«Tiden er inne for å skille påtalemyndigheten fra politiet»

I Norge er påtalemyndigheten organisert annerledes enn i de fleste europeiske land. Politijuristene er en del av politiet, mens statsadvokatene og riksadvokaten står utenfor. 

Dette gir en uklar rolleforståelse, og i praksis kan det svekke tilliten til både politiet og påtalemyndigheten.

I realiteten er det påtalemyndigheten – altså juristene – som tar avgjørelsen når inngripende tvangsmidler som pågripelse, ransaking, og tar stilling til om varetektsfengsling skal brukes. De har instruksjonsmyndighet og kontrollerer etterforskningen. 

Mange i samfunnet, ikke minst media, omtaler både juristen og polititjenestepersonen som leder av saken. Dermed skapes en rolleblanding.

Rekrutteringsmønsteret viser også at mange nyutdannede jurister ser politietaten som en «grunnskole i strafferett». Etter kort tid forlater de etaten for andre jobber. Dette gir høy gjennomtrekk, manglende kontinuitet og svekket fagmiljø i påtalemyndigheten på grunnplanet.

Tydeligere skille

Et alternativ som stadig løftes frem, er å flytte hele påtalemyndigheten ut av politiet og legge den under statsadvokatembetet. En slik modell ville tydeliggjøre skillet mellom etterforskning (politiets oppgave) og påtale (statens uavhengige vurdering av straffesakene)

Dette praktiserer våre naboland, og andre land i Europa. I Danmark er påtalemyndigheten helt atskilt fra politiet. Statsadvokaten har det overordnede ansvaret, mens politiet etterforsker.

I Sverige er påtalemyndigheten en egen myndighet, adskilt fra politiet, ledet av riksåklagaren. Åklagarmyndigheten tar selvstendige beslutninger i straffesaker. Også i Finland er påtalemyndigheten et eget organ (Åklagarmyndigheten), helt uavhengig av politiet.

I Tyskland er påtalemyndigheten (Staatsanwaltschaft) et selvstendig organ, men organisatorisk underlagt justisdepartementet, ikke politiet. Politiet etterforsker under ledelse av påtalemyndigheten. 

Mens påtalemyndigheten i Frankrike er en del av domstolsvesenet, men med sterke bånd til justis-departementet. Politiet har ingen egen påtalemyndighet.

Det er altså Norge som skiller seg ut ved at første nivå av påtalemyndigheten sitter inne i politiet. Våre naboland har valgt en klarere rollefordeling. Ved å flytte politiadvokatene inn i statsadvokatembetet beveger Norge seg i retning av samme modell, og møter internasjonale anbefalinger om uavhengighet.

Instruksjonsmyndighet

Utdannelsen til jurist er en ta mastergrad i juss eller rettsvitenskap ved et norsk universitet. For å bli politi i Norge, må en ha en bachelor i politifag ved Politihøgskolen.

Faglig instruksjonsmyndighet er retten til å gi pålegg og avgjørelser i enkeltsaker uten å ha personalansvar eller linjekommando over den som utfører pålegget. Faglig instruksjon betyr i denne sammenhengen å bestemme innholdet i konkrete saker.

Poenget er at påtalemyndigheten/juristen styrer hva etterforskningen skal belyse og hvilke metoder som er lovlige og nødvendige, ikke detaljene i politioperativ metode – for eksempel hvordan politiet rent praktisk etterforsker saken fysisk og teknisk. Alt dette for å samle og sikre spor for å sannsynliggjør sakens og dens sammenheng.

Forholdet mellom politifaglig arbeid og påtaleansvarlig sin instruksjonsmyndighet er altså at påtaleansvarlig/juristen har ansvar for å kontrollere at etterforskningen skjer innenfor lovens rammer, og at bevisene blir innhentet etter gjeldende lover – samt at tvangsmidler som pågripelse, ransaking og varetektsfengsling er i samsvar med straffeprosessloven. 

Juristen skal sørge for at saken kan føres for retten, mens polititjenestepersoner og etterforskere utfører oppdragene i praksis.

Politifaglig arbeid handler om hvordan oppdraget løses, basert på taktikk, sikkerhet, ressurser og kompetanse. 

Dette er operativt og fagspesifikt politiarbeid; hvordan man avhører, hvordan man gjennomfører pågripelsen, hvem som deltar, hvilke sikringstiltak som settes inn.

Dette styres altså av politioperative ledere (linjeledelse), ikke av juristen. Påtaleansvarlig (jurist) tar stilling til pågripelse, ransaking, tiltale, hvilken straffebestemmelse som brukes, og fører saken i retten. Påtaleansvarlig fremmer saken for behandling i retten.

Samarbeidet mellom erfarne etterforskere og nye jurister er best når alle kjenner sin rolle. Etterforskningsleder/erfarne etterforskere har politifaglig tyngde, metodekunnskap og praksiserfaring.

Skaper friksjon

I praksis kan dette skape friksjon, særlig når en nyutdannet jurist eller med begrenset erfaring insisterer på en strategi som ikke harmonerer med politifaglig erfaring. Erfarne etterforskere opplever at deres faglige vurderinger ikke blir lyttet til.

Et eksempel er forsvinningen/kidnappingssaken av Anne-Elisabeth Hagen (2018). Den har blitt kritisert for etterforskningsstrategi, uklar styring og uenighet mellom politi og påtale om tilnærming (var det kidnapping eller drap?). 

Dette er et ferskt eksempel på utfordringen ved at påtaleansvarlig jurist tar en bestemt kurs, mens erfarne etterforskere kan mene at andre metoder eller fokusområder er riktigere.

Utfordringen er at politiet i starten valgte å håndtere saken som en kidnapping med krav om løsepenger. Påtaleansvarlig jurist var sentral i å definere dette sporet, og man burde hatt et tydeligere drapsspørsmål som parallelt hovedspor mye tidligere.

Dette viser at juristens formelle instruksjonsmyndighet kan sette en strategisk kurs som hele etterforskningen må forholde seg til. Dersom den kursen er snever, kan viktige alternative spor få for lite oppmerksomhet. 

Politifaglig erfaring ble ikke fullt ut utnyttet i tidlig fase.

Tilsvarende valgte påtalemyndigheten en bestemt linje i håndteringen av anmeldelsene/etterforskningen i Ingebrigtsen-saken (2023), og hvor det i media og blant fagfolk har vært stilt spørsmål ved prioriteringer og vurderinger. 

Også her kan man se spenningen mellom juridiske beslutninger og politifaglige vurderinger. Flere familiemedlemmer har rettet alvorlige anklager mot trener- og farsskikkelsen Gjert Ingebrigtsen.

Påtalemyndigheten valgte her en restriktiv linje for etterforskning og straffesak. I dette tilfellet har de skutt spurv med kanoner. Kritikk har kommet fra både offentligheten, og enkelte fagmiljøer, om at politiet burde håndtert saken annerledes.

Saken illustrerer spenningen mellom juridiske vurderinger og politifaglige vurderinger. Juristen (påtalemyndigheten) har ansvaret, og kan instruere, men mangler etterforskningsmetodisk erfaring.

Vil tydeliggjøre

Å skille påtalemyndigheten fra politiet er nødvendig, fordi det skaper rolleavklaring og uavhengighet. I dag sitter påtalemyndigheten inne i politiet, med risiko for rollekonflikt. 

Et skille vil tydeliggjøre at påtale er en uavhengig juridisk kontrollfunksjon. Det styrker rettssikkerhet og objektivitet, og vil også gi internasjonal harmonisering.

Mange europeiske land har som nevnt en rekke ganger allerede et klart skille. Norge har fått kritikk for at påtalemyndigheten ikke er uavhengig nok fra politiet, og et skille vil bringe oss mer på linje med internasjonal rettsstatstradisjon.

Påtalemyndigheten har plikt til å være objektiv, også å vurdere bevis som taler mot tiltale. Når påtale er tett integrert i politiet, kan det skape fare for at juristen blir for nært knyttet til etterforskernes arbeid og perspektiv. Et organisatorisk skille gjør det lettere å holde en uavhengig vurdering av bevis og etterforskningsskritt.