Bildet er tatt i en annen sammenheng.
Bildet er tatt i en annen sammenheng.

DEBATTINNLEGG

Straff er ikke sosialpolitikk, men et onde

Politiets kontroll av bruk og besittelse rammer nødvendigvis sosialt urettferdig.

Publisert

Dette er en meningsytring. Innholdet gir uttrykk for forfatterens holdning.

I et debattinnlegg i Politiforum lørdag 17. april, kritiserer Senterpartiets helsepolitiske talsperson Kjersti Toppe, min kronikk «Rusreform mot utstøting» som ble publisert dagen før. Hun vil tilbakevise noen av hovedpunktene.

Et hovedpunkt i diskusjonen om rusreformen, gjelder kunnskap om narkotikapolitikkens effekter. Som mange (også Rusreformutvalget) hevder jeg at det ikke finnes vitenskapelig belegg for kriminaliseringspolitikkens effekter. Men tilhengerne av kriminalisering plukker ut det de selv mener er bra innen rusfeltet, og gir æren til ruspolitikken. Slik også i innlegget til Toppe: «Birkelands utgangspunkt er feil. Det er et faktum at narkotikabruken i Norge er lav blant unge, i forhold til andre land. Så noe fungerer bra.»

LES OGSÅ: Unyansert fra Birkeland om rusreform

Men er dette et virkelig faktum? Nei, her er det tilhengerne av kriminalisering som tar feil og gir kriminaliseringen æren for det de selv vil. Dette er ønsketenking og cherrypicking. Det vi vet er at bruken har variert over tid, uavhengig av lovgivning og -håndhevelse og at den på ingen måte er spesielt lav i Norge. EUs overvåkningsbyrå for narkotika (EMCDDA) sammenligner jevnlig 30 europeiske land. For de tre stoffene cannabis, amfetamin og Ecstasy/MDMA ligger bruken i Norge, for hele befolkningen, i 2018 midt i feltet: litt under snittet for utbredelse for cannabis; litt over for de to andre stoffene. Ingen kommer utenom Portugal, som avkriminaliserte bruk og besittelse for 20 år siden, og ligger lavere enn Norge på bruken av alle disse rusmidlene. Portugal har også blant Europas aller laveste registrerte narkotikadødstall, Norge de høyeste. Apropos narkotikadødsfall: Toppe skriver at «Fra 2016–2017 gikk antallet overdosedødsfall i Norge ned med 13 prosent.» Hvorfor trekkes akkurat dette tallet fram? Året etter, fra 2017 til 2018 økte nemlig narkotikautløste dødsfall med 16 prosent; 40 flere mistet livet enn året før. Fra 2016 til 2019 var nedgangen bare på 3 prosent. Diskusjonen om disse spørsmålene er bokstavelig talt livsviktig. I denne sammenheng er det verdt å nevne det finske folkehelseinstituttet (THL) som i 2020 ga ut en grundig rapport (nr 9/20) som sammenligner ulike former for avkriminalisering i en rekke land. En hovedkonklusjon er at kriminalisering fører til flere dødsfall.

Toppe hevder å ha folket med seg og viser til meningsmålinger med flertall mot avkriminalisering for alle. Men meningsmålinger er skumle saker, og bildet er høyst usikkert: Samme dag som Toppes motinnlegg ble trykket, fortalte NTB: «I en ny meningsmåling sier et klart flertall, 67 prosent, at de støtter regjeringens rusreform. Blant Arbeiderpartiets velgere sier 68 prosent ja.»

Kjersti Toppe hevder at (trussel om) straff er nødvendig – overfor eksperimenterende unge og «rekreasjonsbrukere». Men hun liker ikke straff – bare som et middel til å pålegge hjelp til de som trenger det, som f eks. en «ungdomskontrakt» som betingelse for å slippe bøter eller fengsel. Men ser Toppe forskjellen mellom sosialpolitikk og straff? Straff er ikke sosialpolitikk, men et onde som påføres med hensikt at det skal oppleves som et onde. Gode intensjoner forandrer ikke det.

LES OGSÅ: Rusreform mot utstøting

Ungdomskontrakten kan brukes som eksempel: På spørsmål fra en 14-åring, svarte politiet at «Dette er en påtaleunnlatelse med vilkår, med varighet opp til 2 år. Vilkår er alltid at det ikke skal begås nye kriminelle forhold, urintesting og forplikte seg til å gå på skole eller ha en jobb.» Det er ikke lite. Se for deg at din egen 15-åring skal tvinges til å møte opp jevnlig og urinere overvåket av en fremmed voksenperson. Bygger man tillit slik? Og husk at dersom ungdommen ikke oppfyller avtalen, trer straffen i kraft. Blir det kjent, risikerer ungdommen problemer i jobb og utdanning. Ryktet, identiteten preges. Slike ting betyr mye og kan ødelegge livet til folk. Ville de som i dag kjemper mot rusreformen, anmelde sitte eget barn til politiet dersom de fikk vite at det hadde prøvd hasj? Hvis et ærlig svar på dette er «nei», forplikter det vel til å støtte rusreformen.

Et siste avgjørende punkt: Politiets kontroll av bruk og besittelse rammer nødvendigvis sosialt urettferdig. Jeg vet, gjennom mange års erfaring som lærer ved Politihøgskolen, at politifolk vanligvis er bra folk som ønsker å gjøre vel. Det norske politiet er trolig blant de beste. Likevel er det et faktum at arbeiderklasseungdom og minoritetsungdom kontrolleres mye, mye mer enn annen ungdom. Ungdom med svake økonomiske ressurser er mer utsatt enn velstående. Å bli tatt av politiet kan få noen, men langt fra alle, til å avstå fra en farlig ruskarriere. For sårbar ungdom, med lav tillit til politiet, liten opplevelse av anerkjennelse og tilhørighet i samfunnet, kan det motsatte lett skje: kontroll, stopping og sjekking kan forsterke en utvikling mot utenforskap og farlig rusbruk.

Å bli tatt av politiet, ransaket, avhørt, fått mobilen gjennomsøkt, bli tatt inn på stasjonen, er en skakende erfaring for alle, men særlig for barn og ungdom. Trussel om straff er brutalt og primitivt overfor dem. Vi må bort fra dette, det fins bedre måter å regulere rusmiddelbruk på.

Dette debattinnlegget ble først publisert i Klassekampen.