«Jon Helgheim må feie for egen dør»

Debatten om straff virker for ungdom som begår kriminalitet eskalerte da Jon Helgheim, leder av justiskomiteen på Stortinget, kritiserte førsteamanuensis ved politihøgskolen Elisabeth Myhre Lie for å drive med fordekt aktivisme og røverhistorie. 

Helgheim omtalte hennes forskningsformidling som farlig for samfunnet, og han ba Politihøgskolen «rydde opp», som de gjorde. 

Helgheim avviser kritikken rettet mot han, og viser til at ingen har motsagt hans påstander om at vi i praksis fjernet straff for ungdom i 2014, noe som førte til økende ungdomskriminalitet. 

Her er vårt tilsvar.

Hva sier forskningen? 

Hvorvidt straff virker kriminalitetsforebyggende på barn og unge som begår gjentatt kriminalitet er komplisert. Det handler om å veie grunner for og mot. 

Argumenter for fengselsstraff er at det skal avskrekke gjennom oppdagelsesrisikoen, eller trusselen om å bli sanksjonert i rettssystemet. Det er også et mål om individualpreventiv effekt der straffen forebygger at ungdommen som straffes i framtiden begår lovbrudd – altså at straff reduserer tilbakefall.

Argumentene mot at barn og unge under 18 år skal straffes med fengsel handler om at barns sårbarhet og (u)modenhet; de har dårligere evne til konsekvenstenkning, de kan ta skade av soningen ved at deres psykiske og emosjonelle utvikling, samt prososiale bånd, kan svekkes, og de kan sosialiseres ytterligere inn i kriminalitet når de omgås andre kriminelle. 

Fengsling og innlåsing er midlertidig. Ungdommene skal tilbake i samfunnet. 

Å påstå at fengselsstraff generelt reduserer kriminalitet på lang sikt og slik trygger samfunnet har svakt vitenskapelig grunnlag, særlig hvis den ikke fokuserer på rehabilitering og endring av atferd hos lovbrytere. 

Det gjør at begrunnelsene mot veier tyngre på vektskåla.

Betydningen av rehabilitering

Programmer for utvikling av ferdigheter, terapi og tilpasset oppfølging gir bedre resultater på tilbakefall til kriminalitet. 

Det Helgheim viser til som «god» forskning, fordi han mener den støtter straff generelt, viser nettopp til betydningen av at rehabilitering har stått sentralt i straffen i Norge. Men ressursmangelen i kriminalomsorgen svekker rehabiliteringen. 

I forskningen Helgheim viser til kan vi heller ikke se at barn inngår.

I 2010-2012 satte den danske regjeringen kriminell lavalder ned fra 15 til 14 år. En dansk studie viste at andelen 14-åringer som begikk lovbrudd ikke gikk ned. 

14-åringene som fikk saken sin behandlet i rettsapparatet, hadde større sannsynlighet for å begå nye lovbrudd sammenlignet med 14-åringene som tidligere hadde fått saken sin behandlet av sosialtjenesten. 

Lavalderen ble derfor hevet igjen. 

Funnene samsvarer med internasjonal litteratur som viser at å avlede unge fra det ordinære strafferettssystemet gir bedre resultater. Kunnskapen ligger til grunn for de alternative straffereaksjonene vi har for ungdom i Norge, og underbygges av ny norsk forskning.

Vi må heller styrke dagens alternative straffereaksjoner. 

Helgheim påstår at ved innføringen av ungdomsstraff og ungdomsoppfølging i 2014 fjernet vi i praksis straff for ungdom, noe som førte til økende ungdomskriminalitet. 

Dette bruker han som grunnlag for å si at det er farlig å lytte til forskere.

Vi kan ikke se at Helgheim på noen måte har dokumentert at endringer i straff faktisk er årsaken til økningen i registrert ungdomskriminalitet. Innvendingene mot en slik tolkning er mange.

For en stor del ikke relevant

Økningen i registrert ungdomskriminalitet er i all hovedsak for barn under den kriminelle lavalder. Med andre ord er ikke endring i straff relevant for den største delen av økningen.

Innføringen av ungdomsstraff og ungdomssoppfølging var en innskjerping eller endring av straff for de fleste ungdom, heller enn fjerning av straff. 

På begynnelsen av 2000-tallet var forelegg av politiet den dominerende straffereaksjonen for barn i alderen 15 til 17 år, og var hyppig brukt også for voldskriminalitet. 

Dette ble ansett som lite hensiktsmessig reaksjon, og var en vesentlig grunn til at alternative straffereaksjoner ble innført.

De alternative straffereaksjonene kom etter flere års utprøving med å få mer innhold i straff for ungdom. Så praksisen med å bruke alternative straffeformer var allerede godt innarbeidet før innføringene av ungdomsoppfølging og ungdomsstraff.

I 2013 var hver tredje straffereaksjon betinget påtaleunnlatelse, hvor straffen i mange tilfeller var med en individuelt tilpasset oppfølging.

Ungdomsstraff og ungdomsoppfølging erstattet også bruken av samfunnsstraff og betinget fengsel i de mer alvorlige tilfellene, som var reaksjonsformer som også hadde et rehabiliterende perspektiv og skulle tilpasses ungdommens individuelle behov.

Tydelig politisk mål

På 2000-tallet var det et tydelig politisk mål å redusere bruken av fengselsstraff overfor de yngste. 

På begynnelsen av 2000-tallet var det registrert over 200 ubetingede fengselsdommer for unge i alderen 15–17 år. I 2013 var antallet kun 62. Ungdomsstraff ble etablert som et alternativ til fengsel. 

Om mer bruk av ungdomsstraff og mindre bruk av fengsel har ført til mer kriminalitet er så vidt vi vet ikke dokumentert.

Hvis man skal følge Helgheims påstand om at hvilke straffer vi har er avgjørende for utvikling i ungdomskriminaliteten, vil man også kunne si at nedgangen i ungdomskriminalitet frem til 2015 skyldes mindre bruk av fengsel og mer bruk av straff med individuell oppfølging.

I forskning forklares nedgang i ungdomskriminalitet frem til midten av 2010-tallet og økningen siden, sjelden i endringer i straff. 

Men heller endringer i omfanget av daglig sosial kontroll, motivasjonen for å begå kriminalitet og tid som brukes i miljøer hvor det er risiko for å begå kriminalitet.

Problemet er ikke innføringen av de alternative straffereaksjonene, men et problem er at det ikke finnes tilstrekkelig med tiltak som kan inngå i oppfølgingen, særlig for rus, vold og psykiske helseproblemer. 

Nylig ble det gitt muligheter i enkelte alvorlige tilfeller å anvende en kombinasjon av fengsel og ungdomsstraff. Men innholdet i reaksjonene avhenger av ressurser og økt kompetanse. 

Erfaringer fra Sverige peker også på at rehabiliterende innhold i lukkede institusjoner for unge mellom 15-17 år svikter, som sammen med manglende ettervern kan øke risiko for tilbakefall.

Ressursmangelen for å ivareta virksom rehabilitering og behandling kan ikke legges på forskere, her må politikerne feie for egen dør. 

Men vi er enige med Helgheim i at vi forsker for lite. 

Vi vil derfor minne om at justissektoren er den sektoren som bruker minst penger på forskning.