«Skal ikke de som jobber i operativ tjeneste få si hvordan det oppleves?»

Mykletun etterlyser tilsvar på sin artikkel publisert i Politiforum 30.6.2026, med overskriften «Kan vi stole på politiets beskrivelse?». 

For å ta det enkleste først, anmeldte lovbrudd som går på kriminalitet gjenspeiler det faktiske politiet som er fysisk på jobb. Fallende statistikk på anmeldte lovbrudd kan skyldes flere ting. Blant annet vil den negative utviklingen på hvilke oppdrag politiet faktisk rykker ut på være en faktor.

En annen faktor er bemanning. Lav bemanning gir redusert patruljevirksomhet, som gir færre muligheter for politiet til selv å avdekke kriminalitet. Politiet anmelder mange lovbrudd som de avdekker i tjenesten, så her henger bemanning direkte sammen med antall anmeldte lovbrudd. Videre henlegges det et større antall saker nå enn tidligere, mange av dem på koden for manglende kapasitet, som igjen peker mot for lav bemanning. Ikke bare operativt, men også på etterforskningsavdelingene.

Når det gjelder drap i Norge er vi heldigvis fortsatt der at de fleste drap ikke er tilfeldige offer, men ofre i nære relasjoner eller bekjentskap med gjerningspersonen.. Men det er vel likevel ikke noe ønske om at antall «tilfeldige» drap skal øke.

Det som er en realitet er at politiet avverger flere drap hvert år som er knyttet til andre modus enn de «vanlige» drapene i Norge. 

LES OGSÅ
«Kan vi stole på politiets beskrivelse?»

Derfor sier politiet at det er blitt farligere

Jeg har over 16 år i politiet, og mange av de som har uttalt seg om dette har ofte betydelig lengre tid i politiet. Skal ikke de som jobber daglig ute i operativ tjeneste få lov å gi et bilde av hvordan det oppleves? Vi føler, og det skal vi fortsette med. Når det er sagt, betyr det likevel ikke at det ikke skal tas på alvor.

Det er ikke mulig å statistikkfeste denne type informasjon, den må komme fra de som er nærmest der det faktisk skjer. Sett fra innsiden av politiet, er det vanskelig å finne noen feil i denne beskrivelsen.

Så hvorfor sier vi at det er blitt farligere? Min personlige opplevelse er følgende; Det er betydelig flere bevæpnede kriminelle, herunder alle typer farlige våpen.

Som en naturlig følge av dette står vi ovenfor flere trusselsituasjoner, men heldigvis løses de fleste av disse på lavest mulig nivå på voldsskalaen, uten følger av alvorlige skader eller død.

Økende vold

Voldsvilligheten mot politiet er økende, og politiet utsettes for mer vold og trusler enn tidligere.

Sammenstiller du dette med avsnittet ovenfor vil det oppleves som at politiet oftere blir truet av gjerningspersoner med en eller annen form for våpen. Med økt voldsvillighet vil også det potensielt kunne bety skader og i verstefall død for politiet. Drapet på Markus Botnen på Jæren er jo et eksempel på dette.

Vi husker alle den episoden fra nattpatruljen på tv hvor to innsatsledere prøver å snakke med en full mann på torget hvor de bryter ut i latter over denne fulle nordlendingen som babler i vei.

Disse gjengangerne er det mindre av, og det er mer av de som flyr rett på politiet og vil sloss, gjerne med en kniv eller i kølle i hånden. 

Bevæpning

Bevæpningen av politiet har flere viktigere faktorer, og er helt i tråd med det som må kunne forventes av politiet.

Handlingstiden er det viktigste etter mitt syn. Det er for dumt at politiet går ubevæpnet opp i 17. etasje i en blokk uten våpen for å mulig bli møtt av en trusselsituasjon der de må rømme, eller at de går fotpatrulje på Karl Johan, møter en trusselutøver med våpen og må rømme til bilen for å hente våpen.

Det handler om å gi politiet de verktøy de kan trenge for å løse enhver situasjon de kan havne i. Bevæpning av politiet gir handlingsrom og reduserer tiden politiet bruker på å løse nevnte situasjoner. I eksemplene nevnt her, vil det være stort farepotensiale for publikum som ikke får den hjelpen det forventes av politiet, til rett tid.

Heldigvis er politiet den eneste etaten i Norge som har denne voldsmakten, men de må da også settes i stand til å utøve samfunnsoppdraget, også i de mest ekstreme tilfellene.

I denne debatten ble det jo også presentert et bilde av at politiet mistet sitt sivile preg og kontakt med publikum. Det er feil, og jeg opplever at befolkningen henvender seg på nøyaktig samme måte nå, som i tiden da politiet var ubevæpnet.

Psykisk syke trenger hjelp

Her er jeg langt på vei enig med Mykletun. Det er dypt tragisk at så mange psykisk syke blir drept i møte med politiet.

Politiet handler ut i fra den trusselsituasjonen de står ovenfor, og i mange av disse tilfellene ville alternativet vært at politiet selv ville blitt alvorlig skadet eller drept, noe som er godt beskrevet i avgjørelsene til spesialenheten.

Slik jeg ser det, er det egentlige problemet her samfunnets manglende evne til å ivareta psykisk syke personer som trenger helsehjelp. Endringene om tvang i psykisk helsevernloven er en stor medvirkende årsak til økningen i voldelige konfrontasjoner mellom politiet og psykisk syke personer. Da lovendringene kom, sa en kjent psykiater «nå kommer dere til å drepe flere på oppdrag» i et møte med politiet.

Når politiet blir siste sikkerhetsnett er det et symptom på at andre systemer ikke fungerer godt nok. 

Forebygging krever verktøy

Dette er jo en konsekvens av samfunnets forventinger til politiet, og spesielt PST til å avdekke og forebygge kriminalitet. Vi ønsker jo så langt det lar seg å gjøre å avdekke planer på for eksempel terror eller alvorlig kriminalitet før det materialiserer seg i handling. Her kan vi jo også trekke inn eksempler som økonomisk kriminalitet, korrupsjon og alvorlig miljøkriminalitet der viktige samfunnsinteresser må beskyttes, og kanskje er det skjulte tvangsmidler som må benyttes for å avdekke, stanse og retteføre dette. 

Hvis politiet ikke hadde hatt disse mulighetene ville vi trolig ikke avdekket terror, voldsoppdrag eller drapsbestillinger. 

Innsats vurderes ofte i etterkant

Mykletun henviser til flere saker hvor han beskriver politiet som sendrektige. Jeg er overrasket over at han velger å bruke denne betegnelsen uten at han knytter dette opp til annen fakta enn det jeg mener er en følelse.

Kort om politiets handlingsmønster i slike hendelser. Politiets skal gå i umiddelbar innsats med blant annet bruk av det verneutstyret som er tildelt. Vi skal ikke gå inn i åpenbare selvmordsoppdrag, og skal innenfor de gitte rammer kunne lykkes.

Det er ikke soldater som løper inn et kuleregn, men vanlige folk i en politiuniform som med best mulig forutsetning skal prøve å stanse farlige personer.

London pub

Når noen ringer 112 må OPS motta og forstå HVEM, HVA og HVOR. Så må dette leses ut på samband til patruljene som må forstå HVEM, HVA og HVOR.

Så må patruljen vurdere hvor de kan kjøre, hvor de sikkert og trygt kan gå ut av bilen og kle på seg verneutstyr og klargjøre annet utstyr som våpen og skjold. Sekundene raser fort her mens hendelsen fortsetter…. Det er ikke sendrektighet, det er først og fremst kvalitet.

Jeg er evig takknemlig for at sivile tok tak og fikk stanset gjerningspersonen, men forskjellen var at de var midt i situasjonen. Det var ikke politiet.

Kongsberg

Når man som første patrulje blir skutt mot med pil og bue, da trenger man kanskje en oppgradering på verneutstyr, tilføring av flere mannskaper og en liten fot i bakken på hvordan dette skal løses, uten å selv bli drept. At gjerningsmannen glipper er jo en konsekvens at av politiet blant annet ikke er flere på jobb.

Det er ikke sendrektighet, det er et møte med en ekstrem situasjon der tjenestepersonens eget liv står på spill.

Det er lett å vurdere innsatsen fra politiet gjennom media, men å gi de som var på jobb en tanke om at de faktisk gjorde sitt beste med de forutsetninger og informasjon de hadde, er en mangelvare hos mange som er aktive på tastaturet.

Lytt til de som står nærmest

Politiet skal forholde seg til politisk styring, forskning og generell samfunnsutvikling for å levere en best mulig tjeneste til publikum. Tall og statistikker er i alt for mange sammenhenger brukt til å passe inn i en diskusjon med negativt fortegn der det ofte er alle andre enn politiet selv som deltar i debatten.

Diskusjonen rundt legalisering av narkotika er et ekstremt eksempel på dette, hvor politiet og prehospitale helsetjenester ikke blir lyttet til i noen grad.

Politiets hovedoppgave er å forebygge kriminalitet, i det ligger det å være i forkant hvor vi skal hindre, stoppe og avdekke før det skjer. At politiet med våre politimestere, politidirektør og erfarne politifolk roper varsko om en negativ utvikling og mulige konsekvenser av dette, er politiets samfunnsplikt.

Det er fort å gå i fellen og spørre seg om hvem som vet best her, men jeg tror vi må sammenfatte all data vi har. Statistikken er ikke det eneste vi har. Opplevelsen av kriminaliteten til de med skoa på er minst like viktig.

Hvis vi skal være verdens tryggeste land fremover må vi ikke glemme at statistikken fort kan endre seg om vi ikke er litt forut for det som kan komme.