«Plettfri vandel betyr ikke plettfritt liv»

I sitt tilsvar til mitt opprinnelige innlegg, trekker han paralleller til det å naske en sjokolade på butikken.

Det er ironisk. En småkriminell handling som dette, gjort ung og dum for lenge siden, ville etter all sannsynlighet gått rett forbi opptakskravet på Politihøgskolen. På samme måte skal ikke en joint alene ødelegge mulighetene dine for yrket.

«Plettfri vandel» betyr ikke at du aldri har gjort en feil. Det betyr at du ikke har straffbare forhold registrert de siste årene. 

Politihøgskolen vurderer søkere ut fra hva som står i systemet i dag, ikke hva de gjorde som ungdom.

Den grunnleggende forskjellen på alkohol og narkotika er ikke kjemisk. Den er kulturell. Alkohol har blitt sosialt akseptert, mens andre, ofte mindre skadelige rusmidler, har blitt stigmatisert til det punktet hvor fakta ikke lenger spiller noen rolle. 

Vi snakker altså ikke om hva som er farlig, men hva som føles riktig å mene.

Politiet er ikke tjent med å bygge en etat på symbolpolitikk og selektiv moral. Samfunnet trenger politi som forstår forskjellen på lov og moral. 

Det er derfor riktig av PHS å åpne for søkere med mindre narkotikalovbrudd på rullebladet.

Hvis Teodor er usikker på hvor norsk ruspolitikk faktisk står i dag, kan det være lurt å se tilbake på hvorfor vi en gang opphevet alkoholforbudet. 

For hundre år siden skapte alkohol nøyaktig de samme problemene med gjengkriminalitet som narkotika gjør i dag.

Skal politiet ha tillit i befolkningen, må de også tåle å se seg selv i speilet. For loven er ikke nødvendigvis rettferdig, og rus er ikke nødvendigvis galt. Som vi vet fra historien, har loven ofte stått på feil side av rettferdigheten.

Når en politimann som kjører med 0,36 i promille og krasjer, kan fortsatt beholde jobben, men en student med et gammelt hasjforelegg blir avvist. Det sier alt om dagens system.