Erik Inderhaug, redaktør i Politiforum.

LEDER

En sivil salderingspost

Nå er politimestrene trengt opp i et hjørne etter mange år med vilkårlige budsjettkutt og underfinansierte satsinger. Og de sivilt ansatte står lagelig til for hugg.

Publisert Sist oppdatert

Så er det i ferd med å skje, det som mange advarte mot da to per 1000-målet ble presset gjennom i fjor: Politidistriktene har blitt pålagt å ansette flere politiutdannede enn de har råd til, og er nødt til å svinge sparekniven.

I en etat hvor over 90 prosent av politidistriktenes utgifter går til husleie og personell, og hvor politistillinger og juriststillinger langt på vei er fredet, er det kun en utgiftspost det virkelig monner å kutte i: Politiets sivilt ansatte.

Og nå skjer det. Som Politiforum skriver, har Vest politidistrikt besluttet å redusere lønnskostnadene for sivilt ansatte med opptil 15 prosent i flere enheter. I klartekst betyr dette en nedbemanning.

Øst politidistrikt rasler også med sparesablene. Forslaget om et tilsvarende kutt i sivile stillinger er riktignok skrinlagt, men vil tas fram igjen i 2022. Vi blir ikke overrasket om kuttet da blir vedtatt.

LES OGSÅ: Stramt budsjett rammer sivilt ansatte i Vest

Vi forstår at politidistriktene velger å ta slike grep for å få budsjettet i balanse. De siste ti årene har alt fokuset vært på å øke den uniformerte tilstedeværelsen i politiet, koste hva det koste vil. Problemet er at det har kostet mer enn det har vært vilje til å betale.

Nå er politimestrene trengt opp i et hjørne etter mange år med vilkårlige budsjettkutt og underfinansierte satsinger. Og de sivilt ansatte står lagelig til for hugg.

Å gjøre sivile til en salderingspost er likevel svært uklokt. Oppgavene blir ikke færre selv om antall sivilt ansatte reduseres. Resultatet er at politidistriktene sitter igjen med to dårlige alternativer:

1) Godta redusert kapasitet på støttefunksjoner og tjenester som passutstedelse, utlendingsforvaltning og sivil rettspleie.

2) Sette politiutdannede til å gjøre oppgavene som de gjenværende sivilt ansatte ikke har kapasitet til å gjøre. Dette er - betimelig nok i disse pandemitider - et klassisk valg mellom pest eller kolera. Taperne er publikum, som vil oppleve et dårligere tilbud eller liten effekt av den storstilte oppbemanningen i politistillinger det siste tiåret.

Ramaskrikene kommer til å bli høye og mange dersom vaksinerte og ferieklare innbyggere blir stoppet av endeløse passkøer på sin vei til Syden.

Samtidig forstår alle at politifolk som utfører sivile oppgaver ikke gir flere patruljer i gatene eller bedre kapasitet i etterforskningen. Å framstille virkeligheten som noe annet er å holde befolkningen for narr.

Ikke minst er imidlertid dette en respektløs behandling av en gruppe ansatte som har vært nedprioritert til fordel for politiutdannede og jurister de siste ti årene. Siden utgangen av 2011 har antall sivilt ansatte i politidistriktene i praksis stått på stedet hvil.

Hver dag møter denne gruppen opp på jobb og utfører viktige oppgaver for politiet, til tross for at arbeidsbelastningen blir tyngre og restansene øker. Nå skal altså arbeidsvilkårene for denne gruppen bli enda dårligere. Det er nedrig.

Likevel er det ikke for sent å snu. Løsningen er enkel: Politiet må gis gode nok rammevilkår til at alle etatens ansatte er i stand til å utføre sine oppgaver på en tilfredsstillende måte.

Den respekten fortjener politiets sivilt ansatte.

Powered by Labrador CMS