«Politihøgskolen bør øke kapasiteten i lederutdanningene og utvikle en master i politiledelse»

«Jeg er ikke interessert i de der», sa han og pekte på pensumbøkene.

«Jeg skal bare ha studiepoengene.»

Han var en erfaren politileder – tydelig, handlekraftig og skeptisk til akademia. Han ønsket verktøy, ikke begreper. 

Denne holdningen var lenge utbredt blant ledere som begynte på Politihøgskolens lederutdanninger, særlig blant menn: Mye praksiserfaring, men liten tro på at teori kunne tilføre verdi.

Gjennom årene så jeg likevel hvordan denne skepsisen gradvis forsvant. Mange begynte å lese. De kjente seg igjen i teoriene, fikk språk for erfaringene og oppdaget sammenhenger de ikke tidligere hadde sett. 

Samtalene i studentgruppene ble mer åpne, dypere og mer reflekterte. De forsto at teori ikke står i veien for praksis – men gjør den tydeligere, tryggere og mer treffsikker.

Fra kull til kull ble motstanden mindre. 

De fleste som søker lederutdanning i dag, ser teori som et naturlig og nødvendig grunnlag for utvikling og profesjonalisering.

Refleksjon og læring

Forskning på læring og ledelse forklarer hvorfor dette skjer. Donald Schön (1983) beskrev hvordan ledere lærer gjennom refleksjon i og over handling. 

David Kolb (1984) viste at erfaring først blir til ny praksis når den bearbeides gjennom refleksjon og begrepsdannelse. Her blir teori et redskap for forståelse.

King og Kitchener (1994) viste hvordan refleksiv dømmekraft utvikles fra å søke enkle svar til å håndtere kompleksitet og usikkerhet – en kompetanse politiledere trenger daglig. 

Lave og Wenger (1991) understreket at læring skjer i praksisfellesskap, der erfarne og nye ledere lærer side om side.

Dette er ikke teori løsrevet fra virkeligheten, men innsikt som hjelper ledere å forstå sin rolle, kontekst og handlingsrom – og som styrker både trygghet og kvalitet i ledelsespraksis.

Ni møter – ni læringsøyeblikk

Gjennom årene opplevde jeg mange situasjoner som viste hvordan læring i ledelse faktisk skjer:

• Tor-Aksel Busch, tidligere Riksadvokat, trollbandt studentene med sin faglige tyngde og viste hvordan formidling skaper både autoritet og tillit.
• Sverre Diesen, tidligere forsvarssjef, utfordret dem til å se politiet utenfra og reflektere over samarbeid i kriser.
• En førsteamanuensis i organisasjonspsykologi mistet autoritet da han ikke mestret motstanden – et eksempel på at teori uten trygghet og dialog ikke når fram.
• En ordfører delte innbyggernes syn på politiet, men ble møtt med arroganse fra enkelte studenter – en påminnelse om betydningen av lytteevne hos ledere.
• Professor Cathrine Filstad engasjerte med kunnskap om organisasjonslæring og viste hvordan ledere kan skape arenaer for erfaringsdeling.
• Kaare Songstad, tidligere politimester, skapte gjenkjenning og engasjement gjennom åpenhjertige og tydelige refleksjoner om ledelse, styring og samfunnsrolle.
• Hanne Skartveit, politisk redaktør VG, ga et utenfrablikk på politiledelse som både provoserte og inspirerte til refleksjon.
• Arthur Buchardt, næringslivsleder, etterlyste modigere og tydeligere politiledere – og viste hvordan personlig integritet og mot preger godt lederskap.
• Anders Snortheimsmoen, tidligere leder for Beredskapstroppen, delte erfaringer fra 22. juli og understreket verdiene som var viktige for troppen.

Disse møtene synliggjorde kjernen i ledelse: Kombinasjonen av fagkunnskap, kommunikasjon, refleksjon og evne til læring. 

Kontrastene mellom teori og praksis, støtte og motstand, viste hvor avgjørende tillit, dialog og mot er for utvikling.

For dagens og framtidens politiledere er dette høyst relevant: Ledelse handler ikke bare om styring, men om å lytte, lære og bygge tillit i et samfunn preget av kompleksitet, krav og kontinuerlig endring.

Verdibasert praksis

Ledelse i politiet er mer enn administrasjon og drift. Den er en verdibasert og adaptiv praksis, et arbeid i dynamikken mellom kontekst, mennesker og samfunnsoppdrag. 

Politiledere leder alltid på vegne av demokratiske verdier, rettssikkerhet og samfunnets tillit (Glomseth & Bentzen, 2023).

Dette krever mer enn operativ dyktighet; det krever refleksjon, dømmekraft og evne til å utvikle seg i takt med samfunnet. Som Kouzes og Posner (2016) påpeker, er de beste lederne de som stadig utfordrer seg selv og søker ny kunnskap og lærer.

Utviklingen internasjonalt peker samme vei: Finland, Nederland, Tyskland, Storbritannia, Spania, Frankrike, USA og Australia har alle etablert masterprogrammer i politiledelse. 

Disse programmene, ofte integrert i politiuniversiteter, har profesjonalisert lederrollen og styrket forskning og praksisfeltet.

Erfaringene viser at masterutdanning i politiledelse ikke bare utvikler enkeltledere, men også forbedrer organisasjonens evne til læring, utvikling og innovasjon. Det gir politiet et forskningsbasert kunnskapsgrunnlag og øker profesjonens legitimitet.

Et nødvendig løft

Regjeringens Politirolleutvalg (2025–2027) skal vurdere politiets samfunnsrolle og framtidige behov, inkludert kompetanse og rekruttering. Dette gjør tidspunktet for å styrke lederutdanningen særlig gunstig.

I denne konteksten bør Politihøgskolen både øke kapasiteten i dagens lederutdanninger og utvikle en master i politiledelse. 

Det vil bidra til profesjonalisering på linje med skole- og helseledelse, og sikre at norsk politi møter framtidens krav med faglig styrke, ledelseskompetanse, reflektert dømmekraft og samfunnsmessig legitimitet.

Jeg tenker ofte tilbake på studenten som bare ville ha studiepoengene. Kanskje oppdaget han, som mange andre, at teori ikke hemmer praksis, men gjør den mer presis, meningsfull og bærekraftig.

Når praksis møter teori, oppstår læring. Når erfaring møter refleksjon, utvikles ledelse. 

Fremtidens politi trenger ledere som forener begge deler – som kombinerer erfaring og faglig dybde med evnen til å tenke kritisk, handle verdibasert og bygge tillit.

En master i politiledelse er derfor ikke bare et utdanningstilbud – det er en nødvendig investering i lederne, i profesjonen og i samfunnets tillit til politiet.