Fagartikkel
«Politimesterrollen må gjenvinne sin symbolske kraft»
På 20–25 år har politimesterrollen endret seg fra synlig og lokalt forankret lederskikkelse til en mer tilbaketrukket systemrolle med sterk lojalitet oppover i styringslinjen.
Publisert
Sist oppdatert
Dette er en faktabasert tekst om en spesifikk problemstilling eller tema.
Politimesterrollen er under press og i endring. Dette har skjedd i ulike steg de siste 20-25 årene. Fra synlig skikkelse med lokal forankring til tilbaketrukket konsernleder. Fra å være en samfunnsaktør og lokal lederskikkelse, fremstår politimesteren nå mer som en systemrolle med sterk lojalitet oppover og svakere forankring innad og utover.
Hva har skjedd – og hva betyr det for politiets legitimitet og tillit i befolkningen?
Fra samfunnsstemme til systemrolle
Politimester-rollen har lenge vært en bærende institusjon i det norske samfunnslivet.
Politimesterrollen har lenge vært en bærende institusjon i det norske samfunnslivet. Tidligere generasjoner av politimestre var ikke bare ledere av et politidistrikt, men også samfunnsfigurer med synlighet og tydelighet. En ordfører formulerte det slik:
«Før visste alle hvem politimesteren var – i dag er det knapt noen som vet det.»
Samtidig beskrives dagens rolle som mer tilbakeholden og kontrollert:
«Politimesteren er blitt en konsernsjef. Han eller hun ser mer oppover til POD og departementet enn nedover til politifolkene og ut til publikum.»
Et utvalg stemmer fra ulike deler av samfunnet
Studien bygger på skriftlige svar fra 25 personer med bakgrunn som akademikere, politifolk, politiledere, fagforeningsrepresentanter, lokal- og rikspolitikere, hvorav 4 ordførere, en erfaren avisredaktør, en markant advokat, en sentral idrettsleder og offentlige beslutningstakere.
Svarene ble innhentet i 2018 og 2019 gjennom e-postbaserte henvendelser, med tre felles spørsmål om politimesterens rolle, utvikling og endringer de siste 20–25 årene.
Dette er altså interne og eksterne stemmer.
Politimesteren er ikke lenger den samme offentlige skikkelsen som før.
Informantene ble valgt med hensikt: De representerer ulike ståsteder, men alle har en tydelig eller reflektert oppfatning om politiets rolle og ledelse. Svarene gir et rikt bilde av hva politimesterrollen har vært, hva den er – og hva den kanskje bør bli igjen.
Svarene peker i én retning: Politimesteren er ikke lenger den samme offentlige skikkelsen som før. Naturlig nok.
Politimester som verdibærer og verdimottaker
Mange fremhever politimesterens tradisjonelle rolle som autoritetsfigur, men også som et moralsk kompass. «En verdibærer i frontlinjen av demokratiet», som én skriver.
Men flere uttrykker bekymring for at denne dimensjonen er svekket. En professor i filosofi skriver:
«Politimesterne er blitt profesjonelle kommunikatører og byråkrater – ikke lenger ledere med mot til å stå i stormen.»
En av informantene beskrev rollen slik: «Det handler mest om rapportering, målstyring og konserntenkning. Politimesteren har blitt en blåruss i uniform.»
En tidligere politileder sier det enda skarpere:
«De har blitt byråsjefenes byråsjef – en forlenget arm for politisk styring.»
Sentralisering og byråkratisering
En av de sterkeste strømningene i materialet er opplevelsen av økt styring fra toppen. En tidligere toppleder i politiet oppsummerer det slik:
«Politimesterrollen er blitt mer lojal enn ledende.»
Andre peker på hvordan dette påvirker beslutningsrommet:
«Spillerommet for egne vurderinger og strategier er minimalt.»
En fagforeningsleder utdyper:
«Det er så mange indikatorer, rapporteringskrav og overordnet detaljstyring at politimesteren i praksis ikke styrer sitt eget distrikt.»
Andre pekte på hvordan styringspresset og måleindikatorer påvirker rollen:
«Spillerommet for egne vurderinger og faglig skjønn er blitt trangt. Man følges opp og ned på desimalene.»
Når synlighet blir uønsket
Flere savner politimestre som tør være offentlige stemmer – ikke bare administratorer. En lokalpolitiker skriver:
«Det virker som det meste skal gjennom en form for nanokirurgisk filtrering før det når ut til offentligheten.»
En annen:
«Det er ikke farlig å være seg selv – det som er farlig, er å være fraværende.»
Samtidig er det forståelse for at medietrykket og kompleksiteten gjør lederrollen mer utsatt. En fagperson kommenterer:
«Vi lever i en tid der én feil formulering kan gå viralt før du rekker å rette det opp.»
Lojalitet, lederskap og fryktkultur
En rekke stemmer i materialet peker på en økende fryktkultur, og at lojalitet oppover gjør at få politimestere tør ta tydelige standpunkt offentlig. En stortingsrepresentant sier:
«Politimestere som utfordrer styringslinjene, blir sakte men sikkert ryddet ut. Man klipper ugraset før det blomstrer.»
En tidligere redaktør skriver:
«Vi har ikke lenger folk som går foran – vi har folk som står bak linja og leverer rapporter.»
Tydelige unntak finnes
Samtidig er det viktig å understreke at bildet ikke er entydig. Flere politimestre de siste årene, etter gjennomføringen av denne studien, har vært synlige, tydelige, faglige og verdiforankrede i sin lederutøvelse.
De har frontet vanskelige spørsmål, deltatt i samfunnsdebatten og formidlet politifaglige og etiske vurderinger med både mot og klokskap.
Disse politimestrene viser at det fortsatt er mulig å kombinere system-forståelse med samfunns-forankret lederskap.
Disse politimestrene viser at det fortsatt er mulig å kombinere systemforståelse med samfunnsforankret lederskap. De viser at det går an å være lojal, men samtidig uredd.
Dette er verdifullt – ikke bare for politiet, men for hele offentlig sektor.
Hva slags ledelse trenger politiet?
Flere i denne studien fremhever behovet for ledere som våger å være synlige, tydelige og tilgjengelige. En lokal ordfører deler et konkret eksempel:
«Politimesteren i vårt distrikt stilte opp og svarte ærlig når ting gikk galt. Han ble respektert – ikke for at han hadde svar på alt, men fordi han var der.»
En annen respondent oppsummerer behovet slik:
«Vi trenger politimestre som kan kombinere autoritet med integritet. Ikke flere som er mestere i å ikke mene noe.»
En rolle som må diskuteres og fornyes
Denne studien tegner et tydelig bilde av en rolle som har mistet mye av sin lokale forankring, sin synlighet og sitt lederskap. Den er sterkt påvirket av det moderne styringsregimet som preger hele offentlig sektor.
Prisen er at styring trumfer lederskap. Studien viser en sterk understrøm av savn etter noe mer – og noe viktig: nærhet, mot, og evnen til å representere fellesskapet.
Politimester-rollen må ikke reduseres til en tilbaketrukket konsernleder.
Politimesterrollen må ikke reduseres til en tilbaketrukket konsernleder med hovedfokus på overordnet strategi, bunnlinjen og rapportering mot POD.
Rollen handler ikke bare om intern styring og kontroll, men om å representere politiet utad – som institusjon, som verdibærer, og som samfunnsaktør.
Politimesterrollen må gjenvinne noe av sin symbolske og offentlige kraft som tydelig samfunnsaktør – ikke for nostalgien sin skyld, men som viktige lederroller i en usikker og omskiftelig tid, og for politiets fremtidige legitimitet.
