Kronikk
«Når angrepet ser ut som et vanlig avvik»
Norge styrker Forsvaret, men sammensatte trusler under terskelen for væpnet konflikt vil ofte først bli oppdaget og håndtert av politiet, kommunene, infrastruktureiere og andre sivile aktører. Da er det ikke nok at ressursene finnes. De må også finne hverandre.
Dette er en meningsytring. Innholdet gir uttrykk for forfatterens holdning.
Om kvelden 4. august ble en drone med sprengstoff og tennmekanisme oppdaget ved flyplassen Leipzig/Halle i Tyskland, et viktig knutepunkt for sivil og militær logistikk.
En bussjåfør skal ha oppdaget dronen mens den fløy lavt og sparket den ned.
Handlingen kan ha avverget en alvorlig hendelse i Tyskland som kunne ha fått konsekvenser for store deler av Europa.
Den tyske påtalemyndigheten etterforsker hendelsen som et mulig forsøk på å utløse en eksplosjon og ramme viktig transportinfrastruktur.
Et samfunn kan være utsatt for et alvorlig angrep lenge før myndighetene kan fastslå aktør og hensikt, og avgjøre hvordan hendelsen skal besvares.
Det er fortsatt ikke fastslått hvem som sto bak, eller hva hensikten var.
Usikkerheten om hvem som står bak, og hva hensikten er, kjennetegner gråsonen mellom fred og krig.
Et samfunn kan være utsatt for et alvorlig angrep lenge før myndighetene kan fastslå aktør og hensikt, og avgjøre hvordan hendelsen skal besvares.
Den første som oppdager hendelsen
Tormod Heier, professor ved Forsvarets høgskole, beskrev i et intervju med TV 2 den 9. august 2026 hendelsen som en av de mest alvorlige hendelsene Europa har opplevd innenfor denne typen hybride trusler.
Europas økonomi, forsyninger og militære logistikk er avhengig av et begrenset antall knutepunkter. Angrep mot slike knutepunkter kan derfor få virkninger langt utover den fysiske ødeleggelsen på stedet.
Slike hendelser kommer ikke med et varsel om hvem som står bak.
Slike hendelser kommer ikke med et varsel om hvem som står bak. De kan først fremstå som en teknisk feil, en brann, et strømbrudd, et datainnbrudd eller en ordinær kriminell handling.
Først senere kan det bli mulig å se at hendelser henger sammen.
Den første som oppdager noe unormalt, kan være en bussjåfør, en vekter, en kommunal medarbeider eller en politipatrulje.
Politiet, kommunene og infrastruktureierne må derfor kunne håndtere konsekvensene før vi vet om hendelsen er kriminalitet, sabotasje eller del av en større statlig operasjon.
Et mulig misforhold
Regjeringens nasjonale sikkerhetsstrategi beskriver den mest alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen siden andre verdenskrig.
Norge styrker Forsvaret, evnen til å ta imot allierte styrker og forberedelsene på væpnet konflikt. Det er riktig og nødvendig.
Samtidig peker Heier på et mulig misforhold. Forsvaret styrkes for å håndtere den farligste trusselen. Politiet, kommunene og andre sivile aktører må i stor grad håndtere de mer sannsynlige sammensatte truslene under terskelen for væpnet konflikt.
Statlige aktører tester vår evne til å forstå, vurdere og håndtere hybride angrep.
Samtidig tester de hvor langt de kan gå uten at handlingene når nivået for et væpnet angrep, som kan føre til at NATO beslutter å anvende artikkel 5.
Kommunens oppgave
Kommunen skal ikke bekjempe en fremmed stat. Dens oppgave er å opprettholde nødvendige tjenester, fange opp og formidle lokale observasjoner og håndtere konsekvensene.
Ingen kommune kan alene forventes å identifisere mønsteret bak en avansert statlig operasjon.
Ingen kommune kan alene forventes å identifisere mønsteret bak en avansert statlig operasjon. Nasjonale myndigheter må sammenstille det overordnede sikkerhetspolitiske bildet og kunne forsterke kommuner som rammes.
Kommunen er én av flere aktører i håndteringen. Ansvaret for de lokale konsekvensene begynner mens situasjonen fortsatt er uavklart og varer ofte lenge etter at den akutte innsatsen er trappet ned.
Kommunen skal kartlegge risiko, samordne beredskapsplanleggingen og involvere offentlige og private infrastruktureiere.
Den har likevel ikke generell myndighet til å instruere dem eller bestemme hvordan kritisk infrastruktur skal prioriteres. Det formelle ansvaret kan være plassert, samtidig som konsekvensene utvikler seg på tvers av sektorer og forvaltningsnivåer.
Alle kommuner trenger derfor en forsvarlig grunnberedskap. I tillegg må kommuner og virksomheter i områder med særlig risiko, kritisk infrastruktur eller regional betydning kunne forsterkes raskt med regionale eller nasjonale kapasiteter.
Lærdommen fra 22. juli gjelder fortsatt
I 2026 er det 15 år siden terrorangrepene 22. juli 2011. Mye er forbedret, men Gjørv-kommisjonens hovedlærdom er fortsatt aktuell.
Kommisjonen slo fast at «myndighetenes evne til å beskytte menneskene på Utøya sviktet». Tilgjengelige ressurser ble ikke identifisert, koordinert og satt inn i tide.
Svikten handlet også om evnen til å erkjenne risiko, gjennomføre vedtatte tiltak, lære av øvelser og klargjøre ansvar.
Kvikkleireskredet i Gjerdrum i 2020 viste at etablerte relasjoner og tillit kan få ressursene til å finne hverandre, selv om felles situasjonsforståelse og beslutningsprosesser også var krevende.
Storbrannen i Krokstadelva i Drammen kommune i 2026 mobiliserte ressurser fra store deler av Østlandet. Hendelsen viser hvor avhengig beredskapen er av gjensidig forsterkning.
I en hybrid kampanje kan en statlig aktør skape eller utnytte flere samtidige hendelser for å binde opp de samme kapasitetene.
I en hybrid kampanje kan en statlig aktør skape eller utnytte flere samtidige hendelser for å binde opp de samme kapasitetene.
Da er gjensidig bistand ikke nødvendigvis det samme som reell reservekapasitet.
En felles beskrivelse av alvoret er ikke nok
Regjeringen, sikkerhetsmyndighetene, Forsvaret, politiet og kommunene kan være enige om at situasjonen er alvorlig. Det betyr ikke at de automatisk har en felles situasjonsforståelse når en hendelse oppstår lokalt.
Først når opplysningene sammenstilles, kan et mønster bli synlig.
En vannlekkasje, en droneobservasjon, et datainnbrudd og bortfall av mobildekning kan hver for seg fremstå som ordinære avvik. Først når opplysningene sammenstilles, kan et mønster bli synlig.
Informasjonen må derfor gå begge veier.
Lokale aktører må vite hva de skal se etter, hvor observasjoner skal meldes og når en tilsynelatende ordinær hendelse bør løftes. Nasjonale myndigheter må dele informasjon som gjør lokale aktører i stand til å forstå hva de kan stå overfor.
Felles situasjonsforståelse må også føre til samordnede prioriteringer. Ved omfattende bortfall av kraft, elektronisk kommunikasjon eller digitale tjenester vil ikke alt kunne gjenopprettes samtidig.
Uklarheter i ansvar og prioriteringer må derfor identifiseres, avklares og øves på før krisen oppstår. Vi må vite hvem som beslutter innenfor sitt ansvarsområde, og hvordan nødvendige samfunnsfunksjoner skal prioriteres.
Vi må forsterke forbindelsene
Kommunene må bruke beredskapsrådene aktivt og etablere faste kontaktpunkter mellom politiet, Statsforvalteren, Forsvaret, infrastruktureierne, næringslivet og frivilligheten.
Næringslivet disponerer kompetanse, transport, maskiner, lokaler og forsyninger som kan bli avgjørende. Kapasitetene må være kartlagt, og aktørene må ha trent sammen før krisen.
Professor Tormod Heier peker særlig på at politiet og Forsvaret må øve mer sammen på hendelser under terskelen for væpnet konflikt.
De må vite når bistand kan anmodes, hvem som leder den innledende håndteringen, og hvordan ledelsesansvaret endres dersom situasjonen eskalerer.
Kommunene og næringslivet må inngå i øvelsene fordi det ofte er lokalt konsekvensene først blir synlige.
Vi må øve på hendelser der årsak, aktør og hensikt er ukjent. Kommunene må også kunne håndtere en langvarig krise og samtidig opprettholde nødvendige tjenester.
Det krever utholdenhet, avløsning, alternative kommunikasjonsløsninger og i enkelte situasjoner en todelt ledelsesstruktur for krisehåndtering og ordinær drift.
Beredskapen avgjøres før alarmen går
Hendelsen i Leipzig viser hvor sårbart samfunnet er dersom sikkerheten avhenger av at én person tilfeldigvis oppdager faren og handler riktig.
En bussjåfør kan oppdage den neste alvorlige hendelsen. Men bussjåføren kan ikke være beredskapsplanen.
En bussjåfør kan oppdage den neste alvorlige hendelsen. Men bussjåføren kan ikke være beredskapsplanen.
Femten år etter 22. juli-kommisjonen bør vi spørre om ressursene finner hverandre når hendelsen er uklar og tiden knapp.
Forsvaret må styrkes. Samtidig må sivile aktører kjenne hverandres oppgaver, dele informasjon og øve sammen.
Den neste hendelsen som inngår i en sammensatt trussel, vil trolig først se ut som et ordinært avvik.
Dersom vi da må begynne med å finne kontaktpersonene, avklare ansvaret og undersøke hvilke ressurser som finnes, har vi startet for sent.
Vi har en felles beskrivelse av alvoret. Nå må vi bygge en felles beredskap.
Når alarmen går, skal ikke ressursene begynne å lete etter hverandre. Da skal de være klare til å handle sammen.
