Kronikk
«Mer enn en "kampanje": Å avfeie førstelinjen stopper ikke utviklingen»
Det blir for enkelt å skylde på NNF hver gang noen tar til orde for at politiets handlingsrom på narkotikafeltet har blitt for krevende.
Publisert
Dette er en meningsytring. Innholdet gir uttrykk for forfatterens holdning.
Skal vi verne om tryggheten i samfunnet, må vi tåle å se den indirekte, men dype sammenhengen mellom det ulovlige markedet, forbruket og den brutale kriminalitetsutviklingen:
Å redusere alvorlige faglige bekymringer fra førstelinjen til en organisert kampanje blir for enkelt.
Ropte varsku for lenge siden
I kjølvannet av diskusjonene om Riksadvokatens føringer og politiets virkemidler, har det blitt en gjentakende øvelse i samfunnsdebatten å rette skytset mot Norsk Narkotikaforebyggende Forening (NNF).
Denne gang kommer det fra Lars Lønberg Henriksen, vara i justiskomiteen for MDG, som hevder i en kronikk at NNF koordinerer en nasjonal kampanje for å motarbeide Riksadvokatens retningslinjer.
Det blir for enkelt å skylde på NNF hver gang noen tar til orde for at politiets handlingsrom på narkotikafeltet har blitt for krevende.
Sannheten er at den negative samfunnsutviklingen vi nå står midt oppi, er akkurat det foreningen ropte varsku om for lenge siden.
Det er vanskelig å se for seg at noen – selv de mest uttalte rusliberale – betrakter veksten i rusbruk, særlig kokain, eller den nådeløse rekrutteringen av barn, som noe vi skal ta med knusende ro.
Handler om muligheten til å forebygge
Det er påfallende at NNF beskyldes for en kampanje, når det vi og våre medlemmer løfter frem er konsekvensene operative politifolk selv beskriver.
Det er påfallende at NNF beskyldes for en kampanje, når det vi og våre medlemmer løfter frem er konsekvensene operative politifolk selv beskriver.
Vår forening organiserer om lag 2000 medlemmer, og mange av disse står i førstelinjen hver eneste dag.
Dette handler ikke om et ønske om mest mulig maktbruk, men om rettssikkerhet, handlingsrom og muligheten til å forebygge.
Allerede i 2022 påpekte NNF at Riksadvokatens føringer hadde ført til en kraftig nedgang i politiets narkotikainnsats, noe som også rammet det forebyggende arbeidet mot unge på vei inn i rusmiljøene.
At disse utfordringene er reelle, underbygges også av det som har kommet fram gjennom masteroppgaven til avsnittsleder Lise Mari Kasin-Paulsen i Oslo politidistrikt, omtalt i Politiforum.
Selv om vi ikke kjenner hennes oppgave i detalj, ser vi at funnene som trekkes frem i stor grad sammenfaller med det våre medlemmer erfarer.
Erfaringene som deles av operative tjenestefolk er ikke isolerte enkeltsaker eller ledd i en skjult agenda, men eksempler som speiler de sammensatte utfordringene som svært mange i førstelinjen står i etter at de nye føringene og brevene fra Riksadvokaten ble implementert.
Rom for selvransakelse og rettssikkerhet
Skal vi ta en slik debatt på alvor, krever det at vi har et reflektert forhold til egen praksis. Politiet er ikke ufeilbarlige, og feil kan bli begått i en krevende hverdag.
At etaten og samfunnet har fokus på at vilkårene for tvangsmidler skal følges strengt og at rettssikkerheten for den enkelte alltid veier tungt, er en helt sentral forutsetning.
En sunn debatt forutsetter at vi evner å ha to tanker i hodet samtidig:
Personer med rusmiddelavhengighet skal møtes med nødvendig helsehjelp og verdighet, men politiets mulighet til å avdekke rusbruk og gripe inn tidlig – særlig overfor barn og unge – er helt avgjørende for å forebygge videre rusproblemer og kriminalitet.
Den indirekte motoren i kriminaliteten
Sammenhengen her er den indirekte motoren i det ulovlige markedet: Det er det løpende forbruket som holder liv i det illegale markedet, og som genererer de astronomiske kriminelle milliardverdiene som finansierer våpen, korrupsjon og en nådeløs rekruttering av barn.
Å løfte de praktiske konsekvensene av føringene er ikke det samme som å ønske uforholdsmessig tvangsbruk.
Når vi normaliserer eller ufarliggjør bruken, overser vi den økonomiske drivkraften bak den organiserte volden.
Å løfte de praktiske konsekvensene av føringene er ikke det samme som å ønske uforholdsmessig tvangsbruk.
Det handler om å sikre at politiet har lovlige og hensiktsmessige virkemidler til å utføre samfunnsoppdraget sitt.
Forebygging krever handling
Forebygging må være mer enn gode samtaler – vi må også kunne avdekke, følge opp og samtidig hjelpe dem som trenger det.
Når politifolk opplever at frykten for å trå feil gjør at de vegrer seg for å beslaglegge narkotika og følge opp spor, må vi tørre å diskutere konsekvensene.
Når politifolk opplever at frykten for å trå feil gjør at de vegrer seg for å beslaglegge narkotika og følge opp spor, må vi tørre å diskutere konsekvensene.
Tidlig innsats mot rus blant unge og avdekking av kriminell utnyttelse er en integrert del av politiets forebyggende oppdrag. God dialog og forholdsmessige, trygge virkemidler er ikke motsetninger.
Å avfeie dokumenterte erfaringer fra førstelinjen som en kampanje besvarer ikke problemstillingen.
Fremfor å hevde at foreninger som NNF er til skade, burde det tvert imot være langt flere som uttrykker en åpen og felles bekymring for samfunnets utvikling.
Politiet og førstelinjen er helt avhengige av et tillitsfullt ordskifte. Det krever at vi slutter å tillegge meningsmotstandere feilaktige motiver, og heller retter søkelyset dit utfordringen faktisk ligger:
Hvordan vi best mulig beskytter de mest sårbare, opprettholder en solid rettssikkerhet, og gir politi og hjelpeapparat de funksjonelle verktøyene som trengs for å avverge at barna våre suges inn i den organiserte kriminaliteten.
