Kronikk
«Å drive rovdrift på mannskapene for å skjule ressursmangler er ikke god ledelse, det er lovbrudd»
Endringer i arbeidsmiljøloven skaper en akutt konflikt for norske politiledere: Vi er gitt et lovverk som krever vern, men rammer som krever rovdrift.
Dette er en meningsytring. Innholdet gir uttrykk for forfatterens holdning.
Januar 2026 markerte et veiskille i norsk arbeidsliv. Med endringene i arbeidsmiljøloven § 4-3 er «ubalanse mellom oppgaver og ressurser» ikke lenger bare en administrativ hodepine – det er en lovfestet risikofaktor vi plikter å fjerne.
For norske politiledere skaper dette en akutt konflikt: Vi er gitt et lovverk som krever vern, men rammer som krever rovdrift.
På kant med loven
Som lokallagsleder i Norges Politilederlag i Parat, Sør-Øst politidistrikt, møter jeg daglig kolleger som står i den skarpeste enden av denne konflikten.
De leder operasjonssentraler, etterforskningsenheter og patruljeseksjoner hvor varsellampene ikke bare blinker – de lyser konstant rødt.
Vi har ledere som i fjor mottok hundrevis av avviksmeldinger på bemanning. Tidligere kunne disse håndteres som «driftsutfordringer».
Med den nye ordlyden i arbeidsmiljøloven § 4-3 bokstav c, som eksplisitt definerer ubalanse mellom arbeidsmengde og tid som en helserisiko, har disse avvikene endret karakter.
De er nå juridiske bevis på at vi driver virksomheten på kant med loven.
Loven er krystallklar – rammene er tåkete
Lovgivers intensjon er god. Ingen skal bli syke av tidspress eller emosjonelle belastninger på jobb.
Problemet oppstår når Stortinget vedtar lover som krever høyere bemanning og bedre vern, samtidig som de bevilgende myndigheter strammer inn driftsbudsjettene.
Problemet oppstår når Stortinget vedtar lover som krever høyere bemanning og bedre vern, samtidig som de bevilgende myndigheter strammer inn driftsbudsjettene.
Politiet styres i dag etter to motstridende logikker:
- Den juridiske logikken: Arbeidsmiljøloven er preseptorisk (ufravikelig). Er det ubalanse, skal det iverksettes tiltak.
- Den økonomiske logikken: Budsjettet er absolutt. Vi skal løse samfunnsoppdraget innenfor tildelte rammer, uavhengig av om oppdragsmengden øker.
Når disse to kolliderer, er det politilederen i frontlinjen som blir knusepunktet. Vi bes om å prioritere hardere, men i en operasjonssentral eller i en pågående voldshendelse finnes det ofte ikke alternativer.
Vi kan ikke be publikum «ringe tilbake i kontortiden» fordi kvoten for emosjonell belastning er nådd.
Konsekvenser for samfunnsoppdraget og tilliten
Hva gjør denne spagaten med politiets evne til å løse sitt oppdrag?
For det første risikerer vi en ansvarsfraskrivelse i systemet. Når gapet mellom krav og ressurser blir for stort, og det ikke finnes midler til å øke bemanningen, tvinges ansvarlige ledere til å redusere ambisjonsnivået.
I praksis betyr det lengre responstid, flere henleggelser og mindre forebygging.
Dette treffer publikums tillit direkte. Befolkningen forventer at politiet kommer når det gjelder. De bryr seg ikke om interne budsjettfordelingsmodeller eller paragrafene i arbeidsmiljøloven.
Når vi må holde patruljer inne for å sikre lovpålagt hviletid, eller når etterforskere sykemeldes på grunn av arbeidspress, er det borgerne som betaler prisen.
Men når vi må holde patruljer inne for å sikre lovpålagt hviletid, eller når etterforskere sykemeldes på grunn av arbeidspress, er det borgerne som betaler prisen i form av redusert trygghet.
For det andre ser vi konturene av «Moral Injury» (moralsk skade) blant våre ansatte og ledere.
Det er tungt å vite hva som er faglig og etisk riktig å gjøre, men bli forhindret fra å gjøre det på grunn av ressursmangel. Når loven nå sier at denne belastningen er arbeidsgivers ansvar, men arbeidsgiver (staten) ikke stiller opp med midlene, oppleves det som et svik mot profesjonen.
Hvordan skal vi lede i dette landskapet?
Til mine medledere i politiet vil jeg si følgende: Vi må slutte å dekke over gapet.
Tradisjonelt har politikulturen vært preget av en «can-do»-holdning. Vi snur oss rundt, vi strekker strikken, vi får det til. Men etter 1. januar 2026 er denne holdningen en juridisk risikosport.
Å drive rovdrift på mannskapene for å skjule ressursmangler er ikke god ledelse, det er lovbrudd.
Slik må vi forholde oss til de nye bestemmelsene:
- Dokumentasjon som våpen: Vi må bruke avvikssystemene nådeløst. Hvert eneste skift som går i minus, hver pause som inndras, og hver situasjon der tidspresset truer forsvarligheten, skal dokumenteres. De «150 avviksmeldingene» er ikke et tegn på dårlig ledelse, men på en organisasjon som tar loven på alvor.
- Tydelig eskalering: Vi kan ikke sitte på ansvaret alene. Når vi ser at budsjettet ikke tillater lovlig drift etter § 4-3, må dette meldes skriftlig og utvetydig oppover i linjen til Politidirektoratet og Justisdepartementet. Vi må tørre å si: «Med dagens ressurser kan vi ikke levere tjenesten X uten å bryte arbeidsmiljøloven.»
- Verneombudet som alliert: Bruk vernetjenesten aktivt. Deres rolle er styrket. Et pålegg fra Arbeidstilsynet om å rette opp i ubalanse er kanskje det eneste språket bevilgende myndigheter forstår når de faglige argumentene preller av.
En beskjed til politikerne
Norske politiledere ønsker å følge loven. Vi ønsker å ta vare på våre ansatte, og vi ønsker å levere trygghet til befolkningen. Men vi kan ikke trylle.
Endringen i arbeidsmiljøloven er en riktig og viktig reform for et bærekraftig arbeidsliv. Men en rettighet uten ressurser er en illusjon.
Hvis politikerne mener alvor med arbeidsmiljø-loven, må de også mene alvor med politibudsjettet.
Hvis politikerne mener alvor med arbeidsmiljøloven, må de også mene alvor med politibudsjettet. Frem til det skjer, er det vår plikt som ledere å synliggjøre konsekvensene – selv når sannheten er ubehagelig.
Vi skal lede politiet, ikke et lappeteppe av lovbrudd.
