«Samvirke må tilrettelegges ovenfra – men bygges nedenfra»

I Norge skal alt arbeid med samfunnssikkerhet og beredskap bygges på fire grunnleggende prinsipper: ansvar, nærhet, likhet – og samvirke. Sistnevnte ble vedtatt etter 22. juli 2011, som et tydelig svar på behovet for bedre samhandling i kriser. 

I årene siden har samvirkebegrepet gått igjen i rapporter, handlingsplaner og taler. Fremdeles står et spørsmål sentralt: 

Hva betyr egentlig samvirke – og hvordan får vi det til i praksis?

Samvirke handler om noe mer enn samhandling og samarbeid. Det handler om å utvikle en felles forståelse, å bygge tillit og kommunisere effektivt når det gjelder som mest. Det er mer enn å stille på samme oppdrag – det handler om å trekke i samme retning, med felles mål og delt ansvar.

Fellesskap som redningsline

Under Redningskonferansen i 2024 sa statssekretær Even Eriksen at «samvirke er den eneste løsningen for vårt langstrakte land». Det har han rett i. 

I et land med store avstander og begrensede ressurser er vi avhengige av at politi, helse, brann, frivillige og andre beredskapsaktører jobber sømløst sammen.

Redningstjenesten er et tydelig eksempel på samvirke i praksis: Den eksisterer ikke som en egen organisasjon, men som et fellesskap av ressurser som trer sammen når liv står på spill – og som løses opp når oppdraget er over.

For at dette skal fungere, må systemet være bygget på gjensidig forståelse. Vi må kjenne hverandres roller, behov og begrensninger. Det får vi ikke til gjennom dokumenter og direktiver alene.

Samvirke må bygges lokalt

Tora Aasland skriver i sin doktoravhandling at samvirke ikke kan pålegges ovenfra, men må bygges nedenfra – gjennom relasjoner, tillit og felles trening. 

Samvirke er en arbeidsmetodikk, ikke et styringsprinsipp. Det krever nærhet til praksisfeltet og forståelse for lokale forhold.

Likevel ser vi at de frivillige aktørene, som er selve bærebjelken i norsk redningstjeneste, tidvis møter stengte dører. Det kan handle om økonomi, lover, eller manglende handlingsrom.

Frivilligheten presses av systemet

Da Totalberedskapskommisjonen anbefalte økt satsing på frivillige beredskapsaktører, vedtok Stortinget en styrking på 100 millioner kroner fordelt over åtte år. Det er et viktig signal. 

I statsbudsjettet for 2026 foreslås en økning på 3,1 millioner kroner til den frivillige redningstjenesten. Etter prisvekst utgjør det knapt halvparten reelt. 

Flere organisasjoner advarer om at staten snakker varmt om samvirke – men ikke følger opp med midler som står i stil med frivillighetens reelle ansvar. 

Uten tilstrekkelige ressurser til utstyr, kompetanse og rekruttering svekkes beredskapen. Ikke i teorien, men i praksis.

Samtidig ser vi lokale eksempler på manglende forståelse for hvordan beredskap faktisk bygges. 

I Telemark fikk Vinje og Haukeli Røde Kors nylig avslag på å trene i verneområdet på Hardangervidda. Som følge av dette trekker organisasjonen seg fra aksjoner i området. 

Begrunnelsen er enkel: mannskapenes sikkerhet. For å kunne redde liv i krevende terreng, må de få trene i det samme terrenget. Å nekte øving i områder man forventes å rykke ut i, undergraver både beredskap og tillit.

I flere andre verneområder er det kommet opp med en ordning der beredskapsaktørene får lov til å trene et begrenset antall timer. Et eksempel på at man har forsøkt å finne en løsning som forener begge hensyn.

Et system bygget på frivillig innsats

Den norske redningstjenesten hviler i realiteten på frivillig innsats. Uten de frivillige ville staten hatt et betydelig beredskapshull – særlig innen søk og redning i krevende terreng. 

Politiet har verken nok mannskaper, utstyr eller kompetanse til å gjennomføre større søk alene. 

Når noen forsvinner i fjellet, skogen eller marka, rykker de frivillige ut – med hunder, droner, snøscootere og lokalkunnskap som det offentlige ikke innehar selv.

Likevel oppleves det ofte at de omtales som en ressurs som kan «kalles inn ved behov», fremfor som en integrert del av beredskapen. Det er en misvisende beskrivelse. 

Systemet for søk og redning fungerer fordi frivilligheten holder det i gang. Staten eier planverket – men det er frivilligheten som får det til å virke.

Styrken ligger i menneskene, ikke systemet

Myndighetene må sikre tydelige rammer, stabile finansieringsordninger og forutsigbare treningsvilkår. Derimot må tilliten, relasjonene og metodikken utvikles lokalt, i møtet mellom mennesker, på øvelser og i felt.

Når frivillige organisasjoner presses av byråkrati, manglende finansiering eller urealistiske krav, svekker det hele beredskapskjeden. 

Reelt samvirke krever at de som faktisk står i stormen, får mulighet til å øve, lære og bidra på egne premisser.

Vi liker å si at Norge har en sterk beredskap. Men styrken ligger ikke i planene – den ligger i menneskene som får dem til å virke. 

Samvirke kan ikke vedtas, det må bygges. Og det bygges på tillit.