DEBATTINNLEGG

Rusreform mot utstøting

Narkotikapolitikk, politiinnsats og narkotikadød. Rusreform 40 år på overtid?

Publisert

Dette er en meningsytring. Innholdet gir uttrykk for forfatterens holdning.

De som denne våren avgjør rusreformens skjebne, sitter med et historisk ansvar. Tilhengerne av den rådende narkotikapolitikken, med dens store vekt på kriminalisering og straff, har alltid hevdet at den virker, at den har ført til mindre utbredelse og bruk av narkotika.

Dette er og har vært selve hovedargumentet. Men – hvordan kan tilhengerne vite at politikken har viktige gode konsekvenser? Og hvordan kan de vite at politikken ikke også har alvorlige bivirkninger? Det kan de ikke; det finnes ikke faglig belegg for det. All behandling har bivirkninger – dette gjelder også på samfunnsnivå.

Forsvarerne av denne behandlingen – narkotikapolitikken – bevilger seg selv den luksus det er å ta æren for det gode og overlate ansvaret for alt det vonde til andre. Gjennom 25 år har Norge hatt blant Europas aller høyeste narkotikadødstall. Hvorfor spør ikke forsvarerne hvordan en narkotikapolitikk kan være vellykket samtidig med dette? Kan dødstallene henge sammen med behandlingen? Gjennom disse 25 årene har myndigheter og forskningsinstitusjoner forsøkt å forklare den norske narkotikadøden. Mange forklaringer har vært lansert, men selve narkotikapolitikkens mulige effekt er så vidt jeg vet ikke undersøkt.

Rusreformen er helt nødvendig og langt på overtid. Bevisbyrden ligger i dag på de som motsetter seg avkriminaliseringen som foreslås. Kriminalisering medfører stigmatisering, nedverdigelse, utstøting og fordømmelse. Det er jo dens hensikt. Kampen mot skadelig rusbruk må i stedet føres uten kriminalisering som sentralt virkemiddel, som det har vært i over 50 år. Resultatet kan, som vi kommer tilbake til, ingen være stolt av. Den som mener at den norske narkotikapolitikken har vært god, har mye å svare for. Jeg vil reise spørsmålet om Norges krig mot narkotika kan ha bidratt til å øke den samlede mengden lidelse, sykdom og død knyttet til bruk av narkotika.

Mangel på forskning

Som sosiologilærer ved Politihøgskolen i mer enn 16 år har jeg formidlet samfunnsvitenskapelig kunnskap til norske politistudenter. Et sentralt felt er rus og narkotikapolitikk. Jeg har tatt som selvsagt utgangspunkt at den norske narkotikapolitikken har vært utformet ut fra en målsetting om å bekjempe og minske den samlede mengden av sykdom, lidelse og død som bruken av ulovlige rusmidler har potensial til å påføre mennesker og samfunn. Gjennom alle disse årene har jeg ikke funnet faglig, vitenskapelig støtte for at politiets ressurs- og metodebruk bidrar vesentlig til dette målet, hverken for rusbrukeren eller samfunnet for øvrig. Men dette gjelder ikke bare politiet; hele den straffeorienterte, repressive og dominerende delen av den norske narkotikapolitikken fram til i dag mangler faglig støtte.

Det helt slående er fraværet av grundige undersøkelser av forholdet mellom metoder, ressursbruk og resultater i dette feltet. Rusreformutvalget har i sitt arbeid søkt grundig etter fagkunnskap – og kommet til samme konklusjon: Narkotikapolitikken støttes ikke av forskning. På et felt som roper etter grundig kritisk forskning, er dette en slående mangel. Hvorfor?

Kontrolltall

I 1984 ble det registrert 40 narkotikadødsfall. Dette året økte Stortinget maksimumsstraffen for narkotikalovbrudd til samme nivå som drap og landssvik: 21 års fengsel. Året etter leverte Willoch-regjeringen stortingsmeldingen «Om narkotikaproblemene og narkotikapolitikken». «Nullvisjonen» ble offisiell politikk: «Et narkotikafritt samfunn er regjeringens mål for narkotikapolitikken» og « … vi kan ikke akseptere narkotikamisbruk i noen form».

Fram mot år 2000 øker og intensiverer politiet og rettsvesenet kontinuerlig sin innsats i kampen for det narkotikafrie samfunnet. I årene fra 1986 til 2001 tidobles antall etterforskede narkotikalovbrudd. Disse tallene reflekterer ikke utbredelse, omsetning eller bruk av rusmidler: De er, ifølge politiet selv, kontrolltall. De er direkte resultater av politiets (og i noen grad tollvesenets) prioriteringer. Og her er det avgjørende å få med seg at hele veksten gjelder mindre alvorlige narkotikalovbrudd (bruk, besittelse og omsetning av små kvanta). Grov narkotikaforbrytelse svinger i hele perioden mellom 6–700 og cirka 1000 anmeldelser årlig.

Overdoser

Hva skjedde samtidig med de alvorligste konsekvensene av narkotikabruk? I nøyaktig samme tidsrom økte narkotikadødsfallene fra 45 i 1985 til 405 i 2001. Denne økningen skjedde år for år, først sakte, men fra 1989 – da tallet på forulykkede igjen var på 45 – i skremmende tempo.

I 1990 gikk det opp til 90; i 1992 til 104; i 1994 til 124; i 1996 til 204. Veksten fortsatte, det verste gjensto. I 1998 døde 282 mennesker av narkotikaforgiftning, to år etter mistet 374 livet på denne måten. Det katastrofale klimakset kom altså i 2001 med 405 narkotikadødsfall. I årene mellom innføringen av 21 års fengsel i 1984 og kriseåret 2001 døde 2592 mennesker av narkotikabruk, ifølge offisielle tall.

Denne grafikken er laget av Klassekampen i forbindelse med at Åsmund Birkelands kronikk først ble publisert der, og republisert med tillatelse.
Denne grafikken er laget av Klassekampen i forbindelse med at Åsmund Birkelands kronikk først ble publisert der, og republisert med tillatelse.

Det vi kan se i denne perioden, er et sjeldent og slående empirisk sammenfall: Innsatsen i narkotikabekjempelse og antallet dødsofre mangedobles samtidig: begge deler tidobles – i samme tidsrom og med tilnærmet samme veksthastighet. Slike sammenfall ville på andre felt vekke stor interesse (og alvorlig bekymring), siden de indikerer at det kan være en sammenheng mellom de to fenomenene. Hvem har forsket på dette? Stilte man spørsmålet om den intense jakten på rusbrukere (nesten alle sakene gjaldt dem) faktisk kunne bidra til en forverring av situasjonen deres, som igjen økte risikoen for og dermed forekomsten av overdoser? Det man gjorde, år etter år i hele dette tidsspennet, var å øke og intensivere bruken av politi, kontroll, pågripelser, bøter og fengsel. Mer og mer av samme medisin, mens dødstallene bare vokste og vokste. Hvorfor søkte man ikke kritisk faglig kunnskap i denne situasjonen? Har narkotikakrigen vært drevet av en tro som ikke tålte vitenskapelig undersøkelse?

Uten sosialt sikkerhetsnett

Sosiologisk basiskunnskap om mennesker og samfunn gir grunn til å anta en sammenheng: Vi vet at fordømmelse, fornedrelse og utstøting, skam og sosial isolasjon er livsfarlig. Helt bokstavelig – for alle mennesker. Man kan fint dø av det – også uten rusmidler. Samtidig er alt dette sentrale, direkte og villede elementer i norsk narkotikapolitikk. Det ligger i selve bruken av politi på jakt, av straff, som er samfunnets sterkeste måte å fordømme normbrudd. Å straffedømmes, ja bare å bli tatt av politiet for en liten narkotikasak, er å brennemerkes, skyves ut av samfunnet.

Vi senker stemmen når vi forteller om barnet til den og den som er pågrepet med hasj, når vi forteller om noens far eller bror som soner en fengselsdom. Straffen virker ikke bare gjennom det den gjør med den som straffes direkte: Jo sterkere den uformelle fordømmelsen av lovbruddet er, jo større er konsekvensene for den som dømmes. Hvor mange narkotikastraffedømte lever ikke i skyggen av straffen resten av livet? Nettopp derfor må avkriminalisering gjelde all bruk og besittelse – ikke bare «slitne og syke rusavhengige ».

Har ting blitt mye bedre de senere årene? Hvert eneste år etter katastrofeåret 2001, dør det mellom 250 og 300 mennesker av narkotika: i løpet av årene 2002–2019 gjelder det samlet 4815 mennesker. Narkotikadøden forteller om mye. Den vitner om lidelse, ja nød, hos mange, mange flere enn de som faktisk er døde. Kan noen med moralsk rett si seg fornøyd med en politikk med en mulig redusert utbredelse av narkotika som resultat, når dødstallene, sykdommen, lidelsen og elendigheten er slik som dette? Hvis narkotikapolitikken har slike bivirkninger, blir det en rendyrket utilitarisme om man sier at: Ja – det er verdt det. I velferdsstaten Norge har mennesker med narkotikarusproblemer gjennom tiår vært støtt ut av fellesskapet, henvist til å forkomme i gater og i portrom, i hospitser, alvorlig syke, uten penger, uten sosialt sikkerhetsnett, fordømte, utstøtte. De har vært jaget, dyttet, drevet fra sted til sted i byene. Hvordan har det vært mulig for samfunnet vårt å akseptere at mennesker som ruser seg ulovlig, av grunner vi ikke kan vite, helt fysisk skal gå til grunne, utstøtte rett for våre øyne? Historien om den norske narkotikapolitikkens menneskesyn og behandling av de mest sårbare er ikke skrevet og dokumentert enda.

Nødvendige sosiale ressurser

Den repressive narkotikapolitikken overfor rusbrukere har slått feil. Vi må rett og slett bort fra kriminalisering og straff for bruk og besittelse. Hvordan skal politiet kunne skille mellom hvem som skal kontrolleres og anmeldes, og hvem som skal slippe dette? Politiet verken har eller bør ha forutsetninger for, og mandat til, dette. Det åpner for vilkårlighet, rettsløshet. Et opplagt poeng er dessuten at man nødvendigvis må ruse seg ulovlig og dermed straffes mye før man kan oppnå å slippe straff. Veien dit er livsfarlig. Å true med bøter og mulig (fengsels) straff, er å true med vårt samfunns bannlysing. Gjennom rettsforfølgelse, siktelse og dom, tilføres mennesker skade – som ikke repareres av gode tiltak under soning eller annen avtjening av straff. Man skader deres nødvendige sosiale ressurser. Alle trenger vi et minimum av aksept. Ikke av hjelpeapparatet eller kriminalomsorgen, men av samfunnet. I vårt samfunn er brudd på normene om rusmidler opphøyd til kardinalsynd, og den som begår slik synd, risikerer undergangen. Farlig rusmiddelbruk må bekjempes uten trussel om dette.

Denne kronikken ble først publisert i Klassekampen.