«Har vi råd til å unnlate å styrke forebyggingen?»

Som politistudent følger jeg utviklingen i kriminalitetsbildet tett. Det rapporteres om yngre lovbrytere, grovere vold og lavere terskel for å bære våpen. 

Dette er ikke lenger enkelttilfeller, men et mønster i flere politidistrikter. Det er en virkelighet politiet står i.

Samtidig nedprioriteres det forebyggende arbeidet, og dagens bevilgninger står ikke i forhold til oppgavene etaten faktisk møter. 

Jeg deler bekymringen til Unn Alma Skatvold, leder i Politiets Fellesforbund: Regjeringen har ikke forstått alvoret.

Ungdomskriminaliteten har blitt mer ekstrem og tilgjengelig, og debutalderen faller. 

Fenomener som «violence as a service» gjør det mulig å bestille vold og trusler som en tjeneste, og det er rettet mot unge sårbare.

Det senker terskelen for å begå kriminalitet, og gir ungdom roller de ikke forstår konsekvensene av.

Parallelt skjer en utvikling som går i motsatt retning, når det gjelder tidlig innsats. Politiet må møte stadig flere arbeidsoppgaver, men med færre ressurser. 

Samtidig mangler mange lokalsamfunn trygge møteplasser for ungdom. Over halvparten av landets kommuner står uten fritidsklubber. Dette er arenaer som viser seg å bidra til å redusere risiko for kriminalitet, ved å skape tilhørighet og tilby trygge voksne.

Når disse arenaene forsvinner, og forebyggende ressurser trekkes bort fra nærmiljøene, reduseres kapasiteten til å fange opp tidlige tegn på negativ utvikling. 

Resultatet er at unge i større grad møter politiet før de møter annen hjelp, først når atferden har utviklet seg til et lovbrudd.

Med andre ord møter vi dem for sent. Det er denne virkeligheten jeg, og mange andre politistudenter er på vei inn i.

Nasjonale handlingsplaner er tydelige. Kriminalitetsforebygging kan ikke være politiets ansvar alene, nettopp fordi årsakene til kriminalitet er så sammensatte, og ofte oppstår i miljøer utenfor etatens kontroll.

Samtidig er politiet en sentral aktør. Når ressursene strammes inn, bemanningen er presset og saksmengden øker, blir det forebyggende arbeidet skjøvet til side. 

Konsekvensen er et politi som i større grad må jobbe reaktivt, og håndtere hendelser etter de har oppstått, fremfor å forhindre dem.

Spørsmålet er ikke om vi har råd til å styrke forebyggingen. 

Spørsmålet er om vi har råd til å la være.