«Er tiden inne for å utvikle en bachelor i etterforskning ved Politihøgskolen?»

Et langt og variert yrkesliv i justissektoren har gitt mange perspektiver på endringene i politiet og påtalemyndigheten. I snart to har jeg vært engasjert med utviklingen av riksadvokatenes fagledelse. Jeg vil dele noen overordnede synspunkter i denne kronikken.

Etterforskning er en helt sentral politioppgave. Skal vi lykkes, må etterforskere ha nødvendig kompetanse, være mange nok, og jobbe i gode fagmiljøer under kvalifisert faglig veiledning og ledelse.

Med dette som utgangspunkt, må vi kunne slå fast at det i flere politidistrikter er vanskelig å oppfylle kravet, og dermed sikre ønsket kvalitet i etterforskningen. 

Her vises blant annet til rapporter fra flere statsadvokatembeter som har undersøkt kvaliteten på etterforskingen.

Politirollen

Mangel på etterforskere handler ikke bare om større budsjetter og bedre lønnsvilkår, men også om et helhetlig syn på strategisk personalplanlegging og kompetanseutvikling. 

Hvor mange og hvem rekrutterer vi inn i etaten? Hvilken kompetanse og motivasjon har studentene for å løse politiyrkets ulike oppgaver og utfordringer?

Etter eksamen må politifolkene løse mange og forskjellige oppgaver. Utviklingen av politiutdanningen må alltid reflektere samfunnets behov. 

Det nylig oppnevnte politirolleutvalget, skal blant annet drøfte de grunnleggende prinsippene for norsk politi, «de berømte 10» fra NOU 1981- 35. Ett av prinsippene er «generalisten».

Det nye utvalget blir utfordret til å «vurdere endringsbehov i eksisterende system for rekruttering og kompetanseutvikling i politiet».

Dette blir en viktig del av utredningen. 

Her er det all grunn til å utfordre «generalistbegrepet».

Med generalist menes studenter som rekrutteres etter felles opptakskrav, får den samme utdanningen og etter eksamen anses kvalifisert for å løse de fleste oppgaver i politiet. 

Dette var i utgangspunktet et godt system, men er nå modent for revisjon.

Generalisten

Ett av prinsippene fra 1981, var som nevnt «generalisten». Vurderingene var naturlig nok preget av datidens tenkning rundt politirollen. 

Utvalget var opptatt av å finne balansen mellom generalist og spesialist. Mye av begrunnelsen for generalisten, var et desentralisert politi som måtte løse de fleste oppgaver.

Disse prinsippene har stått seg forbløffende godt i fire tiår. De har sikret et politi med sterk demokratisk forankring, høy legitimitet og bred folkelig støtte. 

Men de ble til i en tid da politistasjonene og lensmannskontorene var samfunnets nav. Politibetjenten måtte kunne håndtere alt fra gressbrann til familievold og andre alvorlige voldshendelser.

Samfunns- og kriminalitetsutviklingen har endret politiets organisering. Digitalisering av politiets oppgaveløsning, nye kriminalitetsformer og kravene til kvalitet i politiarbeidet er noen stikkord. Det gjelder åpenbart også utvikling av nye etterforskningsmetoder.

Innføring av ny avhørsmetodikk, bruk av digitale spor og DNA er noen eksempler på bevismidler som krever gode ferdigheter, også for å unngå mulige justisfeil.

Kort status

På mange områder har selvfølgelig spesialiseringen på etterforskningsområdet kommet langt. Etablering av spesialistmiljøer, nye profesjoner og endrede stillingskoder bidrar til det. Det er viktig at disse fagmiljøene bevares og utvikles.

Kompetente fagmiljøer er en viktig drivkraft for å oppnå høy kvalitet og ditto resultater, men også viktige for et karriereløp innen etterforskning. Det er her faget skal læres og kompetanse utvikles. 

Disse miljøene må forsterkes og utvikles i politidistriktene. En slik satsing vil forhåpentligvis gi effekt på noe sikt.

I det operative løpet er spesialisering en selvfølge, og satt i system. Patrulje, UEH og Delta. Ferdighetstrening og godkjenninger. Det er mulig med flere karriereløp. 

Slik burde det vært også være for en etterforsker. Etterforskning er også operativ polititjeneste, men ikke i blått!

Flere enheter sliter med liten bemanning og høy turnover. Det er i denne forbindelse interessant å lese om enkelte distrikter som bruker politistudenter for å ta unna saker. 

I ett distrikt leste jeg at ingen hadde søkt fast stilling som etterforsker.

De aller fleste sakene er ikke de alvorligste, og vil egne seg godt for å bygge erfaring hos etterforskerne. Kvaliteten skal selvfølgelig også her være høy. Disse sakene blir ofte henlagt med ulike begrunnelser.

Det finnes for mange eksempler på henleggelse av mindre alvorlige saker der enkle og få etterforskningsskritt kunne gitt oppklaring. 

Selv om et forhold ikke rammes av de mest alvorlige straffebudene, vil krenkelsen for den enkelte allikevel oppleves som alvorlig.

Mange saker må selvfølgelig henlegges, men det kan ikke gjøres i så stor utstrekning som i dag. Henleggelser er ikke noe godt virkemiddel for å kompensere dårlig bemanning.

Hvordan komme videre?

Politihøgskolen har en anerkjent bachelorutdanning, generalistutdanningen. Hovedspørsmålet er om utdanningen dekker alle behovene som møter nyutdannede politifolk?

Det finnes solide tilleggsutdanninger for etterforskere. Masterutdanningen er godt etablert. 

Det siste er et tilbud om «Årsstudium i etterforskning for personer uten bachelor i politiutdanning». Det gjenstår å lese nærmere om detaljene knyttet til dette tilbudet. 

Oppstarten av tilbudet er behørig kommentert av Politiforums redaktør.

Det er uansett viktig å se positivt på effekten av tilbudet, men det er neppe tilstrekkelig. Jeg legger til grunn at opptaket av disse studentene også reflekterer behovet politiet har for relevant tilleggskompetanse.

Vi har et system med frihet for den enkelte til å søke stillinger der kompetansekravet er oppfylt. Utfordringen knyttet til rekruttering av etterforskere påhviler derfor ikke den enkelte, men er et åpenbart systemansvar.

Jeg registrerer at det også for tiden generelt er for få politifolk til å besette ledige stillinger i etaten. Det kan ytterligere forsterke problemene med å fylle stillinger for etterforskere. 

Patruljebilene må naturlig nok fylles først. Publikums behov for umiddelbar bistand kommer ofte via en patruljebil.

Kravet må være at fremtidige tiltak gir effekt på bunnlinjen – gjennom å løfte etterforskningens anseelse og kvalitet. 

Dagens tilstand knyttet til kvalitet er godt dokumentert gjennom statistikk og grundige rapporter utarbeidet innenfor rammen av riksadvokatens fagledelse.

Rapporten fra Statsadvokaten i Rogaland har med rette fått mye oppmerksomhet. Her dokumenteres ikke bare mangel på antall etterforskere, men også at kvaliteten på de undersøkte sakene har mangler. 

Det finnes flere eksempler fra andre statsadvokatembeter.

Tid for ny utdanning?

Det er neppe noe galt med generalisten, men spørsmålet er om tiden er inne for å utvikle en bachelor i etterforskning ved Politihøgskolen?

En utdanning som også bør innebære at enkelte av opptakskravene til generalistutdanningen kan fravikes. 

Er det nødvendig at de fysiske kravene må være like for alle? Styrke, godt syn, gode til å løpe, spenst og dykkeferdigheter – trenger alle dette for å bli etterforskere?

Kravene til egnethet og vandel står selvfølgelig fast! Er det mulig også å åpne bachelorutdanningen for denne gruppen? En bachelorutdanning for etterforskere! Søkere som uansett fyller alle generalistenes krav, og som ønsker å bli etterforskere, er det bare å heie på.

«Jeg har gått Politihøgskolens detektivlinje!»

På den annen side må vi vokte oss for en så stor grad av spesialisering at systemet blir ineffektivt. En generalist må selvfølgelig kunne gjennomføre flere etterforskningsskritt, herunder ta avhør. Grensene og modellen må utredes nærmere.

Veien til patruljetjeneste, som frister mange, går ofte via jobb i en etterforskningsenhet. På etterforskning kan det være lettere å få jobb. 

Kan ønsket om og overgangen til patruljevirksomhet skyldes studentens interesser, utdanningens vekt på operative disipliner eller følelsen av utilstrekkelighet i etterforskningsfaget? 

Jeg har ikke svaret på stående fot, men det er en kjensgjerning at alle rekrutteres og formes inn i et homogent system.

En vei videre er å utdanne etterforskere som ikke er kvalifisert eller kvalifiseres for operativ tjeneste, men med fulle muligheter for en likeverdig karriere. Kanskje er det viktig i en tid med mye oppmerksomhet på beredskap og den skarpe delen av politiyrket.

Tilgang på arbeidskraft

Vi har hatt en periode hvor målet var to politifolk per tusen innbyggere. Dette er ikke noe bastant mål i dag, men en klar indikasjon for et akseptabelt nivå – et uttrykk for en ambisjon og demokratisk verdi.

Når jeg over utfordrer generalisten, er det like berettiget å stille spørsmål ved den kvantitative presonalplanleggingen. 

Hvem har egentlig ansvaret for å sikre at vi har tilstrekkelig tilgang på kvalifisert arbeidskraft? Det er et spørsmål om budsjetter i kombinasjon med kunnskap om fremtidens behov i hele politiorganisasjonen.

Politihøgskolen har enerett til å gi en bachelor i politiutdanning. Høgskolen har derfor et eneansvar for å bidra med tilstrekkelig og kompetent politiarbeidskraft. Dette er en helt sentral funksjon for etaten og borgernes trygghet.

Antallet studenter fastsettes politisk. Faktorer som er avgjørende i fastsettelsen av dette tallet kan være en ambisjon om et bestemt nivå på politibemanningen (2 per 1000), budsjettsituasjonen, forventet avgang, historiske data eller en kombinasjon. Avgang kan være knyttet til pensjonering eller ansatte som velger yrker utenfor politiet.

En bachelor i politiutdanning gir ingen rett til jobb i politiet, men det er ingen tvil om at studenttallet er fastsatt under forutsettingen om at det tilnærmet er jobb til alle. 

Dette systemet bør revurderes. Vi har hatt perioder hvor det tok noe tid før alle fikk jobb. Nå er det mangel på arbeidskraft. 

Dagens system er sårbart når beregningsfaktorene for bemanning ikke slår til.

Dersom vi ønsker å øke politibemanningen for å sette samfunnet bedre i stand til å bekjempe kriminalitet, er det ingen reserve av politifolk å ansette. Det tar tid å planlegge og å gjennomføre en bemanningsøkning.

Veien videre

Fastsettelse av antallet studenter på Politihøgskolen besluttes politisk fra år til år. Størrelsen på studentopptakene får til tider mye oppmerksomhet. En ordning der antallet studenter ikke besluttes politisk, men administrativt, bør vurderes.

Politibemanning er selvfølgelig politikk, men på hvilken måte? 

En administrativ fastsettelse av utdanningsvolumene vil føre til at utdanningskapasiteten ved Politihøgskolen kan utnyttes best mulig over tid. 

Etaten kan få en forutsigbar og stabil tilgang på nye politifolk. 

Størrelsen på kullene ved Politihøgskolen har variert mye fra år til år. Planlegging blir da krevende.

Størrelsen på politibemanningen skal være en politisk beslutning. Det knytter seg til trygghetsdimensjonen i et samfunn. Spørsmålet er som nevnt om det er behov for politisk å regulere størrelsen på hvert kull ved Politihøgskolen?

Politibemanning per 1000 er uttrykk for en ambisjon og en verdi. Hvor mange per 1000 må besluttes politisk, og vil være en klar og forutsigbar rettesnor for Politidirektoratet og Politihøgskolen, knyttet til utdanning og bemanning.

En farbar vei

En grunnleggende forutsetning for å lykkes fremover er styrket samarbeid om felles mål og for etterforskningen. Her har Justis- og beredskapsdepartementet vært tydelige.

Noe forenklet: Riksadvokaten prioriterer, setter kvalitetskrav for etterforskningen og vurderer i hvilken grad kravene nås. Riksadvokaten og statsadvokatembetene sikrer kvalitet blant annet gjennom fagledelsen. 

I dette arbeidet er statsadvokatenes dialog og samarbeid med politidistriktene helt sentralt. Blant annet samarbeidet med politidistriktenes politifaglige etterforskningsledere (PEL) fremheves som viktig. Utviklingen av systematisk erfaringslæring likeså.

Politidirektoratet og politidistriktene bemanner, prioriteter ressursbruk og organiserer tjenesten. På dette området kommer statsadvokatene med nyttige råd.

Politihøgskolen utdanner og utvikler kunnskap om fagområdet. Det er viktig at kunnskaper og erfaringer fra distriktene går inn som en naturlig del av grunnlaget for utviklingen av høgskolens utdanningstilbud og forskningsportefølje.

Vi bør videreføre en ambisjon om politidekning per 1000 innbyggere. Dette synliggjør som nevnt en grunnleggende politisk ambisjon.

Fastsettelse av antallet politistudenter bør skje i et samarbeid mellom Politidirektoratet og Politihøgskolen. 

Det vil være helt naturlig å etablere en buffer slik at samfunnet er sikret tilgang på politifolk og en mulighet til å utvide rammene for antall politiansatte. Det innebærer bedre forutsigbarhet med hensyn til ledig arbeidskraft.

Å uteksaminere flere studenter enn beregnet behov, vil også skape bedre konkurranse om ledige stillinger i hele landet. Jeg er klar over at dette på kort sikt kan føre til at ikke alle får jobb etter første søknad. 

Det overordnede hensynet må uansett være å dekke samfunnets behov for politi. Vi kan ikke bygge en så grunnleggende tjeneste bare på høy profesjonslojalitet.

De aller fleste studentene søker erfaringsvis jobb i politiet, men vi må forvente at politifolk også finner jobber utenfor etaten. Dette er neppe annerledes enn for mange andre profesjoner.

Og: En del av de uteksaminerte studentene må i tillegg utdannes som etterforskere. For denne gruppen må det legges til rette for et eget karriereløp.