«Synlig politi er viktig for trygghet og forebygging. Mange innbyggere i Oslo savner det.»

Når vi har hengt på torg og andre møteplasser, har det ofte vært en overvekt av ungdommer og unge voksne. Og oftest gutter eller menn. 

Nesten aldri har vi møtt på politiet utenfor bilen – bortsett fra da de løp etter noen lokale «gangstere».

I en by som Oslo, der t-banen både er det viktigste transportmiddelet og en «møteplass», er heller ikke politiet å se her. 

Kanskje er fraværet av nærpolitiet et større problem enn vi aner?

Da vi for noen år siden snakket med ansatte og elever på en skole i et område som har gått fra «utsatt» til «prioritert» (slik politiet i dag ordlegger seg), satte de ord på noe relevant: 

Før kom politiet innom skolen for å slå av en prat og skape tillit hos ungdommene. Elevene mente dette bidro til å skape trygghet i nærmiljøet.

«Nå kommer politiet bare hvis det har skjedd noe», ble vi fortalt. Nedprioritering av skolebesøk ble forklart av en lærer på skolen med politireformen, som medfører at politiressursene nå er fordelt på et større geografisk område og at de derfor ikke er har mulighet til å prioritere den typen forebyggende arbeid.

Ressurser og prioriteringer

Interessant nok har en rekke ansatte i norsk politi vært innom mye av det samme når jeg har snakket med dem i arbeidet med et forskningsprosjekt der grensekryssende kriminalitet står sentralt. 

Flere har vist til politireformen, mens andre har snakket mer generelt om ressurser og prioriteringer. Et illustrerende eksempel er politilederen som ga følgende situasjonsbeskrivelse:

«For å unngå svenske tilstander er ressursene avgjørende. Da man må ha tid. Det er krever mye innsats for å få oversikt, for å kunne grave seg dypt nok ned, men så er vi så tynt spredt utover. Da blir vi jo ikke gode på noe. Med så få ressurser, så kan vi bare bedrive brannslukking av det som er prekært. Vi får ikke drevet med forebyggende innsats over tid.»

Debatten tok av

Etter en kronikk av Elisabeth Myhre Lie, tok debatten om barne- og ungdomskriminalitet igjen av, noe den ofte gjør når «volden eksploderer». Sentrale temaer er kriminalitetsforebygging og i hvilken grad straff «virker». 

Lie hevdet at «hvis vi skal klare å stoppe rekrutteringen og forebygge ungdomskriminalitet, må vi møte disse barna med trygghet, ansvar og fellesskap, ikke straff».

Justiskomiteens leder kritiserte så Lies hovedpoeng om at «straff ikke virker». 

Forbundslederen i Norges Politilederlag var blant dem som deretter kritiserte politikerens debattstil, men vektla også at «forebygging er politiets hovedstrategi.»

På Politiforum.no var så tre forskere ute og kom med denne analysen av hva som kan virke positivt – altså når man skal forklare en «nedgang i ungdomskriminaliteten». 

En del av samfunnet

Det henger sjeldent sammen med «endringer i straff», hevdes det. Snarere må vi se til «endringer i omfanget av daglig sosial kontroll, motivasjonen for å begå kriminalitet og tid som brukes i miljøer hvor det er risiko for å begå kriminalitet».

Om vi ser bort fra støyen, kan vi trekke noe viktig ut mange av debattbidragene. Nemlig hvor viktig det er at alle er en del av samfunnet. Et samfunn med noen kjøreregler. 

Å opprettholde normer og lover i hverdagen vil ofte kreve oppsynspersoner som kan irettesette eller «straffe». 

Et banalt eksempel kan være hvordan dommere på fotballbanen kan utstede både gule og røde kort – noe som trolig har en viss nedkjølende effekt på spillerne.

Nødvendige regler

Om vi som sosiale dyr skal omgås uten for mye friksjon og frustrasjon, er altså regler nødvendig. Våre oppfatninger av hva som er riktig og galt å gjøre, kan formes og reguleres innenfor husets fire vegger – et eksempel er foreldres oppdragelse av egne barn. 

Dessuten, at unge påvirkes av sine jevngamle naboer, ligger som et premiss i mye av den internasjonale «nabolagseffektforskningen».

I tillegg er det grunn til å tro at vårt videre sosiale omland kan bidra både positivt og negativt, både for voksne og barn. Selv om venner (og familie) kan lære oss storsamfunnets regler, kan de også lære oss at regelbrudd er greit eller fornuftig, slik en forsker som Wikström har hevdet.

Det er også relevant at vi i visse situasjoner kan begå regelbrudd, enten fordi vi ikke tenker veloverveid og blir justert av andre tidsnok, eller fordi vi følger etter våre venner for spenningens skyld.

Sosiale relasjoner

Det å se nøyere på de sosiale relasjonene folk inngår i eller de sosiale feltene vi styrer unna, er viktig. I en av byforskningens klassiske «ghettostudier», beskrev Hannerz hvordan enkelte foreldre aktivt søkte å skjerme egne barn mot uheldig påvirkning av nabolagets mer kjente uromakere.

I en ny studie argumenterer Ludwig godt for at det særlig er vårt sosiale miljø som virker forebyggende på den kriminaliteten som ikke primært er profittdrevet eller på den volden som begås av sosiopater. 

Mens to nabolag kan være like med hensyn levekårsutfordringer, «etnisk sammensetning» og en rekke andre tenkbare ting (som at nabolagene patruljeres av politi fra samme politidistrikt), kan nabolagene likevel ha høyst ulik voldsprofil.

Ludwig hevder at det særlig er den sosiale kontrollen eller nabolagets kollektive vilje til å gripe inn eller korrigere uønskede handlinger, som forklarer hvorfor. Interessant nok, har det samme vært dokumentert i tidligere studier fra Sverige. 

I tillegg til beboere og næringsdrivende, trekkes politi og vektere frem som viktige kriminalitetsforebyggere av Ludwig.

Forskning gir råd

I Oslos mest utsatte nabolag, virker likevel slike oppsynspersoner å være fraværende eller i hvert fall kun sporadisk til stede. Mens det for noen år siden var uniformerte vaktmestere, politi og sporveisansatte i tillegg til nabokjærringer og nabogubber som «patruljerte» gående rundt, er det i dag kun noen vektere som virker å ha den rollen. 

Om hovedstrategien til politiet er forebygging, er det grunn til å spørre om dette arbeidet prioriteres i tilstrekkelig grad.

Jeg skal ikke underslå at det i supermangfoldige nabolag er vanskelig å skape et verdi- og normfellesskap. Et fellesskap som kan være viktig for at det skal kunne være mulig å utøve en sosial kontroll i positiv forstand, slik også de tre norske forskerne kort var innom.

For om det sosiale, lokale kontrollapparatet er svekket eller ikke-etablert, det kulturelle mangfoldet sementert, kan gatekriminalitet være et gjenstridig problem å løse. 

Enda mer gjenstridig kan det bli når unge ikke bare rekrutteres i det fysiske, men også i det digitale rom. Enda vanskeligere er det når internasjonale, grensekryssende nettverk har interesser i norske nabolag.

Likevel kan altså svensk og amerikansk forskning gi oss råd og håp om at mye kan gjøres for at gatekriminaliteten reduseres. Eller hva som skal til for at den lokale tryggheten og trivselen styrkes.

Kort sagt, hva vi må investere i for å snu utviklingen.