«Vedkjenner man seg at man faktisk har brutt menneskerettighetene?»

Vi i OMOD – Organisasjonen mot offentlig diskriminering, har arbeidet med å sette søkelys på problemet siden starten av 90-tallet. 

Og håper denne saken kan føre til at norsk politiet på alvor ser innover og tar grep for å endre praksis i deres gjennomføring av personkontroller, som beviselig bygger på etnisk baserte fordommer og har diskriminerende konsekvenser.

Ikke et nytt fenomen i Norge

I 1993 startet OMOD arbeidet med å vise at etnisk profilering var et problem i Norge. Det var få som trodde på at dette var reelt, dermed startet man med underskriftskampanjen «Stopp trakassering av fargede» som samlet inn 5000 underskrifter av etniske minoriteter i Oslo. 

Dette var et tydelig signal på et fenomen som brått er usynlig for dem som ikke opplever det.

Noe av problemet med etnisk profilering i Norge er at det impliserer at norsk politi har noen grunnleggende blindsoner, ukultur eller kunnskapsmangel. Elementer som kan være vanskelig å anerkjenne i et land der tilliten til offentlige institusjoner, kanskje særlig rettstaten, er meget høy. 

I tillegg forbinder vi diskriminerende politiarbeid gjerne med land vi ikke liker å sammenligne oss med.

I 2023 lanserte Redd Barna og Antirasistisk senter rapporten «Første gang jeg ble stoppet av politiet var jeg 12 år» . Det er en kartlegging av hvordan ungdommer og unge voksne med minoritetsbakgrunn opplever politiet, og hvordan negative møter med politiet påvirker deres psykiske helse. 

Funnene forteller oss at unge med minoritetsbakgrunn i og rundt Oslo opplever å bli stoppet oftere av politiet enn befolkningen for øvrig. Dette underbygger i følge rapporten tidligere studier fra blant annet Likestillings- og diskrimineringsombudet og Politihøgskolen.

Saken som fikk sin avgjørelse 14. November handler om Awon Amidu som ble stoppet 10 ganger av politiet i Trondheim mellom 2015 og 2022.

Han klagde saken inn til Diskrimineringsnemnda i 2021 og fikk medhold i at politiet stoppet han på grunn av hans etnisitet. Amidu søkte så erstatning fra politiet, men fikk avslag. 

Dermed valgte han å gå rettens vei for blant annet «å belyse manglende rettslige mekanismer for ofre for diskriminering» som det stod i den aktuelle pressemeldingen Amnesty International Norge sendte ut i forbindelse med saken. 

Amnesty var partshjelp for Awon Amidu og advokatfirmaet Hjort som tok saken.

Store konsekvenser for de som opplever det

Flere forskere i Norge har skrevet om møter mellom minoritetsungdom og politi, og hvordan opplevelser av urettferdighet skaper mistillit. 

Randi Solhjell (2019) har i «Hele skolen trenger ikke den oppmerksomheten» - etniske minoriteters opplevelser av politiets skolebesøk på Oslos østkant, skrevet om hvordan ungdommer med minoritetsbakgrunn opplever politibesøk på enkelte videregående skoler. 

Anne Britt Juve og Jon Horgen Friberg ( 2017) gjennomførte en undersøkelse med FAFO der tallene viser at særlig førstegenerasjons unge innvandrere har lavere tillit til politiet enn befolkningen for øvrig.

I 2022 lanserte Likestillings- og diskrimineringsombudet rapporten «Kontroller uten kontroll» - en kartlegging av etniske minoriteters møte med norsk politi, og en menneskerettighetsvurdering av lovverk og praksis. 

Der fremkommer det at «vi tar ikke stilling til om politiet bryter loven i hvert enkelt tilfelle. Men vi kan gjennom 44 intervjuer og en spørreundersøkelse ved flere skoler løfte frem at de med annen etnisk bakgrunn opplever seg i større grad kontrollert av politiet enn befolkningen for øvrig».

Videre sier rapportens innledning «at politiet ikke har tilstrekkelige kontrollmekanismer for å avverge og forhindre etnisk profilering» .

Det er vanskelig å anslå omfanget av etnisk profilering, men vi kan likevel se til forskningen, undersøkelse og rapportene som er skrevet, og anerkjenne at dette er et reelt problem i Norge.

Og ikke minst anerkjenne konsekvensene som flere av de nevnte rapportene melder om. Opplevelser av å bli mistenkeliggjort skaper følelse av utenforskap og sliter på tilliten mange av de unge har til politiet.

I Rettstaten Norge er tillit et nøkkelord, et fenomen vi ikke har fått som en gave fra oven, men et sosialt lim som holder oss sammen på tross av forskjellige meninger, preferanser, holdninger og hudtoner. Som er jobbet frem nettopp ved at vi tar som utgangspunkt at vi har tillit til de fleste rundt oss.

I en tid der vi ser et volds- og kriminalitetsbilde som blir grovere og grovere har vi ikke råd til å kaste deler av befolkningen ut med badevannet hva gjelder tillit og tilhørighet.

Politiets praksis og arbeidsmetoder er svært viktig for tryggheten befolkningen opplever, og den tryggheten bør heller ikke ha en tilleggsakse der etnisiteten din avgjør i hvilken grad du opplever nettopp tillit. 

At unge med minoritetsbakgrunn opplever å bli mistenkeliggjort skaper mistillit, og mistenkeliggjøringen er et problem for rettsikkerheten i seg selv. 

Dette bør vi ta på alvor og la dommen i tingretten være en rettesnor.

Politiet må fortsette og ansvarliggjøres

Det holder ikke å kun anerkjenne fenomenet, vi må kreve bedring og utvikling fra de aktørene det gjelder. 

Vi mener politiet må holdes ansvarlig og se til egen praksis, finnes det retningslinjer eller rammer som man kan ta i bruk for å hindre at etnisk profilering skjer? FN kritiserte Norge i 2018 for manglende loggføring av personkontroller, og ser dette som indirekte diskriminering.

Er politiet pålagt å loggføre personkontroller i dag? Hvem rapporterer tjenestepersoner til etter endt vakt der de har foretatt en eller flere personkontroller? Det er jo dette LDO påpeker da de mener politiet mangler tilstrekkelige kontrollmekanismer for å hindre etnisk profilering.

At institusjonen med som håndhever loven og har voldsmonopol ikke kontrolleres gjør at fenomener som etnisk profilering får grobunn, det ser vi at de nevnte rapportene, men og av saken til Awon Amidu.

Ansvarliggjøring er essensielt her. Det samme er at det stilles betydelige krav til politiets gjennomføring av personkontroller; hvilken hjemmel stoppes jeg med? Og hvor loggfører du kontrollen slik at jeg har bevis på at jeg ble stoppet?

Staten er dømt for at politiet har bedrevet diskriminerende kontrollpraksis. Tas dette opp i Trondheim politidistrikt? Og vedkjenner man seg at man faktisk har brutt menneskerettighetene? 

Det er ingen grunn til å ikke lære av dette.

Vi er kanskje verdens mest likestilte land mellom kjønnene, vi har en vei å gå når det kommer til etnisk likestilling.