«Mangfoldsrekruttering i politiet er rekruttering av kompetanse – ikke kosmetikk»

I et nylig intervju med NRK uttalte lederen av justiskomiteen, Jon Helgheim (Frp), at politiet bør «legge bort alle diskusjoner om hudfarge og bakgrunn» og heller rekruttere de «best kvalifiserte». 

Han hevder videre at det er feil å skille på hvilken kompetanse politiet har basert på hvor de kommer fra, og at det viktigste er å få flere politifolk – ikke å diskutere bakgrunn.

La oss starte med noen bakgrunnsopplysninger om hvem som utgjør norske politistudenter og politiansatte. 

I siste opptak hadde om lag 4 prosent av politistudentene innvandrerbakgrunn. Den har ligget stabilt på i overkant av 4 prosent helt siden 2009 (da Politihøgskolen ble en del av Samordna opptak). 

Relativ nedgang

I takt med økt andel innvandrere i befolkningen har andre utdanninger det er logisk å sammenlikne med, hatt en jevn økning i innvandrerandel fra 2009 og frem til i dag. 

Politiutdanningen har derimot hatt en relativ nedgang. 

Andre undersøkelser har vist at 2,6 prosent av ansatte med politiutdanning og 8,8 prosent av ansatte i sivile stillinger hadde innvandrerbakgrunn i norsk politi. 

Utfordringen er at politiet i liten grad er i stand til å rekruttere og beholde kompetanse som trengs for å representere den norske befolkning, samt løse arbeidsoppgavene, og sist, men ikke minst, at den kompetansen vi rekrutterer inn blir benyttet i praksis i politiarbeid.

Ti grunnprinsipper

Dernest, la oss se på de rådende prinsippene for politiets arbeid. 

Politiets arbeid er tuftet på ti grunnprinsipper. Et av disse er viktigheten av å ha politifolk med ulike bakgrunner og ulik kompetanse. 

Logikken i prinsippet er at politiet, som er satt til å forvalte statens voldsmonopol, bør speile befolkningen. De bør med andre ord speile det norske folk, slik Kongen i sin kjente nyttårstale beskrev det:

«Nordmenn er jenter som er glad i jenter, gutter som er glad i gutter, og jenter og gutter som er glad i hverandre. Nordmenn tror på Gud, Allah, Altet og Ingenting.» 

Og dette mangfoldet bør vi altså kunne kjenne igjen i det norske politiet. 

Problematisk mangel

Når dette mangfoldet mangler, er det problematisk. 

Derfor er det behov for oppmerksomhet rundt rekruttering til politiet, hvordan viktig kompetanse kan rekrutteres inn, og hvilke barrierer som hindrer bruken av spesifikke typer kompetanse, slik som i prosjektet «Mangfold i utdanning og etat» og i tidligere prosjekter om rekruttering. 

Ansatte med ulike livserfaringer og bakgrunner tilfører politiet flere perspektiver på tolkning og problemløsning. Når dette kombineres med majoritetens erfaringer, kan det skape ny innsikt, bedre løsninger og høyere kvalitet i tjenesteutøvelsen.

Bygger på misforståelse

Det ser også ut til at Helgheims uttalelser bygger på en misforståelse av hva mangfoldsrekruttering faktisk handler om. 

Vår forskning tar utgangspunkt i offisielle kategorier fra Statistisk sentralbyrå (SSB). Her defineres personer som innvandrer hvis de har innvandret selv, er «norskfødte med to utenlandsfødte foreldre» eller har «fire utenlandsfødte besteforeldre». 

Disse kategoriene sier ingenting om hudfarge eller etnisitet, de beskriver demografiske grupper som er en del av norsk befolkning og som er systematisk underrepresentert i politiet.

Når oppmerksomheten rettes mot disse gruppene, handler det ikke om å gi dem fordeler, men om å finne ut hvorfor færre søker seg til politiutdanningen og flere av disse gruppene velger å slutte i politiet enn andre ansatte. 

Dette handler om rettferdighet, tillit og representasjon – ikke om identitetspolitikk. 

Det handler også om å beholde kompetanse som politiet jobber mye for å klare å rekruttere inn, for å kunne løse de oppgavene vi står ovenfor på best mulig måte.

Mangfoldsrekruttering i politiet handler altså ikke om kosmetikk, slik Helgheim ser ut til å antyde.

Demokratisk forankring i politiets rekruttering

Helgheims påstand om at rekruttering til politiet ikke bør ta hensyn til bakgrunn, står i kontrast til et grunnleggende demokratisk prinsipp som har fulgt norsk politi i flere tiår.

Allerede i «NOU 1981:35 – Politiets rolle i samfunnet» ble det slått fast at politiet bør «rekrutteres fra alle sosiale grupper og gjenspeile samfunnet med hensyn til livserfaring, yrkesbakgrunn og utdanning». 

Begrunnelsen var klar: Demokratiet er best tjent med et politi som har bred sosial bakgrunn – fordi det styrker samhandlingen mellom politi og publikum, og øker samfunnets tillit til politiet.

Dette var ingen ny tanke. Allerede i 1954 fastslo Politirolleutvalget at rekrutteringen burde skje fra alle samfunnslag og deler av landet.

I St.meld. nr. 91 (1983–84) understreket Justisdepartementet at rekrutteringen også bør «gjenspeile at vi har fått nye etniske grupper til landet». 

Bred rekruttering – geografisk, sosialt, kjønnsmessig og etnisk – har lenge vært et uttalt politisk mål, forankret i demokratiets behov for å ha et politi som har legitimitet i befolkningen. 

Hvis vi ser tilbake i historien, har rekrutteringen endret seg i takt med samfunnsutviklingen – fra 1950-tallets fokus på by og bygd, til kjønn på 1970- og 80-tallet, og fra 1990-tallet en gradvis vektlegging av å ikke bare rekruttere studenter med innvandrerbakgrunn, men også beholde og benytte den kompetansen det jobbes for å rekruttere inn i politiet.

Et politi for alle

Rekruttering av personer med innvandrerbakgrunn handler om å bygge et politi som speiler befolkningen det skal beskytte og tjene. Det er et spørsmål om kvalitet, legitimitet og demokrati – ikke om identitet eller symbolikk.

Et politi som speiler befolkningen, skaper tillit. For mange i minoritetsbefolkningen kan det ha stor betydning å møte politifolk som forstår deres kulturelle referanser, språk eller erfaringer, noe som er viktig for rettssikkerhet og rettferdighet i møte med myndighetene. 

Når politiet gjenspeiler befolkningen det tjener, reduseres risikoen for et «oss» og «dem», og tilliten til politiet kan styrkes.

Når Helgheim hevder at vi bør «legge bort» slike diskusjoner, overser han at politiet selv – gjennom tiår med utredninger, stortingsmeldinger og planer – har hatt dette som et bevisst mål. 

Dersom Stortinget skulle ønske å signalisere at politi- og lensmannsetaten ikke lenger skal prioritere rekruttering av studenter og ansatte som i størst mulig grad gjenspeiler befolkningen og har kompetanse politiet trenger i sitt arbeid, vil det være et paradigmeskifte.

Politiet skal rekruttere de best kvalifiserte. Kvalifikasjon handler om karakterer og fysiske tester og språk og andre former for kompetanse som bidrar til at politiet evner å forstå, kommunisere og bygge tillit i et samfunn i endring. 

Et mangfoldig politi er et sterkere politi – bedre rustet til å ivareta trygghet, rettferdighet og tillit for alle borgere. 

Å øke antallet politistudenter og politiansatte, uavhengig av hvilken kompetanse de bidrar med, er ikke et mål i seg selv. 

Det vi er opptatt av er at kompetansen som rekrutteres inn i politiutdanning og politiorganisasjon, uavhengig av hva den består i, benyttes i praksis og at de som har den har det så bra på studiet og i jobb at de blir værende.