Debatt
«Fra håpløs svingdørspasient til et godt liv: Politiet reddet livet mitt»
Politiet brukte nødvendig makt for å beskytte meg mot meg selv i de akutte situasjonene. Håndjern og fastholding var riktig omsorg der og da.
Dette er en meningsytring. Innholdet gir uttrykk for forfatterens holdning.
Jeg var fortvilet fordi helsevesenet sviktet, noe som førte til at ansvaret for livet mitt ble skjøvet over på politiet.
Da jeg sendte inn det forrige innlegget, var det lite som tydet på at jeg noen gang ville klare å bryte den negative sirkelen.
Alt pekte mot at jeg ville bli en permanent gjenganger for politiets operasjonssentral.
Alt pekte mot at jeg ville bli en permanent gjenganger for politiets operasjonssentral, altså gjenstand for jevnlige nødoppdrag for å redde et liv som jeg på det tidspunktet ikke ønsket å leve.
Eller mer korrekt jeg ønsket å leve, men jeg orket ikke å leve livet mitt slik det var på den tiden, med stemmene i hodet.
Disse oppdragene fremsto sikkert meningsløse for enkelte, særlig når det kom nye meldinger kort tid etter at jeg var avlevert på legevakten eller sykehus.
Ingen i politiet ga noen gang uttrykk for oppgitthet overfor meg.
Men det er avgjørende for meg å få frem én ting: Ingen i politiet ga noen gang uttrykk for oppgitthet overfor meg.
Samtlige tjenestepersoner opptrådte på hvert eneste oppdrag som om det å holde meg i live var den viktigste jobben de hadde den vakten. Det gjorde et stort inntrykk.
For en som på den tiden hørte befalende stemmer i hodet, representerte uniformene trygghet. Dyktige politifolk kom og tok kontrollen når jeg selv hadde mistet den helt.
Etter mange og lange runder klarte jeg til slutt å bryte sirkelen. Det var det to hovedgrunner til:
Riktig hjelp fra helsevesenet:
Etter at jeg flyttet til et nytt sykehusområde og overlevde flere selvmordsforsøk, skjønte helsepersonellet der at det måtte tenkes nytt. Jeg fikk en skriftlig kriseplan, en lapp, som slo fast at jeg skulle legges inn på psykiatrisk avdeling umiddelbart dersom jeg viste den på legevakten.
Dette enkle grepet gjorde at jeg kunne be om, og få, hjelp før jeg mistet kontrollen. Til slutt trengte jeg ikke lappen lenger. Mitt siste selvmordsforsøk var i 2022, min siste innleggelse i 2024. I dag er jeg frisk fra de fleste av utfordringene mine, og stemmene er helt borte.
Politiets opptreden i krisene:
Politiet brukte nødvendig makt for å beskytte meg mot meg selv i de akutte situasjonene. Håndjern og fastholding var riktig omsorg der og da.
Samtidig var mannskapene vennlige, oppmuntrende og viste en genuin tro på at ting kunne bli bedre. De reddet livet mitt, og det er jeg evig takknemlig for.
Jeg vil rette en spesiell og ydmyk takk til alle tjenestepersoner i disse distriktene.
Flere politidistrikter var involvert, men Oslo og Øst politidistrikt hadde flest oppdrag knyttet til meg.
Jeg vil rette en spesiell og ydmyk takk til alle tjenestepersoner i disse distriktene: Tusen, tusen takk.
Jeg skriver denne oppfølgingen fordi systemfeilene og kapasitetsproblemene i psykiatrien fortsatt er alt for store, og for mye faller fremdeles på politiets skuldre.
Men jeg skriver dette også for å gi håp.
Selv «håpløse» svingdørspasienter dere møter i vanskelige, fastlåste og dramatiske situasjoner, kan ende opp med å få det bra. Det var mange som var sikre på at jeg til slutt ville lykkes med å ta mitt eget liv.
Heldigvis ga dere i politiet aldri opp. Dere reddet meg hver eneste gang, slik at jeg i dag kan leve et godt og stabilt liv.
