«Politiet står i en perfekt storm, men har ikke båter»

Politiet står midt i en perfekt storm.

Vi har aktive, kriminelle nettverk med internasjonale forgreininger over hele landet. Den alvorlige ungdomskriminaliteten følger i kjølvannet av konfliktene mellom dem. Granatangrep. Kidnapping. Bomber. 

Dette er ikke ungdommenes krig, men de lokkes inn med løfter om penger, omsorg og status fra kyniske bakmenn som ikke har ungdommenes beste i tankene.

Slik regjeringen selv skriver i statsbudsjettet: 

«Norge står i den mest alvorlige tryggleiksituasjonen siden andre verdskrigen.»

Politiet har ansvaret i den blå sonen, en sone som mange aktører ser er sårbar. En sone der ikke bare sjansene for angrep øker for hver dag, men hvor angrep faktisk skjer. 

Et ansvar vi verken har nok personell, kompetanse eller utstyr til å håndtere.

På en rundreise i Troms lyste gule skilt med drone- og andre ulike forbud mot oss, men politiets mulighet til å forfølge overtredelser er minimale. Hvordan skal man forfølge en drone sendt fra en båt, uten politibåt?

Vi har et politi som sliter kraftig på en rekke områder. Mange forlater etaten, særlig de unge. Det er store problemer knyttet til etterforskning, og beredskapen er syltynn utenfor de største byene. 

Forebyggende politiarbeid er i praksis ikke-eksisterende. I statsbudsjettet er den eneste satsingen under overskriften «Førebygging av barne- og ungdomskriminalitet» et hurtigspor for unge lovbrytere.

Forebygging skal med andre ord skje etter at noe kriminelt har skjedd.

Dette står i sterk kontrast til det mange har påpekt over tid: Publikum påpeker det. Riksrevisjonen påpeker det. Evalueringer, media, tillitsvalgte, ledere og ansatte påpeker det.

Aldri har vi hatt så mange tydelige ledere som forteller om virkeligheten. Om hverdagen. Nøkternt, faglig og troverdig. 

Som forteller om spagaten mellom det som forventes og loves. 

Som ser hvordan de ansatte skal levere på flere oppgaver med færre ressurser. 

Som kjenner på at lojalitet ikke bare går oppover, men også ned til sine ansatte. 

Aldri har vi hatt så mange ledere som formidler dette på en så god måte.

Regjeringen ser det. Regjeringen følger nøye med. Men regjeringen handler ikke. At det ikke kom ekstra midler til politiet i statsbudsjettet, var dessverre ikke uventet. Alvoret har ikke sunket inn. 

Man er mer opptatt av å forsikre oss om at vi ikke har svenske tilstander og at «sånn skal vi ikke ha det i Norge». Men vi har det sånn. Vi har advart lenge. Nå står vi midt i det. 

Og den lenge etterlengtede langtidsplanen ser ut til å bli nok en effektiviseringsplan hvor den interne bruken av pengene er det som skal demme opp for den perfekte stormen vi står i.

Mindre kurs- og reisevirksomhet skal berge politiet, en etat hvor det ute i etaten ikke lenger kan serveres Twist på et ledermøte, fordi man ikke har råd til det lenger ned i organisasjonen.

Å fortelle politiansatte, som lever i denne virkeligheten hver dag, at de ikke blir trodd, det er et slag i magen. Det svekker motivasjonen. 

Å fortelle lederne som er ærlige om situasjonen at de ikke blir trodd, det gjør det enda verre.

I valgkampen var regjeringens slagord «Trygghet». Det eneste jeg er trygg på nå, er at det kommer til å bli verre. For det må visst bli verre før det kan bli bedre. 

Vi skal ikke lære av andre, som har advart oss. Vi skal feile selv. Det kommer til å koste, og jeg frykter at det handler om mer enn kroner og øre.

Vi har en perfekt storm. Men vi har ikke båter.