«Politiet betaler prisen for statens budsjettdisiplin»

De siste fem årene har kjøpekraften i politiets grunnstillinger falt markant. Samtidig har kravene til beredskap, kompetanse og tilgjengelighet økt. 

Dette er ikke et uhell. Det er resultatet av en politisk og økonomisk modell der staten systematisk velger å holde kostnadene nede ved å skyve regningen over på politifolkene selv.

For å forstå dette må vi se på Baumol-effekten. Denne økonomiske mekanismen beskriver hvordan arbeidsintensive tjenesteyrker blir relativt dyrere over tid, ikke fordi de blir ineffektive, men fordi de ikke kan automatiseres i samme tempo som privat sektor. 

En politipatrulje krever fortsatt to betjenter. En etterforsker kan ikke digitaliseres til å håndtere dobbelt så mange komplekse straffesaker uten at kvaliteten faller. 

Tilstedeværelse, dømmekraft, fysisk nærvær og menneskelig vurdering kan ikke erstattes av teknologi i samme grad som produksjonslinjer eller kontorprosesser. 

Lønnsnivået presses

I en tid med inflasjon blir Baumol-effekten særlig aktuell.

Samtidig øker produktiviteten kraftig i konkurranseutsatte næringer. Når verdiskapingen per ansatt vokser, stiger lønningene. Dette presser lønnsnivået opp i hele økonomien. 

For arbeidsintensive yrker betyr dette at lønnskostnadene må øke bare for å holde tritt med resten av arbeidsmarkedet — uten at man får tilsvarende produktivitetsgevinst tilbake. 

Det er dette som gjør politi, helse og skole strukturelt dyrere å drive over tid. Og er statens utfordring.

Statens strategi

I stedet for å ta dette inn over seg og finansiere samfunnskritiske tjenester deretter, har staten valgt en annen strategi: å forsøke å bremse effekten ved å holde lønnsveksten i førstelinjen kunstig lav. 

Det gjelder også helsefagarbeidere, med flere.

Dette gjøres gjennom stramme økonomiske rammer, tekniske oppgjør, midlertidige tillegg og argumentasjon om «ansvarlig lønnsdannelse». 

På papiret fremstår dette som budsjettkontroll. I praksis betyr det at politibetjenter systematisk får lønnsjusteringer som ligger under faktisk prisvekst. 

Resultatet er enkelt: Politibetjenter får mindre igjen for lønna si år for år, som jeg har påpekt flere ganger. 

Dette vil ikke staten at du som polititjenesteperson skal forstå.

Ingen tilfeldig politikk

Denne politikken er ikke tilfeldig. Grunnstillingene i politiet utgjør den største lønnsmassen i etaten. Små justeringer her gir store budsjettutslag. 

Derfor er det nettopp førstelinjen staten er mest motivert for å holde nede. 

Lederstillinger, direktorater og særordninger kan håndteres selektivt. Grunnbemanningen representerer den virkelige kostnaden.

I tillegg vet staten at politiet er en «robust» arbeidstakergruppe. Begrenset streikerett, sterk lojalitetskultur, høy yrkesstolthet og samfunnsansvar gjør at politifolk sjelden bruker maktmidler i lønnskamp. 

Dette skaper et asymmetrisk maktforhold der arbeidsgiver kan presse reallønna nedover med relativt lav politisk risiko. 

Politiet møter på jobb uansett. Også når kjøpekraften forvitrer. 

Men ser vi en endring nå?

Retorisk innpakning

Dette handler ikke bare om tall på en lønnsslipp. Det handler om et boligmarked som har løpt fra førstelinjeansatte. Det handler om renteøkninger, strømpriser og matutgifter som spiser opp en stadig større del av inntekten. 

Når staten samtidig snakker om «ansvarlige oppgjør», oppleves det for mange som en retorisk innpakning av reallønnsnedgang.

Noen sier - ja men når du er blitt førstebetjent og overbetjent da har man en akseptabel lønn. Det tar ofte 10-15 år før man trer ut av grunnstillingene og dette er aktuelt.

Særlig provoserende er kontrasten til andre deler av staten. 

Samtidig som førstelinjen i politi og påtalemyndighet opplever svekket kjøpekraft, ser vi at statlige virksomheter som Finanstilsynet, Norsk Tipping og andre direktorater og tilsyn opererer med rådgiver- og spesialistlønninger i millionklassen, selv med forholdvis magre utdannninger og CV-er.

Dette er ikke private selskaper i et fritt marked, men offentlige organer finansiert over statsbudsjettet. 

Når staten hevder at det ikke finnes rom for å sikre kjøpekraften til dem som står i front for samfunnets sikkerhet og rettssikkerhet, samtidig som det finnes rom for svært høye lønninger i administrative og regulatoriske miljøer, undergraves både legitimiteten i lønnspolitikken og respekten for prioriteringene som gjøres. 

Signalet som sendes er tydelig: Risiko, døgnberedskap og operativ belastning verdsettes mye lavere enn en behagelig dagjobb i et tilsyn i Oslo.

Et dobbelt press

Kombinasjonen av Baumol-effekten og statens lønnspolitikk skaper et dobbelt press: Politiet blir strukturelt dyrere å drive, men i stedet for å finansiere dette åpent og ærlig, velger man å la politifolkene absorbere belastningen privat. 

Konsekvensene ser vi allerede. Frafall til privat sektor øker. Rekrutteringen blir vanskeligere. Erfaringen i operativ tjeneste synker. Slitasjen på de som blir igjen øker. 

Under årets lønnsforhandlinger bør Unio og PF sette knallharde krav. 

Staten har egentlig bedrevet splitt og hersk. Mens mange UNIO-medlemmer (statsansatte) har hatt en formidabel lønnsvekst, er politifolk den store taperen.

Et beredskapsproblem

Dette er ikke bare et personalproblem. Det er et beredskapsproblem.

Et politi som systematisk taper kjøpekraft, mister konkurransekraften i arbeidsmarkedet. Over tid svekker dette evnen til å tiltrekke seg og beholde kompetente ansatte. 

Det går direkte utover etterforskning, responstid, tilstedeværelse og kvaliteten på tjenestene publikum mottar.

Spørsmålet er derfor ikke om staten har råd til å gi politiet reallønnsvekst. Spørsmålet er om staten har råd til å la være.

Hvis politikerne mener alvor med trygghet, beredskap og et robust politi, må de slutte å late som om dette kan leveres billigere for hvert år. 

Samfunnskritiske yrker kan ikke finansieres gjennom skjult reallønnsnedgang. På et tidspunkt slår regningen tilbake — i form av dårligere tjenester, lavere tillit og svekket sikkerhet.

Og den regningen blir langt dyrere enn lønnsoppgjørene man forsøkte å spare inn på.