«Det er avgjørende å skille mellom fortid, nåtid og framtid»

Aller først er det verdt å påpeke at Mykletuns oppramsing av sitater fra ulike politiledere som har uttalt seg i forskjellige sammenhenger, er problematisk. Dette er korte utdrag som hvis de hadde vært gjengitt i en større helhet, ville gitt et mer nyansert virkelighetsbilde enn det Mykletun tegner.

Samtidig er det lett å forstå behovet for å meisle ut et spissformulert budskap for å underbygge egne hypoteser og ønsker om et ubevæpnet politi, men det går på bekostning av gyldigheten til konklusjonene som trekkes.

I tillegg blandes statistikk over ting som har skjedd, sammen med beskrivelser av enkelthendelser, vurderinger av fremtidig utvikling, og uttalelser om generell bevæpning av norsk politi.

Dette er ulike elementer som bør betraktes nyansert og hver for seg før det utledes bastante «diagnoser» om bullshit, følelser og insentiver som skal forklare hvorfor politiet kommuniserer som de gjør.

I tillegg trekkes konklusjonen om at det blir stadig tryggere, uten å utdype nærmere hva som legges i trygghetsbegrepet og kriterier for å måle dette. Her er det nødvendig å rydde litt i tematikken. 

Politiets lovforankrede samfunnsoppdrag er å forebygge og bekjempe kriminalitet og skape trygghet for befolkningen. Et avgjørende premiss for å løse dette er at politiet forstår hva som er de viktigste og alvorligste trusler og utfordringer mot de verdiene som skal beskyttes.

Det danner basis for å beslutte og prioritere tiltak og ressursbruk knyttet til håndtering, både innenfor rammen av politiets og PSTs mandat, men også i samarbeid med andre som har ansvar og myndighet til å forebygge kriminalitet.

Målet er å redusere både risiko for at trusler og utfordringer materialiserer seg, og konsekvenser av det som allerede har gått galt. Politiet og PST arbeider systematisk med å opparbeide forståelse, kunnskap og innsikt i totaliteten av trussel- og utfordringsbildet.

Dette arbeidet er en del av politiets og PSTs ansvar. Det er de som er i befatning med, samler inn, analyserer, vurderer og formidler informasjon om trusler og utfordringer, og er ikke noe politiet og PST kan overlate til andre å gjøre.

Men de kan bidra til å sette andre i stand til å gjennomføre tiltak ved å formidle et rettidig og relevant trusselbilde som tilrettelegger for en omforent forståelse av problemene som skal håndteres. Dermed kan tiltak koordineres og bli mer treffsikre.

Det er avgjørende å skille mellom fortid, nåtid og framtid når trusselbildet skal forstås. Trusselvurderinger inneholder ofte beskrivelser av hva som har skjedd og skjer, samt prediksjoner av hva som med ulik grad av sannsynlighet kan komme til å skje i framtiden.

Dette representerer en viktig del av beslutningsgrunnlaget knyttet både til hvilke tiltak som skal iverksettes, og virkemidler politiet skal ha til rådighet, herunder generell bevæpning.

Statistikk er én kilde til informasjon som benyttes i vurderingsgrunnlaget, men politiet og PST har også tilgang til, og bruker informasjon fra en rekke andre kilder herunder informasjon fra ulike etterforskningsmetoder og fra diverse samarbeidspartnere med mer.

I sum bidrar dette til å skape et bredt vurderingsgrunnlag og det reduserer usikkerhet samtidig som det tas høyde for at prediksjoner om framtid er forbundet med uvisshet.

Mykletuns bruk av tall fra SSB innen kategoriene anmeldte voldslovbrudd og ofre for vinningsforbrytelser for å underbygge at Norge stadig blir tryggere, gir et mangelfullt og forenklet bilde av status.

Slik statistikk er snarere et uttrykk for politiets etterforskningsaktivitet og tar ikke hensyn til øvrig informasjon om straffbare forhold eller trusler om dette. Det trusselbildet som politiet og PST i sine trusselvurderinger for 2026 beskriver, er at Norge står overfor et mer alvorlig trusselbilde enn det vi har vært vant til, og at den største endringen ikke nødvendigvis er flere enkeltstående hendelser, men at truslene blir mer sammensatte.

Statlige etterretningsoperasjoner, cyberangrep, påvirkning, sabotasje, terrorhandlinger og organisert kriminalitet glir i større grad over i hverandre og representerer trusler mot enkeltindivider, samfunnet og staten.

Dette skiller seg markant fra Mykletuns presentasjon av at det stadig blir tryggere.

Når dette er sagt, er det likevel et par viktige poenger som kan utledes av Mykletuns kronikk. For det første er det åpenbart at politiet har et forbedringspotensial når det gjelder trusselkommunikasjon. Med det virkelighetsbilde som Mykletun tegner, er det tydelig at noe glipper, og dette er det grunn til å følge opp og utvikle. 

For det andre er det viktig å erkjenne at politiet gjør feil, selv om det blir en overforenkling å hevde at politiet skyter psykisk syke i krise som om det er vanlig. I en artikkel av S. V. Henriksen et al (2025) utforskes blant annet hvorfor norsk politi ikke avfyrer skudd i situasjoner der de tilsynelatende har hjemmel til dette.

Dette indikerer en tilbakeholdenhet som bør omfavnes og studeres nærmere. Likevel er det dessverre slik at politiet kommer til å gjøre feil igjen, uten at dette trenger å ha sammenheng med at Stortinget etter omfattende og involverende prosesser har besluttet at norsk politi skal være generelt bevæpnet.

Den beslutningen er nok ikke reversibel i en uforutsigbar og usikker verden som vi nå lever i.