Kronikk
«Når alle markørene puster, hva er det man egentlig tester?»
En øvelse kan se vellykket ut og samtidig ikke ha prøvd nettopp det som virkelig gjelder.
Publisert
Sist oppdatert
Dette er en meningsytring. Innholdet gir uttrykk for forfatterens holdning.
Vi øver for lite. Det blir ofte ett av hovedpunktene i hver evalueringsrapport som er gitt ut i Norge de siste tjue årene.
Øver vi for å teste, for å heve kompetanse, eller for å markere?
Jeg, som mange andre, håper at totalforsvarsåret skal føre til en varig endring, men da må vi være ærlige: øver vi for å teste, for å heve kompetanse, eller for å markere?
For en øvelse kan se vellykket ut og samtidig ikke ha prøvd nettopp det som virkelig gjelder.
Dette er ikke et nytt problem. Masseskadeøvelsen Mimmisbrunnr 2026, gjennomført i slutten av mai i Kragerø, er et godt eksempel på det.
Der ble en ny og uprøvd norsk triagemodell, som skiller de skadde i levende og hardt skadd eller antatt død, omtalt som testet i fullskala.
Spørsmålet er: hva kan en slik test egentlig vise?
Øvelser som virkemiddel
Øvelser har ulike hensikter, og øvingslitteraturen deler dem inn i tre kategorier:
Den første er kompetanseheving, altså å utvikle ny kunnskap og ferdigheter.
Den andre er testing, der man undersøker om systemer, kunnskap og ferdigheter holder mål og tilfredsstiller kravene man har til dem.
Den siste er markering, å vise til allmennheten at vi tar en trussel på alvor og er forberedt på å håndtere den.
Alle kategoriene er like legitime. Problemet oppstår når vi gjennomfører den ene, men tror vi har gjort den andre.
Mennesket i en masseskadehendelse
Masseskadehendelser setter umiddelbare begrensninger på tid, informasjonsflyt og ressurstilgjengelighet. Personell må raskt vurdere, prioritere og rapportere.
Dette skjer samtidig som man utfører livreddende tiltak under høyt press og usikre forhold.
I slike situasjoner snevrer oppmerksomheten til mennesket inn.
I slike situasjoner snevrer oppmerksomheten til mennesket inn. Signaler mistolkes. Informasjon som burde vært fanget opp, glipper.
Kriser tar ikke hensyn til hvem som er på jobb, tiden på døgnet eller geografiske grenser. De som er på jobb, må likevel handle.
Terrorangrepene i Nice, Paris og Manchester viste at selv erfarne, veltrente personell strevde med å opprettholde strukturert triage i praksis.
Nettopp derfor kan vi ikke anta at en beslutning blir riktig under press.
For når en masseskadesituasjon oppstår, er det verken oversiktlig eller rolig. Da piper sambandet, folk er i bevegelse og skriker, samtidig som alarmer og sirener uler.
Det ser faktisk slik ut:
Dette er forholdene beslutningene tas under.
Det reiser et spørsmål vi kanskje ikke stiller når vi gjennomfører større øvelser: tester vi om beslutningene vi gjør er riktige, eller bare om vi kommer oss gjennom hendelsen?
Å øve er komplekst
En øvelse kan ikke teste alt, og det er heller ikke problemet. Dette er heller ingen kritikk av dem som deltar på slike øvelser.
Problemet oppstår når vi tror vi testet noe vi egentlig ikke fikk testet.
Å øve er komplekst, og å gjenskape virkeligheten er utfordrende. Problemet oppstår når vi tror vi testet noe vi egentlig ikke fikk testet.
En masseskadeøvelse kan trene viktige og verdifulle ting som samvirke, kommunikasjon og ledelse under press.
I denne øvelsen skulle den nye modellen testes for aller første gang, og det i en «stor og realistisk fullskalaøvelse».
Men nettopp det som skulle testes for første gang, metodens kjernevurdering, var det de ikke fikk prøvd.
For å teste det må tre ting være på plass:
Forholdene fra en ekte hendelse må være simulert gjennom hele prosessen, så presset blir reelt og mer virkelighetsnært.
Markøren må kunne fremstå som livløs, så vurderingen kan bli feil.
Og personellet må selv gjøre vurderingen, ikke lese seg frem til den.
Alle tre handler om det samme: at bruken av metoden settes på en reell prøve, der det er mulig å ta feil.
For forholdene i Kragerø var roligere enn hva jeg kunne forventet i en øvelse som skulle teste om en ny og uprøvd metode faktisk fungerte, slik det går fram av en video i Kragerø Blad Vestmar.
Vit hva du har testet
Modellen skal skille på én ting: lever personen, eller er personen antatt død?
Personellet kan alltid gå bort og gjøre den vurderingen, og det er ikke der det svikter. Det svikter i at vurderingen aldri kunne bli feil under øvelsen Mimmisbrunnr.
For at en vurdering skal kunne bli feil, må forholdene presse, og markøren må kunne fremstå som død, for ellers er svaret som metoden skal finne, gitt på forhånd.
Men i Kragerø var forholdene rolige, og markørene levde. En markør som puster, har allerede gitt svaret lenge før noen rekker å vurdere det.
Og om personellet vurderte selv eller leste skaden av et kort, spiller ingen rolle, for når markøren lever, kan øvelsen bare teste at vurderingen lar seg gjøre, men ikke om den blir riktig i kampens hete.
Resultatet er da at man har øvd på det som skjer rundt beslutningen, men ikke testet selve beslutningen, altså om personen er levende og hardt skadd, eller antatt død.
For alt som skjer videre i en masseskadehendelse bygger på denne første sorteringen.
Å gjennomføre en øvelse er én ting. Å vite hva man fikk ut av den, er noe helt annet.
Det gjør øvelsen til en demonstrasjon, en markeringsøvelse. Ikke en øvelse for å teste en ny og muligens livreddende metode. Å gjennomføre en øvelse er én ting. Å vite hva man fikk ut av den, er noe helt annet.
Det handler ikke om hvilken triagemetode man velger, men om at de som en dag må bruke et slikt verktøy på ekte, fortjener at det er prøvd under forhold som ligner virkeligheten.
Såpass skylder vi dem som skal stå i det.
