Motprotestanter kaster stein mot svensk politi, i Ørebro i Sverige i påsken.

FAGARTIKKEL

Straffereaksjoner for deltagelse i voldelige opptøyer og organiserte angrep mot politiet

Opptøyene i Sverige i påsken, samt lignende begivenheter i Norge, har aktualisert spørsmålet om hva som er de strafferettslige sanksjoner for de som tiltales, og om disse reaksjonene ligger på et riktig nivå.

Publisert Sist oppdatert

Opptøyene i flere svenske byer og lignende begivenheter i Sandefjord 23. april, har bragt dette spørsmålet på banen. Som det heter i Riksadvokatens prioriteringsskriv 2022:

«Adekvate strafferettslige reaksjoner er en sentral forutsetning for at strafforfølgningen skal virke preventivt og bidra til redusert kriminalitet.»

Øivind Østberg, advokat, fast forsvarer i Oslo tingrett.

Ifølge svensk politi ble over 100 politifolk skadet – tross omfattende verneutrustning – og et 20-talls politibiler ødelagt i løpet av noen dagers opptøyer. Fra Ørebro er det også rapportert om at en politibil ble regelrett kapret av maskerte menn rett foran øynene på politiet, og at de deretter kjørte triumferende rundt med denne.

I forbindelse med disse opptøyene har den svenske rikspolissjefen Anders Thornberg uttalt at politiet var målet, ikke dansken som brenner koranen. Rikspolissjefen har også satt de siste opptøyene i Sverige i sammenheng med gjengkriminalitet, der han tid- ligere har slått til lyd for bruk av en rekke nye virkemidler. Ett av disse er strengere straffer.

Også i Norge

Opptøyer som synes å ha hatt som i det minste ett av sine formål å utfordre politiet som samfunnets maktorgan, er også sett i Norge. Flere Twittermeldinger fra politiet har fortalt om hendelser der politiet ved pågripelser har opplevd at «flere ungdommer kom til og opptrådte truende mot våre mannskaper».

Den 9. august 2021 beskrives det blant annet at «en av våre patruljer ble angrepet av 20-30 ungdommer i forbindelse med en pågripelse av to personer i en straffesak. Politipatruljene ble kastet gjenstander på og fysisk angrepet. En tjenestemann ble slått i ansiktet».

I forbindelse med straffesaker i Oslo tingrett har det kommet frem informasjon fra aktoratet om det som kalles «flokking». Det kan for eksempel innebære at når politiet skal pågripe en person, sendes det ut en SMS- gruppemelding som fører til at det innen kort tid dukker opp et større antall ungdommer som konfronterer, utfordrer og angriper politiet. Slike belastende opplevelser gir lett en «preventiv effekt» på politiets proaktive innsats mot kriminalitet i områder der risikoen for å bli møtt på denne måten er særlig høy.

De som står bak, vil derimot føle seg oppmuntret av at de har lykkes i å drive politiet tilbake. I Sverige er det rapportert om bare en håndfull pågripelser etter opptøyene, noe som forklares med at politiet hadde mer enn nok med å berge seg selv og komme unna.

At samfunnets regulære rettshåndhevelse er satt til side til fordel for kriminelle gruppers egenjustis, er et gjennomgripende kjennetegn ved det svensk politi betegner som «særskilt utsatte områder». En slik situasjon er ensbetydende med en fallitt for rettssamfunnet.

I en rapport om inspeksjon/tilsyn av Oslo politidistrikt fra Oslo statsad- vokatembeter datert 4. januar 2022, fremkommer det at problemstillingen ikke er ukjent her.

Det finnes på Lovdata en del tingrettsdommer fra 2021, samt en dom fra Borgarting lagmannsrett, som gjelder straffereaksjoner etter deltagelse i hendelser som er sammenlignbare med det vi så i Sverige, og som har vært knyttet til protester mot organisasjonen Sians arrangementer.

Straffebestemmelsen som er brukt, er først og fremst straffeloven § 155 første ledd, som rammer vold, trusler, skadeverk eller annen rettsstridig adferd mot offentlig tjenesteperson, altså i hovedsak tilsvarende den gamle straffeloven § 127 om «vold mot politiet». Strafferammen er 3 års fengsel. De faktiske straffene er stort sett mellom 18 og 21 dager.

I LB-2021-44847 skriver retten følgende om den straffbare adferd i saken:

«Det vises til at tiltalte er domfelt for både ved skadeverk og annen rettsstridig atferd å ha hindret politiets arbeid ved å klatre opp på taket på to politibiler, stille seg i veien for en av bilene og hindre den i å kjøre bort, og å rive av registreringsskiltet på en av bilene. Som påpekt av tingretten, gikk det noe tid mellom handlingene, og de fremstår dermed ikke som rene impulshandlinger.

Det er også skjerpende at handlingene inngikk i et kollektivt og til dels voldsomt angrep på politibilene der en rekke personer deltok, jf. prinsippet i straffeloven § 77 bokstav f og beskrivelsen av angrepet på side 4 i tingrettens dom. Tiltalte bidro med dette til å skape en svært utfordrende og potensielt farlig situasjon for politiet.»

Lagmannsretten satte deretter straffen til 20 dagers fengsel, ned fra de 25 dager tingretten utmålte, under henvisning til at tingretten hadde lagt seg «noe høyt i lys av øvrig rettspraksis på området». Aktoratet, som gjorde gjeldende at tiltalte skilte seg ut som «en av de mest fremtredende og aggressive motdemonstrantene», mente tingrettens straffutmåling var riktig.

I TOSLO-2020-174725 ble det gitt 45 timers samfunnsstraff. Dette til tross for at tingretten beskriver tiltaltes handlinger som «alvorlige og […] potensielt farlige for politibetjentene og utstyret politiet hadde med seg […] han kastet og sparket ting hardt og aggressivt».

Straffeutmålingen var i samsvar med det som aktor ba om.

Skrikende misforhold

Etter min oppfatning står denne straffeutmålingspraksisen i et skrikende misforhold til straffverdigheten og alvoret i de aktuelle overtredelsene. Det handler om voldelig og kollektiv utfordring av politiets maktutøvelse, det vil si et angrep på statens voldsmonopol, noe som i sin konsekvens er et angrep på hele rettssamfunnet.

Hvis politiets makt forvitrer og brytes ned av pøbler, hva står man igjen med av rettsbeskyttelse fra samfunnets side?

Det er rom for å skjerpe straffene betraktelig innenfor gjeldende lov. Likevel burde man overveie å benytte mer adekvate lovhjemler. «Vold mot politiet » har tradisjonelt mest handlet om pågrepne enkeltpersoner som i fullkommen avmakt sparker eller utagerer mot en polititjenesteperson. Et typisk eksempel er HR-2014-2184-U der en beruset domfelt under pågripelse hadde slått en tjenestemann i hodet, noe som ble belønnet med 21 dagers fengsel. Det er på basis av denne type saker det har oppstått en slik straffeutmålingspraksis som lagmannsretten refererer til.

Etter min mening er det stor forskjell hva gjelder det samfunnsskadelige i de to typer av tilfeller. Det kunne vært reflektert i vesentlig strengere straff etter § 155 og ved reell bruk av straffeskjerpende momenter som omhandlet i straffeloven § 77. Likevel vil jeg mene at straffeverdigheten og det særegne ved slike handlinger fanges bedre opp av bestemmelsen i straffeloven § 182 med overskriften «opptøyer». Tross svakheter er bestemmelsen et bedre utgangspunkt for den strafferettslige bedømmelsen av de tilfeller vi snakker om enn § 155. I det minste burde den i dag anvendes sammen med sistnevnte bestemmelse.

Det er ikke mye rettspraksis å finne på søkeordet «opptøyer», men i Rt 1983 side 1449 finner vi et tilfelle der det ble domfelt etter § 127 for kasting av flasker – i en situasjon beskrevet i dommen som «under opptøyer» – til 75 dagers fengsel. Hvorfor ikke påtalemyndigheten og domstolene finner denne dommen mer veiledende enn den praksis som gir rundt 20 dagers fengsel, forstår jeg ikke.

Samfunnets straffutmåling er også en symbolsk markering av verdier. Dagens nivå på straffutmålingen fortoner seg som en markering av at verdien av å opprettholde og beskytte et statlig voldsmonopol er liten. Dette i en situasjon der den reelle trusselen mot dette samfunnsgodet fremstår som økende.

Skjerpet straffutmåling medfører også at politiets mulighet til å benytte varetektsfengsling – et av de mer effektive virkemidlene politiet har i sin verktøykasse – øker.

Både Riksadvokaten og justispolitikere burde snarest ta initiativ til revurdering av dagens rettstilstand og påtalepraksis.

LES OGSÅ: Frykter svenske tilstander i Norge

Powered by Labrador CMS