«Regjeringen er mer opptatt av å trygge befolkningen i krig enn i fredstid»

Politiet blir avspist med 198 millioner kroner ekstra; et beløp som neppe en gang vil dekke de økte kostnadene ved årets lønnsoppgjør.

Det er tunge, trange og vanskelige tider i vente for etaten som har hovedansvar for å forebygge, etterforske og oppklare den stadig mer komplekse kriminaliteten i kongeriket.

Kronargumentet for å strupe tildelingen til politiet i en tid hvor bomber og granater sprenges i boligområder og gutter som knapt har kommet i stemmeskiftet tar på seg leiemordoppdrag, er at de foregående års budsjettildelinger har vært høyere.

«Med dette forslaget har politiets budsjett økt med 31 prosent siden vi kom i regjering i 2021. […] Med Arbeiderparti-regjeringens budsjettforslag, vil politiet få 27 milliarder kroner i 2026. Det er mye penger», slo justis- og beredskapsminister Astri Aas-Hansen fast da statsbudsjettet ble lagt fram.

Mens statsråden vifter med en formanende pekefinger og sier politiet nå må bruke pengene sine fornuftig og effektivt, er tonen diametralt motsatt i Forsvarsdepartementet.

«Et godt utgangspunkt», sier forsvarsminister Tore O. Sandvik om Forsvarsbudsjettet, som har økt med 72 prosent siden Arbeiderpartiet kom i regjering, og for 2026 vil utgjøre omtrent 112 milliarder kroner. Her er det med andre ord enda mer penger i vente.

Og la det være sagt: Ingen er uenige i at Forsvaret trenger opprustning slik den sikkerhetspolitiske situasjonen er i dag. Ei heller er det urimelig å kreve at politiet bruker pengene sine fornuftig.

Men det kan virke som at regjeringen er så opptatt av å forberede seg på en eventuell krig, at det går på bekostning av ansvaret for å sikre befolkningens trygghet i fredstid.

For det kommer ingen vernepliktige på åstedet etter at noen har brutt seg inn hjemme hos deg. 

Ingen løytnanter vil håndtere etterforskningen neste gang gjengkriminelle avfyrer skudd i et norsk boligstrøk. 

Ingen HV-soldater må utholde timevis med overgrepsmateriale i jakten på ofre og gjerningspersoner.

Alt dette – og mye mer – er det politiet som skal ta seg av. Et politi som står i en stadig bredere spagat mellom det samfunnet forventer og det de har kapasitet til å levere. Hvis spriket blir for stort, ramler de ansatte sammen, og hvem skal da ta jobben med å trygge innbyggerne i fredstid?

Det er en fortvilende situasjon for de mange dyktige lederne og ansatte i politiet å stå i en slik kontinuerlig skvis. Enda mer fortvilende må det være å oppleve at legitime og saklige bekymringer møtes med politiske floskler og praktisk-økonomiske skuldertrekk.

Mye av kritikken mot økonomistyringen til Politidirektoratet og etatens ressursutnyttelse er utvilsomt berettiget. 

Problemet er at mantraet fra skiftende politisk ledelse, som har blitt gjentatt til det kjedsommelige helt siden 22. juli 2011, handler om politiressurser som ikke finner hverandre, snarere enn ressurser som ikke finnes.

Det oppleves som en grunnleggende mistillit til at politiet i det hele tatt snakker sant når de peker på kapasitetsutfordringer. 

Det er neppe noen vitamininnsprøytning for arbeidsmoralen til politiansatte som føler disse utfordringene på kroppen.

Og om det faktisk er slik det blir framstilt, at politiet nærmest skusler bort milliarder av kroner uten at noen i den høyere myndigheten har tatt grep, er dette vel så mye et spørsmål om politisk unnfallenhet som sviktende økonomistyring.

Russland måtte invadere Ukraina før alvoret sank inn i Forsvarssektoren. Vi frykter kriminalitetsbildet må bli mye mer alvorlig før politiet blir gjenstand for den samme, nødvendige opprustningen.