Kronikk
«Kriminalomsorgen trenger ikke flere oppgaver, den trenger bedre rammevilkår»
Før kriminalomsorgen pålegges å gjøre mer, bør den få mulighet til å lykkes bedre med det den allerede er satt til å gjøre.
Dette er en meningsytring. Innholdet gir uttrykk for forfatterens holdning.
Debatten om kriminalomsorgen handler ofte om hvordan vi skal rekruttere flere fengselsbetjenter. Regjeringens satsing på en desentralisert fengselsbetjentutdanning er et positivt tiltak, og det er ingen tvil om at kriminalomsorgen trenger dyktige og kompetente medarbeidere.
Likevel mener jeg debatten bommer på noe av det viktigste.
Som tidligere ansatt i kriminalomsorgen og nå tillitsvalgt i Politiets Utlendingsenhet (PU) har jeg fulgt utviklingen i begge etatene gjennom mange år.
Mitt inntrykk er at kriminalomsorgens utfordring ikke bare handler om å få folk inn. Den handler også om å klare å beholde dem.
Bemanningsutfordringen handler derfor om langt mer enn rekruttering. Den handler om arbeidsmiljø, trygghet, ledelse, utviklingsmuligheter og økonomiske rammevilkår.
Samme utfordringer
Gjennom dialog med ansatte fra ulike deler av kriminalomsorgen går flere av de samme utfordringene igjen: høyt arbeidspress, vold og trusler, krevende oppfølging etter alvorlige hendelser og ansatte som opplever at de står alene når belastningene blir store.
Mange unge medarbeidere velger også å forlate etaten etter relativt kort tid.
Da bør spørsmålet ikke bare være hvordan vi rekrutterer flere, men også hvorfor noen velger å slutte.
Når stillinger holdes vakante for å få budsjettene til å gå opp, flyttes belastningen over på dem som er igjen.
Samtidig er økonomien krevende. Når stillinger holdes vakante for å få budsjettene til å gå opp, flyttes belastningen over på dem som er igjen.
Resultatet kan bli mer overtid, mindre tid til faglig utvikling, økt risiko for sykefravær og større turnover.
Dette er ikke bare et arbeidsmiljøproblem. Det er også et styringsproblem.
Bør kriminalomsorgen få flere oppgaver?
Det er derfor grunn til å stille et mer grunnleggende spørsmål:
Er dette riktig tidspunkt å pålegge kriminalomsorgen et nytt og mer komplekst samfunnsoppdrag?
Den planlagte virksomhetsoverdragelsen av Politiets utlendingsinternat på Trandum er et godt eksempel.
Debatten har i stor grad handlet om organisering. Men de prinsipielle spørsmålene fortjener større plass.
Er det riktig å gi kriminalomsorgen et nytt ansvarsområde som vil kreve ny kompetanse, ny organisering, investeringer og økte driftskostnader, samtidig som etaten allerede står under betydelig press?
Og kanskje enda viktigere: Vil den foreslåtte organiseringen faktisk gjøre arbeidet mer effektivt?
Jeg er ikke overbevist.
Splitter opp oppgaver
I dag er Politiets utlendingsinternat og arbeidet med identitetsavklaring og uttransportering samlet i Politiets Utlendingsenhet.
Ved en virksomhetsoverdragelse skal selve interneringsvirksomheten overføres til kriminalomsorgen, mens identitetsarbeidet fortsatt skal ligge i PU.
Dermed splitter man opp oppgaver som i dag er tett knyttet sammen.
Kriminalomsorgen skal ha ansvaret for de internerte, mens PU fortsatt skal håndtere identitetsarbeidet og arbeidet frem mot uttransportering.
Det etableres dermed et nytt organisatorisk grensesnitt mellom to etater som begge skal bidra til det samme overordnede målet.
Det etableres dermed et nytt organisatorisk grensesnitt mellom to etater som begge skal bidra til det samme overordnede målet: at personer uten lovlig opphold skal kunne returneres så effektivt og forsvarlig som mulig.
Det er vanskelig å se at dette nødvendigvis betyr mindre byråkrati.
Tvert imot er det grunn til å spørre om resultatet kan bli flere avklaringer, flere overleveringer, mer koordinering og lengre beslutningslinjer.
Og dersom denne organiseringen samtidig bidrar til at oppholdstiden øker, blir de økonomiske konsekvensene betydelige.
Hva kan lengre sittetid koste?
I dag er gjennomsnittlig sittetid på Trandum i underkant av ti døgn. I Danmark, ved Ellebæk er oppholdstiden vesentlig lengre.
For internerte uten rulleblad kan den være rundt 30 døgn, mens den for internerte med rulleblad kan være rundt 40 døgn.
Dersom norsk praksis skulle bevege seg i retning av disse nivåene, vil behovet for kapasitet og ressurser øke kraftig.
Et slikt scenario kan etter våre anslag innebære en årlig kostnadsøkning på inntil rundt 200 millioner kroner.
Med utgangspunkt i dagens volum og kostnadsnivå kan et slikt scenario etter våre anslag innebære en årlig kostnadsøkning på inntil rundt 200 millioner kroner.
Det er viktig å understreke at dette er et scenario basert på økt sittetid , og ikke en påstand om at virksomhetsoverdragelsen automatisk vil føre til en slik kostnadsøkning.
Men nettopp derfor bør spørsmålet stilles før beslutningen gjennomføres.
Hva skjer dersom sittetiden øker? Hvem skal betale? Og hvor skal pengene tas fra?
Effekten for samfunnet
200 millioner kroner er mye penger.
Det er penger som kunne vært brukt på skole, samferdsel eller andre viktige samfunnsoppgaver. Men dersom pengene først skal brukes på kriminalomsorgen, mener jeg det er grunn til å stille et annet spørsmål:
Hva vil gi størst effekt for samfunnet – å bruke pengene på et nytt oppdrag for kriminalomsorgen, eller å bruke dem på å ruste opp kriminalomsorgen til å løse oppgavene den allerede har?
Jeg mener det siste bør veie tungt.
Pengene kunne blant annet vært brukt til flere fengselsbetjenter på jobb.
Pengene kunne blant annet vært brukt til flere fengselsbetjenter på jobb, bedre arbeidsmiljø, økt kompetanse, bedre aktivitet og rehabilitering og bedre kapasitet til å følge opp innsatte.
Det vil kunne bidra til en kriminalomsorg som både ivaretar formålet med straffen og samtidig sikrer et trygt og godt arbeidsmiljø for de ansatte.
Hvem betaler regningen?
Dette blir særlig viktig fordi kriminalomsorgen allerede har store oppgaver å løse.
Kriminalomsorgen skal håndtere straffegjennomføring, sikkerhet, rehabilitering og tilbakeføring til samfunnet. Samtidig skal etaten håndtere krevende bemanningssituasjoner, stramme økonomiske rammer og et arbeidsmiljø som mange steder er under press.
Da bør vi være varsomme med å legge nye og komplekse oppgaver på toppen.
Særlig når oppgaven kan få betydelige økonomiske konsekvenser.
Dersom nye oppgaver i stor grad skal finansieres innenfor kriminalomsorgens eksisterende rammer, er det grunn til å spørre hvilke andre oppgaver som må nedprioriteres.
Dersom nye oppgaver i stor grad skal finansieres innenfor kriminalomsorgens eksisterende rammer, er det grunn til å spørre hvilke andre oppgaver som må nedprioriteres.
Dette er særlig relevant for region øst, som allerede har ansvar for flere av landets største og mest krevende fengsler.
Er det riktig å belaste en region som allerede har store utfordringer, med ytterligere ansvar og potensielt betydelige kostnader?
Hvis svaret er ja, bør staten samtidig være tydelig på at pengene følger oppgaven.
Nye oppgaver må ikke finansieres ved å svekke kriminalomsorgens evne til å løse de oppgavene den allerede har.
Handler ikke om PU mot kriminalomsorgen
Min bekymring handler derfor ikke først og fremst om Trandum.
Den handler om hvilken kriminalomsorg vi ønsker i fremtiden.
Det sterkeste argumentet for at Politiets utlendingsinternat fortsatt bør ligge i Politiets Utlendingsenhet, er derfor kanskje ikke hensynet til PU.
Det er hensynet til kriminalomsorgen.
Hvis staten mener at Trandum skal overføres til kriminalomsorgen, må det følge tilstrekkelige og reelle ressurser med.
Hvis staten mener at Trandum skal overføres til kriminalomsorgen, må det følge tilstrekkelige og reelle ressurser med.
Og før man gjennomfører en reform som splitter opp oppgaver mellom to etater, bør man kunne dokumentere at den faktisk vil gi bedre ressursutnyttelse, mer effektiv saksbehandling og et bedre resultat for samfunnet.
For hva er egentlig målet?
Kriminalomsorgen skal ikke bare oppbevare mennesker. Straffen skal gjennomføres på en måte som både ivaretar samfunnets sikkerhet og legger til rette for at færre begår nye lovbrudd.
Det krever ansatte som har tid, kompetanse og ressurser til å gjøre jobben.
Før kriminalomsorgen pålegges å gjøre mer, bør den få mulighet til å lykkes bedre med det den allerede er satt til å gjøre.
Kriminalomsorgen trenger ikke nødvendigvis flere oppgaver. Den trenger bedre rammevilkår.
Noen ganger er den beste reformen den man velger å ikke gjennomføre.
