
Og hva sier det oss egentlig – om effekten av politiinnsatsen?
Nye krav til politiet
Det helt avgjørende nå, i en politisk debatt om politiressurser, er å utvikle et politi som er i stand til å møte de nye formene for kriminalitet på en adekvat og rasjonell måte.
Og blant de nye kriminalitetsformer som utgjør den største trusselen mot vår samfunnsorden, er i dag den stadig mer altomfattende cyberkriminaliteten.
Det mest skremmende ved den kriminalitetsformen er hvordan den infiltrerer alle andre former for kriminalitet som vi kjenner til: Økonomisk kriminalitet, identitetstyverier, seksuelle overgrep mot barn/ungdom, den organiserte, internasjonale kriminaliteten, og tradisjonell volds- og vinningskriminalitet.
Politiets behov
Hva trenger så politiet for å kunne bekjempe cyberkriminaliteten mer effektivt? Det politiske svaret vil antakelig være økt politibudsjett og flere politifolk.
Aller viktigst er det å ha politifolk med den rette kompetansen, i stand til å møte dagens og morgendagens kriminalitet.
Muligens kan det være noe av svaret, men aller viktigst er det å ha politifolk med den rette kompetansen, i stand til å møte dagens og morgendagens kriminalitet.
Et politi med høy digital kompetanse kan for det første gripe inn tidligere eller i rett tid.
Og for det andre, tredje og fjerde, så kan et politikorps med rett digital kompetanse føre til at kriminelle nettverk avdekkes mer effektivt, at deres digitale spor analyseres bedre, og at politiet blir bedre på å følge pengestrømmene og identifisere gjerningspersoner – ja til og med blir bedre på å forhindre lovbrudd før de skjer.
Mer synlig politi?
Cyberkriminalitet bekjempes ikke først og fremst ved hjelp av synlig politi, tradisjonelle forebyggende tiltak eller flere uniformerte patruljer.
Antall politifolk og politistasjoner i nærmiljøet kan ikke i samme grad som i tidligere tider være styrende for hvordan politikere i dag prioriterer knappe politiressurser.
Nettbasert kriminalitet bekjempes best gjennom spesialisert cyberkompetanse, mer effektive, teknologibaserte etterforskningsmetoder, et mest mulig «sømløst» tverrsektorielt regelverk, og ikke minst et utstrakt samarbeid mellom nasjonale og internasjonale virksomheter, både i offentlig og privat sektor.
At flere uniformerte politifolk i nærmiljøet skaper økt trygghet for folk flest, skal ikke benektes. Folks subjektive følelse av trygghet gjennom politiets fysiske og uniformerte tilstedeværelse skal selvfølgelig ikke undervurderes.
På den annen side kan antall politifolk og politistasjoner i nærmiljøet ikke i samme grad som i tidligere tider være styrende for hvordan politikere i dag prioriterer knappe politiressurser.
Samarbeid med andre etater
Politiets digitale kompetanse må selvfølgelig utvikles og skje i samarbeid med andre etater, institusjoner og virksomheter, både i offentlig og privat sektor.
I så måte er politiets mulighet til å gi og innhente informasjon om personer og hendelser med andre, helt avgjørende for hvor effektiv kriminalitetsbekjempelsen kan bli.
All informasjon om personer og hendelser er i dag så å si kun et digitalt anliggende.
Hvis informasjonsutvekslingen mellom virksomheter skal bli effektiv, må derfor gjeldene regelverk, enten det er straffeprosessloven, politiregisterloven, eller lovgivning innen helse, barnevern, bank- og kredittvesen, ha et minimum av fellesregler for ivaretagelse av personvernet og rettssikkerheten.
I alle fall fellesregler for hvordan personsensitiv informasjon kan og skal koordineres, harmoniseres, og forstås, slik at samarbeidet mellom politiet og andre etater og virksomheter skal kunne foregå mest mulig «sømløst».
I vår gjennomdigitaliserte verden kan selv ikke Norge ha et regelverk som er så fragmentert og gruppespesifikt at man i realiteten svekker mulighetene til å forebygge, varsle, kontrollere, spane, drive etterretning og etterforske etter internasjonale nettverk på en samhandlende og dermed mer effektiv måte.
Hvem skal lyttes til?
Stortinget og regjeringen bestemmer i realiteten politiets videre skjebne. Og hvem skal så våre lovgivende, bevilgende og utøvende myndigheter lytte mest eller minst til?
Politiets Fellesforbund, Politidirektoratet, næringslivet, kommunepolitikere, forskere, eller kanskje advokatstanden og domstolene? Ikke godt å si.
Det vil alltid være store interessemotsetninger når det gjelder å ta politisk stilling til hvor mange milliarder politiet «trenger» eller hvor mange politifolk som dekker «behovet».
Stortinget og regjeringen kan ikke gjøre alle til lags. Hverken politiet, kommunene eller folk flest kan få i pose og sekk.
Stortinget og regjeringen kan ikke gjøre alle til lags. Hverken politiet, kommunene eller folk flest kan få i pose og sekk.
Vanligvis vil det være regjeringen som må skjære gjennom.
Den må gjerne lytte til sine rødgrønne partnere den ene dagen og til Frp og Høyres krav den andre dagen, men så må regjeringen selv våge å innta sitt eget standpunkt.
Det betyr kort og godt å besvare spørsmålet:
Hvilke prioriteringer må vi foreta på politibudsjettet for å mer effektivt kunne bekjempe den komplekse og teknologisk avanserte kriminaliteten som samfunnet vårt i dag er utsatt for?
