Debatt
«Jeg er alvorlig bekymret for at vi ikke utnytter næringslivets muskler i totalberedskapen»
Rogaland er energifylket som holder Europa i gang. Det gjør oss geopolitisk interessante – og sårbare. Det haster å legge bedre til rette for å utnytte næringslivets beredskapskraft.
Dette er en meningsytring. Innholdet gir uttrykk for forfatterens holdning.
Da jeg var guttunge og vokste opp i Ryfylke, hendte det at strømmen gikk. Det var verken Sovjetunionen eller kriminelle nettverk som var årsaken.
Oftest var det vær og vind – uten at noen snakket om klimaendringer. Vi fikk et stort – og litt nifst – aggregat bak låven som forsynte bygda med strøm, på deling.
I dag er vi mer sårbare, og strømbrudd har store konsekvenser. Dessuten lurer alle på årsaken.
Kan det være en statlig aktør som vil minne oss på at han er der? Kan det være en stor teknisk feil? Hvor lang tid vil det i så fall ta å rette den?
Og hvem har ansvaret – og ikke minst skylden – for at det gikk galt? Hvem skal betale? Hvorfor sa ingen til oss at vi måtte være forberedt på dette?
Eller: Hvorfor hørte du ikke etter når myndighetene faktisk sa det?
Hvordan redusere sårbarhet?
Spørsmålet er hva vi kan gjøre for å håndtere krisen når den først er der – uansett årsak.
Hvis «noe skjer», som det gjerne heter, står vi plutselig i en situasjon der folk er redde, sinte og fulle av spørsmål. Spørsmålet er hva vi kan gjøre for å håndtere krisen når den først er der – uansett årsak.
Det er sårbarhet nok til oss alle, og spørsmålet er hvordan vi skal redusere den.
Det vi kan gjøre, er å forberede oss. Det er totalforsvarsår i 2026. Alt ligger til rette for god beredskap og motstandskraft mot alt som truer.
Rogaland har en nøkkelrolle som energigarantist til Europa, og med vår tilgang på naturressurser. Dette gjør oss også sårbare.
Komplekst trusselbilde
Når energi-forsyningen vår er geopolitisk interessant, blir også trusselbildet mer komplekst.
Når energiforsyningen vår er geopolitisk interessant, blir også trusselbildet mer komplekst. Det forplikter oss her især til å være så godt forberedt som mulig.
Det er ingen tvil om at vi er helt avhengige av hverandre for at dette flotte samfunnet vårt skal fungere best mulig, også i krise.
Statsministeren har sagt i Aftenposten at det «ikke er slik at regjeringen kommer inn og tar lokal sikkerhet for et foretak et sted i Norge. Det må begynne lokalt.»
Og det er nettopp det jeg ønsker å følge opp – sammen med næringslivet.
Næringslivets muskler
Vi vet at næringslivet kan og vil bidra i totalberedskapen. Derfor er det avgjørende at vi legger skikkelig til rette for dette. Jeg er alvorlig bekymret for at vi ikke utnytter næringslivets muskler i totalberedskapen.
Vi kan komme til å angre i morgen hvis vi ikke får dette på plass i dag.
Vi må samvirke. Men hva betyr det egentlig? Fra redningstjenesten på 1970‑tallet kjenner vi begrepet «samvirke».
Det ble løftet inn av regjeringen som et nasjonalt samfunnssikkerhetsprinsipp for en tid tilbake. Samvirke er noe mer enn samarbeid. Det er et ansvar hos hver enkelt aktør for å bidra med sitt, slik at alle aktørene virker sammen.
Tre ting som må på plass
For å bli konkret mener jeg at tre elementer må være på plass:
1. Vit om hverandre.
Det viktigste i første omgang er å vite om hverandre og hvilke roller de ulike myndighetene har. Videre må samvirkeaktørene – altså oss alle – vite hva hver virksomhet kan bidra med om det skulle røyne på. Dette krever samtaler og møtepunkter.
Det er behov for en enklere struktur lokalt i kommunene. Politistasjons-sjefene og politikontaktene er klare til å bidra.
Vi kommer et stykke på vei med arenaene vi har, som fylkesberedskapsråd, kommunale råd og kriseorganisasjoner, men det er behov for en enklere struktur lokalt i kommunene. Politistasjonssjefene og politikontaktene er klare til å bidra.
Jeg utfordrer lokalt næringsliv, NHO og andre næringsorganisasjoner.
2. Del planer.
Når vi vet om hverandre, må vi dele planer, ressursoversikter og sårbarheter. Myndighetene virker ikke uten næringslivets leveranser av varer og tjenester. Næringslivet virker ikke uten myndighetenes evne til å beskytte og regulere.
Dette kan vi få til uten å utfordre verken taushetsplikt eller forretningshemmeligheter.
3. Øv sammen.
Neste fase er å øve sammen. Det er ikke vanskelig å finne scenarier. Det er egentlig bare å følge med i nyhetene, så ser vi hva som skjer – og hva som kan skje hos oss. Har vi kontroll på dette lokalt, har vi redusert sårbarheten.
Kanskje er det dette som er kjernen i totalforsvaret: den lokale evnen til å samvirke gjennom kjennskap til hverandre, ansvarsfølelse og tillit.
Dette er på vår vakt.
Jeg mener den viktigste måten å ta innover seg behovet for beredskap, er å tenke at du våkner i morgen tidlig til en nyhet om at det har skjedd en alvorlig krise. Du er rammet av krisen og kjenner på konsekvensene.
Testspørsmålet er: Hva ville du gjort i dag hvis du visste hva som kom til å skje? Svaret er: Gjør det i dag.
For å sitere Totalberedskapskommisjonen: Nå er det alvor.
