«Framtidens politibetjent: Trenger Norge politimester Bastian eller Judge Dredd?»

Politirolleutvalget skal revurdere politirollen og politiets funksjon for framtiden, et arbeid som sist ble gjort i 1981. 

Men evner det nye utvalget å ta inn over seg den sikkerhetspolitiske situasjonen verden befinner seg i, og objektivt vurdere hvilken politirolle Norge trenger, og ikke nødvendigvis ønsker?

I 1978 framhevet Peter Manning to ulike roller for politiet. Én rolle/funksjon hvor fokuset var opprettholdelse av loven – en lovens vokter. Den andre rollen, beskrevet som «peacekeeper», hadde mer fokus på å sørge for ro og orden uten det mer aggressive «law enforcement». Samtidig påpekes det at:

«Som alltid vil politiets rolle i samfunnet ikke bare bli påvirket av forandringer i kriminalitetsbildet og politiets oppgaver, men i like stor grad av politikk, økonomi og samfunnsmessige forhold.»

Preget av verdensbildet

For de som følger med i mediebildet og debatten om politiets rolle og funksjon, herunder i krise og konflikt, er sitatet en selvfølge. Politiet er og blir preget og formet av den verden vi til enhver tid lever i. 

Men hva med framtiden? Vil Norge trenge mer nærpoliti og «myke» politifolk? Med kanskje et litt for stort fokus på å unngå konfrontasjoner med for eksempel kriminelle som opererer på vegne av fremmed stat med stort voldspotensiale?

Eller må vi innse at det Norge trenger framover er tøffe politifolk som uredde går inn der andre går ut? Eller kan en slik polititjenestemann bli «litt for mye Møllers tran»? 

Norge har nå gjennom det nye politrolleutvalget en gylden mulighet til å stake ut en fornuftig kurs og definere en politirolle som tar flere hensyn samtidig.

Ytterpunktene

Alle kjenner politimester Bastian fra Kardemomme by, tett integrert i lokalsamfunnet, respektert og god likt av de aller, aller fleste. 

På mange måter er han inkarnasjonen av en klassisk «community orientated police officer». Bastian tilkjennegir mange av de politikvalitetene en ønsker og foretrekker hos en tjenestemann som virker tett sammen med de han skal beskytte og samfunnet han skal trygge.

Konfrontert med forbrytelser angivelig utført av en organisert bande på tre, gjør han et poeng av å skrive i boken sin. Men ikke så mye mer. 

En kan muligens si at han er ekstremutgaven av hva som menes med samtykkemodellen for politiet, slik Liv Finstad har beskrevet den.

Bastian eksemplifiserer et slags idealistisk bilde på politirollen i tråd med beskrivelsen fra politirolleutvalget anno 1981. En slags ønsket politibetjent, hvor en må håpe at samfunnet forblir fredelig.

Særdeles operativ

En svært annerledes polititjenestemann er Judge Dredd. Han er en særdeles operativ politibetjent, i en dystopisk framtid organisert i Mega-cities. 

Politibetjentene er også de facto dommere med myndighet til både å arrestere, dømme og eksekvere straff, i et samfunn med stor aksept for bruk av fysisk makt og svært kontant utøvelse av tjenesteplikten. 

Våpenet til Dredd heter illustrativt nok «lawgiver» samtidig som han er rettskaffen og vurderer tiltak tilpasset den kriminelle handlingen, uavhengig av stand og klasse til utøver.

Dredd har klare divergerende egenskaper sammenlignet med Bastian, og han framstår svært militaristisk, autoritær og ikke ønsket ut ifra de definerte normer og regler vi har for dagens norske utøvelse av politiyrket. 

På den andre siden er han svært handlekraftig, og der Bastian vegrer seg for å gripe inn på grunn av en løve, ville Dredd ha konfrontert faren, pasifisert løven og arrestert – eller drept – den kriminelle banden uten videre betenkeligheter.

Hva trenger Norge?

Så hva trenger Norge i en usikker framtid? Det er mange attraktive trekk ved Bastian, og en vil komme langt med dialog. Selv i spissede situasjoner kan riktig måte å kommunisere på ha en effekt.

På den andre siden oppleves dagens samfunn som mer voldelig enn tidligere, selv om dette kan diskuteres. 

Den internasjonale trenden peker likevel mot mer vold med kriminelle nettverk som tilbyr både vold og kriminalitet som en tjeneste, slik Politidirektorat har beskrevet.

En snakker videre om «den blå sonen», perioden før utbruddet av krig, hvor det er samfunnets sivile maktapparat som har ansvaret for å verne og beskytte. Norge er ikke i krig, men den dype freden er passé. 

Behovet for et handlekraftig politi med et robust mandat som evner å beskytte samfunnet, verne om viktige verdier og trygge borgerne, tyder på at en kanskje trenger Dredd.

Forventninger og krav

Min oppfatning er at Bastian fort vil komme til kort i et slikt samfunn, selv om en neppe vil innrømme at det trengs en passende dose Dredd. 

I tillegg er det ulike forventninger og krav fra samfunn, næringsliv og innbyggere som føler eller opplever utrygghet, hvor en ikke kan tillate seg å være passiv og bare «notere i boken».

På den andre siden er Dredd svært autoritær med en framtoning som vil kunne oppfattes som truende også for lovlydige borgere, i strid med 1981-prinsippene. 

Mange vil nok ønske seg en trygg og god Bastian, men vil gjerne ha Dredd når kriminelle utøver kriminelle handlinger og bruker ekstrem vold eller sågar terror.

Varierende samfunnsmessige utfordringer og endringer i verden gjør det derfor vanskelig å finne én type politimann som utfyller alle ønsker og behov. 

Dagens politirolleutvalg står med andre ord ovenfor er krevende og vanskelig oppgave med en usikker verden som bakteppe. Pluss en sikkerhetspolitisk situasjon som ikke ser ut til å bedre seg.

Nærhet til publikum har en verdi, det er de fleste er enige om. Akkurat det kan være vanskelig med Dredd, som framstår som en svært autoritær «law enforcenmt officer» og «tough on crime». 

Han er ikke særlig myk og folkelig, som kanskje er noe en egentlig vil ha. Men dette skal altså det nye politirolleutvalget undersøke.

Finnes en konklusjon?

Er det mulig å ha begge roller representert i et framtidig politi? Nærpolitibetjenten Bastian og den operative Dredd med ulike oppdrag basert på spesialisering og et adekvat fokus på hvem og hva politiet er? 

Det er lett å se at en definitivt ønsker seg Bastian med den nærhet og trygghet han representerer. Så kan en håpe at en ikke trenger Dredd. 

Politiet har et samfunnsoppdrag som både skal beskytte innbyggerne, men det skal også trygge staten.

På den andre siden har det eksempelvis kommet byutviklingsprosjekter som involverer politiet som rådgiver for å kunne forebygge negative utviklingstrekk, uten å militarisere politiet med en dreining mot Dredd som rollefigur. 

Politirolleutvalget vil åpenbart være med å påvirke hvordan politiet kan forme og influere slike utviklingstrekk gjennom å definere og rammesette hvordan utførelsen av funksjonen som samfunnets sivile maktapparat skal være med ulike rollefunksjoner.

Må løfte fram politiverdiene

Potensielt evner utvalget å gjøre gode, objektive vurderinger. En ekstremvariant av Bastian med ensidig fokus på «myke verdier», dialog, passivitet, liten vilje til å håndheve loven, mangelfull opplæring og kompetanse innen de skarpe politidisipliner, vil være en feil retning etter min vurdering. Dersom det skulle bli konklusjonen til utvalget.

Samtidig er det viktig at utvalget bruker muligheten til å løfte fram politiverdiene til et liberalt demokrati, som bidrar til å sikre politiets legitimitet, opprettholde aksepten i befolkingen og et politi ikke fremmedgjort. 

Norge er langt unna Mega-City, men Kardemomme by er også dessverre passé slik verden er i dag, etter min mening.

Hva utvalget kommer fram til gjenstår å se. Kanskje har Norge behov for begge rollene i en slags hybridvariant? 

Eller en spesialiserer politirollen og har ulike tjenestemenn til ulike oppdrag?

Eller kanskje vi trekker nisselua godt ned og satser alt på den trygge og koselige Bastian – og roper høyt på Dredd når lua blir dratt av og vi lurer på hvor han er nå som vi trenger ham.